Kampen for å få anerkjent kvinnelige prester.

I min barndom ble den første kvinne prest i statskirken. Siden har de blitt mange. Jeg tror de fleste opplever dette som både nødvendig og verdifullt, men det var en lang kamp, og noen ser det fortsatt som et tilbakeskritt.

Hans Nielsen Hauge var den første til å sende ut kraftfulle kvinner ut for å forkynne Guds ord. Nylig hevdet kritiske granskere av Hauge at det ikke var sikkert at Hauge var for kvinnelig prester. Men Hauge anklaget prestestanden for å være gjerrige, hovmodige, æresyke og for sterkt bundet til jordiske sysler og gleder, og i Hauges virke var det ofte prestene som skapte vansker. Viktigere enn å ha formelle embeter  var formidlingen av det levende Guds ord, og der var kvinner like gode som menn.

Den neste og mest iherdige forkjemperen for kvinnelige prester var Marta Steinsvik. Hun interesserte seg for teosofi allerede som 17 åring, ble med Rudolf Steiner inn i antroposofien, men brøt så med Steiner etter at hun fikk et indre møte med Kristus. Hennes kall var å bli prest, og hun begynte på Menighetsfakultet hvor hun opplevde kristenlivet som mest levende. Marta Steinsvik hadde omfattende språkkunnskaper og var også en anerkjent egyptolog og kvinnesaksforkjemper. Ute i samfunnet fikk hun stor oppslutning for at også kvinner skulle kunne bli prester, men i kriken var motstanden massiv. I Ingeborg Solbrekkens veldokumenterte Steinsvik-biografi, Kors og kårde, kan vi følge Marta Steinsviks kamp. Først måtte hun tilbakevise alle fordommer om at kvinnen var mannen underlegen, at hun var skapt til å tjene mannen osv. Mye av dette kan vi le av i dag, men noen henger fortsatt fast i Paulus ord om at kvinner ikke skal tale i forsamlinger. Med sin omfattende språkinnsikt påpekte Marta at dette var feil oversatt. Det greske ordet lalein betyr egentlig «prate, hviske, tiske». Det ville si at ingen skulle småpludre under gudstjenesten. Det fantes ikke prester på Paulus tid, men Marta Steinsvik henviser til kvinnenes sentrale plass blant de første kristne.

I dag har Marta Steinsvik blitt beskylt for å være antisemitt. Selv ville hun benektet dette og henvist til sine jødiske venner som hun verdsatte høyt. Dessverre så gjorde hun den feil å tro at Sions vise protokoller var et ekte skrift. Før falskneriet ble avslørt, holdt hun foredrag om at en jødisk konspirasjon sto bak både revolusjoner og kriger. Dette bidro til å understøtte antisemittismen som allerede fantes mange steder i Norge. Men i avisreferatene kom det tydelig fram at hun ikke snakket hatefullt om jødene, men snarere så hendelsene som en reaksjon på de kristnes pogromer og vold mot jødene. Det hun fryktet var revolusjon og sovjetiske tilstander i Norge, noe som ville være et alvorlig tilbakeslag for kristenlivet.

Hun oversatte en bok om bankdynastiet Rotschild og ble skremt over den makten som dette hadde hatt gjennom flere hundre år. Derfor skrev hun også artikler om at den jødiske storkapitalen ikke måtte få innpass i Norge. Men å være kritisk til dette bankdynastiet, er ikke annerledes enn å være kritisk til den israelske statens behandling av palestinerne, de ulovlige okkupasjonene av palestinsk land og det israelske etterretningsvesenet likvidasjoner som på Lillehammer og nå sist i Iran. Det finnes også mange jøder som deler denne kritikken. Den har ingen ting med antisemittisme å gjøre.

Marta Steinsviks krefter ble i stor grad oppslukt av kampen mot katolikkene.  Hun angrep jesuittens misjonsmetoder og morallære, pavedømmet, og ulike former for seksuelt misbruk i den katolske kirken. I stedet for å ta et oppgjør med egne svakheter, valgte katolikkene å gå til angrep på Marta, og det endte med flere rettsaker. Mye av kampen og oppgjøret er skildret i hennes bok Sankt Peters himmelnøkler.

Marta Steinsvik var en av Norges mest fryktløse og fargerike kvinner. Hun stilte seg alltid på de undertryktes side, men vi trenger ikke å være enige i alt hun sa og gjorde. Hun var den første kvinne som holdt en preken i en norsk protestantisk kirke. Det skjedde på Grønland i Oslo, noe som både gledet og provoserte mange. Da professor Odland ble spurt om å holde gudstjeneste i kirken noe senere, sies det at han skulle vurdere det hvis kirken først ble lutvasket innvendig.