Verdidebatt

Kommentar til Den norske kirkes høring om strategi

Strategien for Den norske kirke som nå er ute til høring viser påfallende unnfallenhet når det gjelder kunst og kultur som kjerneområde i kirkens virksomhet. Dokumentet sender også uklare signaler om hva kirken er. Med undring legger jeg merke til hvordan kirken her framstiller seg selv som utydelig og med sjenanse i å omtale seg som det den skal være, «-det som hører Herren til».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bakgrunn

Den norske kirke er den eldste kulturinstitusjonen vi har i landet og har forvaltet arven og rollen med selvfølgelighet gjennom 1000 år. Det siste decenniet kan det imidlertid avleses en viss forskyving over til sosial-etiske utfordringer, diakoni, undervisning og reformarbeid i tillegg til kirkens kontinuerlige fokus på gudstjenesten. Det har vært sunt og riktig for kirken å satse på og involvere seg i diakonale tiltak på mange felt. Det har vært positivt både for samfunnet og kirken. Ettersom kirken fikk ansvar for å drive dåps- og trosopplæring ble det naturlig at den sektoren fikk sin oppmerksomhet. Dessuten har kirken brukt mye tid og ressurser på «å finne seg selv» i forbindelse med det store reformarbeidet som har skjedd over flere tiår på veien til et trossamfunn som står på egne bein med de forvaltningsmessige krav som ligger i det.

I tider med økende byråkratisering og styring av kirken innenfra har det vært viktig å belegge arbeidsoppgaver og fokus med vedtak gjort i formelle fora. Alle utredninger og ulike utvalgsarbeid underbygger viktigheten av vedtatte strategier.

Kirken og kulturen

Kunsten og kulturen som formidlingsmåte og bærer av umistelige verdier i uttrykk og form, f. eks. arkitektur, litteratur, retorikk, kirkekunst og kirkemusikk har «alltid» vært kirkens arv og innvevd i kirkens vesen. Disse uttrykkene har åpnet og tolket kirkens budskap, latt inkarnasjon og eukaristi også være mysterium og gjort kulten, gudsdyrkelsen, til kultur. Denne arven havnet etter hvert i ei bakevje hvor kirkens styrende organer ikke hadde høy nok bevissthet om det. Kirkens kulturelle forpliktelse ble tilsynelatende ansett som selvfølgelig og hadde derfor ikke behov for å bli ivaretatt på samme måte som diakoni, undervisning og organisering. Resultatet av denne behandlingen ble etter hvert merkbar, og det ble iverksatt tiltak rundt 2000-årskiftet for å bøte på dette. I 2005 kom kirkens kulturmelding, «Kunsten å være kirke». Den representerer et vannskille i kirkens egen kulturforståelse. Siden ble «Plan for kirkemusikk» som rammeplan for lokal kultursatsning laget, og i 2018 behandlet Kirkemøtet saken om «Rapport og veivalg for Den norske kirkes kunst- og kultursatsing»

Her slår Kirkemøtet fast at «Kirkemusikk og andre kunstneriske uttrykksformer er integrert i og utvider kirkens forkynnelse, trospraksis og tilbedelse. Kirkemøtet ser arbeid med kunst og kultur som et kjerneområde som åpner troens rom gjennom et mangfold av uttrykk. Dette arbeidet må ivaretas i plan- og budsjettarbeid på alle nivåer i kirken.»

Med disse, i tillegg til andre dokumenter og vedtak, har kirken rettmessig igjen satt fokus og ord på kunsten og kulturens selvfølgelige plass i kirken. I dette ligger det en forpliktelse som må være tydelig i kirkens videre strategiarbeid. Kirken har et kulturelt nedslagsfelt som også strekker seg langt utover dens egne profesjonelle kulturarbeidere og medlemmer forøvrig. For kirken må det være viktig å ha som mål å arbeide for økt forståelse for kunstens og kunstnernes plass i samfunnet som helhet.

Høring om strategi

Nå har Kirkerådet lagt ut en høring om arbeidet med strategi for 2022-2025. Når jeg leser høringsdokumentet er det naturlig ha et spesielt blikk på den oppmerksomhet kirken vier kunst og kultur innenfor perioden.

Dette er det lille jeg fant: Kirken er en aktiv kulturskaper i samtiden, og er landets største kulturinstitusjon med kulturarbeidere i hver kommune. Kirken vil satse mer på kunst og kultur for å bidra til å skape mening, undring og tilhørighet hos bredden av folkekirken og i samfunnet for øvrig.

På bakgrunn av dette er det med beklagelse jeg må fastslå at de føringer som ligger i de dokumentene jeg viser til, -og flere med dem, ikke følges opp i forslaget til strategi.

I flere år har det vært røde tall i kirkens årsstatistikk i de fleste kolonner. Der man har sett positive tall er der hvor kirken har vært aktør og/eller arena innenfor kunst og kulturfeltet.

Gudstjenesten er også en kunstproduksjon! Det er verd å merke seg at i de menigheter hvor arbeidet, målbevisst og over tid, med å bygge kirken som arena for kunst og kultur har vært i fokus, er det påfallende ofte også økt oppslutning om kirkens merkevare Nr. 1, -gudstjenesten.  Der man tar høyde for kunstneriske standarder for f. eks. musikk og sang, og gjerne tar andre kunstformer i bruk, oppleves gudstjenestelivet vitalisert og får en økende oppslutning. Ved ikke å legge vekt på denne tendensen mister kirken kontakten med store deler av medlemmene og kontaktflaten med samfunnets kulturinstitusjoner avkortes.

I utredninger og prekener er det naturlig nok vekt på det skrevne ord. Men ordene kan aldri dekke opp for det språket som åpner og fortolker uten å bruke ord og faste begreper — nemlig kunstens og kulturens ytringsformer. Disse valørene er umistelige og uerstattelige. Derfor må kunsten og kulturen gis en langt tydeligere plass i strategien. Det som ikke er nevnt blir fort glemt! Om ikke Dnk forstår, anerkjenner og tar de kulturelle virkemidlene fullt ut i bruk, er det min oppfatning at kirken mister det limet som holder folkekirken sammen.

Satsing på kunst og kultur bør være et sjikt som gjennomsyrer alle sektorer i kirken, ikke en sektor som vektes opp mot andre. Kunsten og kulturen bør ha sin selvsagte plass innenfor ethvert arbeidsfelt. Den har sitt virkeområde uavhengig av hvilken «målgruppe» kirken retter seg mot. I kirkens arbeid med aldersgrupper og arbeidsfelt, med urfolk og minoriteter, er kunsten og kulturen bærer av vesentlige verdier som må ha sin plass og form i alle segment.

Om oppslutningen om kirken er et parameter som skal legges til grunn for kirkens valg av strategi, er det oppsiktsvekkende at dette kommer så lite til syne i forslaget. Kirkens fornyede oppmerksomhet på kunsten og kulturen som bærer av vesentlige sider med kirkens virksomhet, også som en kanal for Den hellige ånd, glimrer med sitt fravær. Spesielt det som står i dokumentet om at Dnk forvalter en vesentlig del av kulturarven, skulle tilsi at dette aktualiserer en aktiv og villet satsing på kunst og kultur. Om ikke vil arven forvitre, bli uaktuell og museal.

Kunst og kultur er i sitt vesen en relasjonell størrelse som kirken bør bruke aktivt i arbeidet. Arbeid med kunst og kultur appellerer til alle aldersgrupper innenfor kirken.

Å ytre seg gjennom kunst og kultur er også en profesjon som må ivaretas av personer som kirken selv sier «er kalt, utrustet og vigslet» til denne tjenesten. Av den grunn er jeg spesielt opptatt av kirken som kulturinstitusjon og de forutsetninger kirkemusikerne har å arbeide etter.

Å ha en offensiv strategi på kunst- og kulturfeltet kan virke rekrutterende både på lang og kort sikt. Det vil bli enklere å vitalisere og engasjere dem som allerede jobber med kunst og kultur i kirken. Potensialet som ligger i en offensiv og strategisk plan for å rekruttere unge mennesker til å ta et yrkesvalg og utdanning med tanke på arbeid i kirka, skal heller ikke undervurderes.

Generelle synspunkter

Jeg mener dessuten at det er et påfallende fravær av identitetsmarkører som bestemmer Dnk som folkekirke med et fellesskap av mennesker som tilhører den kristne tro og kulturtradisjon i vårt langstrakte land i høringsdokumentet. I så måte mener jeg sammenblandingen av identitetsbeskrivelse og kjerneoppgaver fungerer dårlig. Kjerneoppgavene kunne med fordel ha blitt viet mer plass, og der mener jeg også at kirkens kulturelle forpliktelse, i tråd med kirkemøtets vedtak i 2018, skulle vært tydeligere. Resultatet av dette er uklare signaler om hva kirken er. Det etterlater seg også inntrykket av en kirke som er utydelig og som kanskje røper en viss sjenanse i å omtale seg som det den skal være, «-det som hører Herren til».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt