Pål Georg Nyhagen

222

Fra ord til handling kan det være langt

Ingar Evjen illustrerer og bekrefter dessverre akkurat det som er Dana Wanounou sitt viktige poeng. Han tåler kanskje så inderlig vel, den urett som ikke rammer ham selv?

Publisert: 9. feb 2021

Apropos: Enhver etisk verdi viser seg først å være ekte og internalisert kun i det vi selv realiserer det. Man kan ikke ha det sanne og gode. Men være det. 

Videre: Å etterlyse krav til kvalitetsnormer også hva gjelder debatten om Israel/palestinere er helt legitimt. Ikke minst fordi dette er en av demokratiets iboende kvaliteter. Demokrati er ikke bare det at flertallet av folket bestemmer, men også at det skal være åpent for argumentasjonsdemokrati. Alle skal lyttes aktivt (!) til; dvs møte respekt. Man skal få presentere sine argumenter og eventuelt svare på motargumenter. Og de aller fleste er da også enige i dette, men overraskende mange avslører dessverre at enigheten i sak her kun ligger på overflaten; det er visst en situasjonsbetinget enighet? I praksis, så blir det som oftest igjen samme polariserende og fordomsfulle tilbakemeldinger. Vi bekrefter våre feilsteg i større grad enn vi bekjenner dem.

Få saker er vel så emosjonelt ladet som akkurat debatten om Palestina/Israel og der emosjonene styrer blir sakene polarisert. Her projiseres det og her demoniseres det over en lav sko alle veier. Det blir alt for raskt forutsatt en håpløs dikotomi, et enten-eller. Det handler om den gamle kampen mellom de gode og de onde; og her skal det sannelig ikke forstyrres med nyanser og forsøk på gråtoner. Man skal mene alle de riktige tingene. Hvis ikke så er man på alle måter med på den onde siden. De som dog ser hva som skjer trekker seg, her regjerer makt/motmakt, fordi nyansering blir stemplet som vaghet, feighet og det som verre er.

Ting som kan være høyst diskutable blir ikke sjelden forutsatt som premisser: Å forsøke å argumentere både videre og bredere, presentere alternative vinklinger, der «alle» mener å vite hva som er sant, er en øvelse hinsides menneskets evner. Å være for statens Israels rett til eksistens og at jøder skal få leve beskyttet er f.eks. ikke det samme som å være mot palestineres selvfølgelige rettigheter. Å kritisere vold og terror mot sivile israelere og jøder verden over, utført av islamittiske ekstremister, betyr ikke at man samtidig støtter statens Israels undertrykkelse og vold mot palestinere. På samme måte som motsatt: Man er selvsagt ikke antisemitt om man kritiserer staten Israels politikk.

Dana Wanounous klart definerte utgangspunkt var Shaun Mathesons grove uttalelser om Israel og jøder. Det var akkurat dette som var springbrettet for hennes innlegg. Mathesons uttalelser er bare den n´te i en lang, lang, rekke som følger samme kategoriske og repetitive mønster. Eks: Mathesons ytrede ønske om at vaksinasjonene ikke bør virke hos folket i Israel. Det er virkelig så opplest og vedtatt at Israel og jøder er de egentlig onde, at også humorister slipper farlige forenklinger fra svart/hvitt-lageret løs forut for bevisstgjøring. Det skjer m.a.o. på betinget automatrespons. Dette fenomenet satte Dana Wanounou så i sammenheng med ikke sjeldne angrep på israelere og jøder verden over hva gjelder staten Israels politikk. Hvilket er en høyst berettiget og legitim agenda fra DW her. På samme måte som muslimer skal slippe å forsvare demokratiet og menneskerettigheter generelt hver gang vi registrerer grov vold og terror motivert ut fra islam. Slik bør også jøder slippe samme botsøvelse og canossagang for å bli akseptert som ansvarlig samfunnsdeltagere. 

Men både muslimer og jøder her i vesten ser ut til å ha en omvendt bevisbyrde i forhold til de negative generaliseringene de blir utsatt for: Ingen av dem, uansett oppholdssted, er uskyldige og uten ansvar inn til det motsatte er bevist. Men her er bevismuligheten like vel umulig å tilfredsstille. Saken er nemlig klar og avgjort forut for ytring. Det handler om å velge rett side.

Mathesons unnskyldning fjerner dessverre ikke den skaden som allerede har skjedd. Ordene fra munnen og stenen fra hånden kan som kjent ikke kalles tilbake: Ganske så raskt var f.eks. jødehatere ute med sympati og applaus til Matheson og NRK: Den nynazistiske nettsiden «Vigrid» skamroser Matheson/NRK for kalle en spade for en spade. Som Ervin Kohn har sagt: «Antisemittismen er en sykdom som ikke-jøder lider av – og som jøder dør av». Det er som kjent ikke første gangen at NRK i en eller annen form ytrer antisemittiske holdninger. Den antisemittiske virusen sprer seg igjen her og der. Her hjelper kun nærhet; dvs modig tilstedeværelse og bevisst våkenhet som basis for sunn og sann medvirkning. Dvs kontakt,  kunnskaper og selverkjennelse er beste medisin. Å lytte aktivt er som allerede nevnt en forutsetning om man skal komme noe videre i en debatt og helst evne å se sin neste både der og her. Vedkommende er akkurat som oss selv; en ønsket, villet og elsket Guds skapning. Uansett vedkommendes tro, livssyn og tilhørighet. Det handler om å våge å gå ut av egne posisjoner, om enn bare for en kort stund. 

Men akk; det er visst ikke lett å komme seg ut av dype hjulspor: 

Dana Wanounou ytret altså som jøde frustrasjon, bekymring og kan hende noe fortvilelse over å måtte implisitt eller eksplisitt stå medansvarlig for det staten Israel utøver - eller alternativt måtte kommentere eller kritisere det. Dette var hennes klare utgangspunkt. 

I sin avslutning skriver så Ingar Evje ønsker om at Det Mosaiske Trossamfund - dvs jøder (!) i Norge - skal kritisere staten Israels undertrykkelse av palestinere. 

Dette bekrefter bare dessverre den alt for lenge pågåtte blinde polariseringen som altså er akkurat den hemmende faktor og det poenget som Dana Wanounou fånyttes forsøker å belyse. Den medfører nemlig både respektløshet og dehumanisering. 

Noen sitter altså fast; helt fast: Evnen til å lytte aktivt er visst en selektiv og høyst så variabel kvalitet. Man ser og hører det man VIL se og høre. Og IKKE det man ikke vil se og høre. Dana Wanounou sitt forsøk på å føre debatten ut i åpent lende medførte m.a.o. ikke positive resultater. Snarere tvert i mot. Hun ytret seg til døve ører. 

Ergo er vi tilbake til start også her.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere