Verdidebatt

Bibelen legitimerer en rekke grove og inhumane forhold!

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer selve sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bibelen legitimerer en rekke grove og inhumane forhold.

Slik kan det nemlig kategorisk hevdes om man aksepterer vendingen «Bibelen tillater ikke». Viser til Torgeir Tønnesens innlegg:

Det er vel vanskelig å forestille seg en mer herskerteknisk og kategorisk invaderende innledning i en uttalelse som er rettet til troende? Her overser han mye, aller verst seg selv som lesende og i ytterste konsekvens som Kristustroende. Det kan faktisk også være en idé å fordype seg i fagene historie, sosialantropologi og religionspsykologi som nyttig suppement; slik vaksineres man mot tøvete lettvintheter og svulstige sannhetspretensjoner hvor visse vendinger fra bibelen benyttes som legitimering. Ble de hellige tekster opprinnelig gitt som hjelp for mennesket til å nå frelse; til å finne Gud, sin neste og seg selv, så blir de i dag dessverre brukt for å gjennomføre maktgrep sosialt sett og holde andre på avstand: Oss rett-troende vs de vrangtolkende eller vantro. Man har altså klart å komme til ro med bibeltekstene og er dermed ferdig med dem; det hele grunner m.a.o. her i en type selvopptatthet. Bibelen er ordnet, konkretisert og dermed overskuelig. Bibeltolkningene hviler i seg selv som en fasit, som en mal man kan måle både virkeligheten generelt og sin neste spesielt med: Man har det fortrolig og trygt med sin Gud og bibelen. Og det resulterer i arrogant bedrevitenhet von oben og intoleranse. Medmennesker blir her objekter og mål for ens selvdefinerte gode hensikter, dvs i praksis noe annenrangs. Her kommer ren selviskhet iført de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret til uttrykk.

Jesus var jøde, Paulus like så og urkirkens følgere. Det flere til stadighet ser ut til å overse var at også bibelens forfattere var preget av bias og habitus. Ikke hvert eneste ord og hver eneste bokstav var innblæst av Gud.

Men altså: «Bibelen» tillater ikke? Det som her sies er at «boksamlingen» på 66 bøker tillater ikke. Når man ser på variasjon og enkelte steder på det selvmotsigende innholdet av alle disse bøkene, så blir påstanden til Torgeir Tønnesen desto mer hul og substansløs. Den fungerer kun som retorisk maktgrep. Ordet «bibel» betyr en samling av bøker; derfor heter det også «bibliotek» stedet vi får låne bøker. Fra første Mosebok til Joh. Åpenbaring er det et langt og betydelig spenn i antall år; bøkenes tilblivelse skjedde også vidt forskjellige historiske og kulturelle kontekster. En høyst variert boksamling m.a.o: Det er som om kong Sverre tar til med en bok på Tunsberghus festning i sin tid. Flere andre skriver så bøker gjennom århundrene etter, og siste bok skrives endelig i vår tid.  Dvs siste bok av de bøker man i dag utvelger blir naturlig nok gitt navnet «boksamling»/bibel. Her blir kanskje kulturelt betingede, sosiale og trosmessig begrunnede, ordninger muligens satt i et nytt og bedre historisk lys?

Dette nevnt for å sette bøkene i bibelen i perspektiv. Teologiske debatter har derimot sine røtter i en hellig overbevisning som så blir brillene som boksamlingen leses og sorteres etter.

Spørsmålet om kvinnelige prester er ikke et bibelspørsmål, men naturlig nok et spørsmål om fortolkning, dvs om leseren.

Den troende skal dog ikke forholde seg bibelen, men til innholdet av den. Det var og er for øvrig kun Kristus som er prest i følge NT. Jesus ordinerte selv ingen til prester, ei heller la Han ned et forbud mot kvinneprester. For eksempel, så så heller ikke apostlene på seg selv som prester.

Og hva gjelder de hellige tekstene på Jesu tid og i dag: Jødene har til enhver tid studert, fortolket og kommentert de hellige tekstene med en befriende raus holdning som er fjernt fra den påståelige og kategoriske krampaktighet som enkelte kristne representerer; de sistnevnte opererer gjerne med en holdning til tekstene som om de skulle være autoritære forskrifter man skal adlyde punkt for punkt. Men det var visdommen i tekstene som ligger Jesus på hjertet. Han kom for å virkeliggjøre dem, realisere innholdet («oppfylle»).

På jødisk side, så oppviser Talmud og tradisjonen en frigjort filologisk innstilling; man graver seg uhemmet ned til en dyperegående tolkning, om mulig. Her inkluderer man samtidig de frukter som de passerte epokene gjennom historien har gitt. Man trekker fritt inn andre tekster, rabbineres forskjellige tolkninger gjennom historien og i nået, samt med selvfølgelighet egen livserfaring og egen livsforståelse.

Dessverre har mange kristne dannet seg sitt syn på jødisk tro og teologi kun gjennom lesning av NT; men dette er nok en heller dårlig lærebok om den jøders troslære. Til tider kan man videre mer enn ane tendenser til en viss antisemittisme i f.eks. Johannesevangeliet, her blir uttrykket «jødene» generelt brukt gjentatte ganger som betegnelse på de som truet Jesus på livet. Jødene ble videre holdt kollektivt ansvarlig for Jesu død av senere kristne teologer. Luthers grove antisemittisme er et skrekkens eksempel; hans jødehatende bibeltro tolkninger ble behørig benyttet av nazistene i deres prosesser med å få utryddet jødene.

I samfunn som selvsagt var historisk betinget og til de grader mannsdominert, trer Jesus altså frem. Og han kommer med et både gjennomgripende og langt på vei revolusjonerende syn. De ganger Jesus skarpt protesterte, så var det mot skriftlærde og andre som sto for undertrykkelse og reduksjon av menneskeverdet i Guds navn.

På Jesu egen tid ser vi at spørsmål om kjønn og tenkningen her var det vi i dag med rette kan beskrive som grovt kjønnsdiskriminerende, negativt og hemmende.

For kvinner, vel og merke.

Det var nemlig menn med ordet og samfunnsordningene i sin makt som definerte det sosiale livet generelt og kvinners og barns plass spesielt. Kvinner var umyndige og rettsløse i så og si alle kulturområder den gangen – de var langt på vei å se som mannens eiendom. Heller ikke hos jødene var kvinnen et fullverdig medlem av samfunnet. Både i samfunnet generelt, tempelet og synagogene var det etablert et hierarki og kvinnene ble var forvist bak på galleriet som var bakerst i rommet. En ortodoks jøde på Jesu tid kunne f.eks. hver morgen takke Gud for at han ikke «var blitt født som spedalsk, kvinne eller hedning.» (!) For øvrig en selvgod og egenrettferdig holdning som preget flere samfunnsområder og har sin parallell i Jesu fortelling om fariseeren og tolleren. Vi ser i NT at jøden Jesus brøt tvert med dette og ikke bare inkluderte kvinner, barn, spedalske og etter hvert hedningene, men eksplisitt vektla deres ukrenkelighet og ubetingede verdi. Kristus kom for å rive gjerder og murer. Forhenget ble fjernet.

Kristus avslører en ubetinget tro på mennesket: Stå opp, ta din seng å gå. Ut i den noen ganger krevende virkeligheten igjen. Det er her du finner Gud, din neste og deg selv. Her er alle like, uansett tilhørighet, kjønn og seksuell identitet. Det er dette steget ut i nået som er livet. Alt, absolutt alt, teksttolkninger, handlinger eller manglende sådanne, skal ha sine røtter i livets nav som er kjærlighet, nåde og rettferdighet. Og det navet er Kristus selv:

Herren er min Gud, Herren er en. Jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte, og min neste som meg selv. Og min neste? Det er den som rammes av mine handlinger, holdninger eller likegyldighet.

Meningen med livet? Lev det!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt