Verdidebatt

Kristendommen er og blir et mysterium.

Det finnes sikkert en og annen Vårt Land-leser som lurer litt på hva de gjentatte krav om en mer brukervennlig folkekirke egentlig innebærer. Krav, mer opphengt i markedstilpasset retorikk, enn i et genuint ønske om å videreføre kirkens oppdrag om forkynnelse: Forkynnelse, om den rette vei til frelse og sjelefred. Eller som Frank Rossavik velger å stille spørsmålet i en artikkel i Aftenposten den 11 februar: «Skal Kirken tjene brukere eller vinne sjeler?».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dramaserien «The young Pope" skal den unge Paven i serien visstnok ha opptrådt stikk i strid med forventningene, om å bevege seg bort fra den tradisjonsrike kristne forkynnelseslære, over til den mer moderne, formidlende form - fri for vanskelige, mystifiserende ord og vendinger. I stedet for å innfri de gitte forventninger, anmoder den unge Paven i stedet sine Kardinaler, om «atter en gang være tilbaketrukne - utilgjengelige og mystiske»

Rent umiddelbart kan Pavens kardinal-anmodning få de fleste av oss til å trekke på smilebåndet.  Men likevel bør man spørre: Er det ikke i kirkens historie, i ritualene, i skriftens opprinnelige betydning og mystisisme, at noe av den religiøse kraften i troen ligger?

Når Bibelens og salmenes språk blir formidlet fra prekestol til menighet, er det vel ikke alltid ord som folk flest har en riktig teologisk forståelse av? Likevel kan ord og toner fremkalle gode følelser, av nærhet, tro, glede og håp. Selvfølgelig vil det hjelpe, at presten fra tid til annen kan supplere Bibelens mystisisme med sorgmuntre historier og anekdoter, hentet fra dagens verden, Historier om livets små og store gleder og sorger, om tro håp og kjærlighet.

Den norske kirkes kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig ønsker visstnok at Den norske Kirke enda klarere tar i bruk moderne språk og moderne retorikk, Mer i formidlingens hensikt, enn i forkynnelsens tjeneste. Ifølge Rossavik skal hun ha sagt til Vårt Land, at en. «Passende tale er å sette publikums behov foran kristen forkynnelse»

«Sette foran». Hva betyr nå det? Betyr det å underkjenne formidlingen av den åndelige dimensjonen i troen? Den som gir religionens kraft? Lite trolig at kirkens budskap vil bli mer relevant, mer folkelig, mer forståelig og mindre forkynnende, bare man får gjort Bibelens ord, begrep og uttrykksformer noe mer «brukervennlige».

Når presten taler, med Bibel-tekster som støtte, og når salmene synges - om miskunn og frelse, og ritualer og tradisjoner gjentas og gjentas. Da skjer det faktisk enda noe positivt med menigheten. I alle fall må man ha lov å tro at det. Ja, det kan vel faktisk hende at den tradisjonsrike høymessen fremkaller en følelsesladet åndelighet - eller inderlighet - som for mange fremstår som like verdifullt og nødvendig, som den mer moderne og antatt "mer brukervennlige" formidlingsform. Med andre ord: Det er like viktig at presten minner menigheten om Bibelens ord om tro, håp og kjærlighet, som at han minner dem om kampen for et bedre miljø, og for en mer "rettferdig" asylpolitikk.

Den norske kirke har gjennom mange ti-år tilpasset seg de politiske realiteter, herunder den verdslig bestemte, og forankrede lovgivning. En tilpasning til det met mer tolerante kristensynet der dette åpenbart har vært nødvendig og riktig.

Men, det behøver vel ikke bety, at Den norske Kirke i ett og alt, vender seg bort fra troens mystisisme og opprinnelige, åndelige innhold? Det kan jo hende at folk flest, ikke minst de som leser Vårt Land, hører en morgenandakt i ny og ned, som går i kirken julaften, eller velger å døpe sitt barn under kirkerommets himling, ikke bare tåler, men også av og til ønsker å høre forkynnelse i tradisjonell forstand, helst fri for verdslige og retorisk tilpassede overtoner og undertoner?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt