I et innlegg på Verdidebatt har jeg fremmet kritiske kommentarer til de fleste av de innlegg som Vårt Land pr 26.1. hadde trykket i saken om den påståtte diskrimineringen av lærerstudenter ved NLA. Diskrimineringen består i at noen praksislærere ikke vil forlenge samarbeidsavtalen med akademiet når avtaleperioden utløper til høsten. Man har ikke villet trykke mitt innlegg, selv om de som hevder det diskrimineres, har fått langt mer spalteplass enn motstemmene.
Saken har tatt en ny vending med religionsredaktør Kruses kommentar 30.1. Den har tittelen ‘Kansellert: et godt og sunt debattklima’. Kommentaren inneholder interessante synspunkter på studentenes rolle i diskusjoner ved NLA. Men det er ikke hovedanliggendet. Det fremmes i ingressen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» I teksten heter det at signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.»
Et ‘sunt og godt debattklima’ innebærer at kommentatorer viser vilje og evne til å gi rimelig fullstendig informasjon. I særdeleshet må det gjelde for en religionsredaktør i den kristelige dagpresse. Allerede i utgangspunktet er det problematisk at Kruse ikke gjengir helt presist hva praksisskolene måtte ha sagt om studentenes evner og dømmekraft. Jeg har ikke sett noe utsagn fra praksisskolene hvor man uttaler seg om studentene på den måten hun antyder. Å skyte seg inn under at det dreier seg om et ‘signal’, tilfredsstiller ikke rimelige krav til nøyaktighet og saklighet.
Verre er det at religionsredaktøren underslår følgende utsagn, fra sin egen avis 23.1.: To av rektorene «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning». Dette tyder absolutt ikke på at man ikke stoler på studentenes ‘evner og dømmekraft’. Når dette positive utsagnet om studentene underslås, blir kommentaren om debattklimaet langt på vei meningsløs. Den er bygget på sandgrunn.
Vårt Lands første bidrag til et ‘godt og sunt debattklima’ i denne saken var et innlegg fra en førsteamanuensis som karakteriserer skolenes standpunkt som ’latterlig’ (20.1). Det vitner ikke om omsorg for debattklimaet at avisen åpner debatten med slike karakteristikker.
Debatten er vanskelig fordi det ikke foreligger noen klar og sammenhengende fremstilling av saken sett fra skolenes synsvinkel. I oppslagene viser man til ‘skolen’, ‘skoleeier’, ‘driftsstyreleder’ og ‘rektorer’. I disse koronatider har nok de viktigere ting å foreta seg enn å kjempe mot førsteamanuenser og religionsredaktører som skriver innlegg med begrenset saklighetsnivå.
I oppslaget fra 23.1. vises det også til 'lærerne' – de «vil trekke seg», fra samarbeidet med NLA. Dette er viktig: Det er ikke først og fremst skoler som trekker seg, men personer, som påtar seg praksisopplæring som en ekstrajobb.
Som begrunnelse fra praksislærerne vises det ikke primært til NLAs verdidokument, med den kjente formulering om ekteskapssyn, men til en formulering i samarbeidsavtalen: «samarbeidet kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere» (VL 23.1.). Dette er nok godt ment fra NLAs side. Man vil se praksis som likeverdig med teoriundervisningen på høgskolen. Men formuleringen er altså ikke akseptabel for lærerne. Så lenge NLA flagger sitt ekteskapssyn som de gjør, bør ikke akademiet postulere en felles identitet med personer utenfor akademiet.
I sin kommentar minner Kruse om at to av de faste høyskolelærerne ved NLA for en tid siden sa opp sine stillinger. Ingen kom da på den tanke at en slik oppsigelse skulle innebære diskriminering av de studenter som ikke lenger ville nyte godt av deres undervisning.
Men når praksislærere, med en langt løsere tilknytning til NLA, ikke vil forlenge en samarbeidsavtale, blir de beskyldt for diskriminering.
Klarest kommer beskyldningen fram i et innlegg fra NLAs rektor Sødal 26.1. Under overskriften 'Samarbeidsnekt er mot NLA er diskriminering' drøfter han flere dokumenter som han mener er relevante for å begrunne påstanden. Men han drøfter ikke forholdet mellom skolens to egne dokumenter: Verdidokumentet og samarbeidsavtalen, nærmere bestemt formuleringen om felles identitet, som praksislærere har reagert på. Han stiller spørsmålene «Hva blir det neste? Skal lærere med NLAs samlivssyn kunne nektes jobb i Oslo-skolen?». Han har altså ikke fått med seg at to av rektorene faktisk håper studentene søker jobb ved deres skole. Videre forholder han seg ikke til personer (praksislærere) og deres reaksjoner på å bli trukket inn i en fold de ikke vil inn, men utelukkende til institusjoner (skoler og skoleeier). Dette er større svakheter enn når han søker å la saken bli belyst av spørsmålet «Skal busselskaper kunne nekte å frakte passasjerer med hijab fordi disse trolig har et konservativt samlivssyn?».
Så enkelt kan det sies, hvis man vil undergrave sin posisjon som leder i akademia og seriøs bidragsyter i den foreliggende debatt. Det hjelper lite at han påstår at dette spørsmålet har «kontakt med virkeligheten». Vi andre skjønner at kontakten er i ferd med å bli brutt. En mer sakssvarende overskrift på innlegget kunne vært: ‘Kansellert: et godt og sunt debattklima’.
Løsningsforslag: Det skulle være en smal sak dempe seg litt i samarbeidsavtalen: I stedet for ‘felles identitet’ kunne man skrive at praksis- og teorilærerne er ‘likeverdige partnere’.
Jeg vet ikke hva man bruker verdidokumentets formulering til. Hvis den, som Kruse hevder, er viktig for eierorganisasjonene, kunne man skrive at disse anser ekteskapet mellom mann og kvinne som bærende norm. Hvis den skal brukes av NLA for å kunne tukte ansatte av samme kjønn som deler bord og seng, kunne man klargjøre at dette er akseptabelt, bare de ikke uthuler institusjonen ekteskap, ved å gifte seg. Men hvis den innebærer at NLA ikke aksepterer homofile som lever sammen, er det nok fare for at en del lærere ikke lenger vil påta seg ekstrajobb for NLA – ikke for å diskriminere studenter, men for å støtte homofile.
Til slutt en korreksjon til det Kruse skriver om studenttall: Hun skriver om «... flere tusen studenter som søker seg til og takker ja til en plass ved NLA Høgskolen». Jeg har ikke undersøkt tallene for NLA samlet, men for de to lærerutdanningene i Oslo var antallet fremmøtte i høst 113, det innebærer vel at man har ca et halvt tusen studenter. Bare ca 80 prosent av studieplassene ble fylt opp i høst. Dette er uvanlig lite for lærerutdanninger i byer – OsloMet hadde et fremmøte på ca 115 prosent av antall studieplasser. Fremmøtet ved NLA i Oslo ligger nærmere situasjonen ved små institusjoner i distriktene, som Stord, Sogndal, Volda, Mo og Alta.