Verdidebatt

Hans Nielsen Hauges testamente

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Året 2021 kommer til å handle mye om Hans Nielsen Hauge. Ikke bare er det 250 år siden han blei født. Det er også 200 år siden han skreiv sitt testamente, med særlig omsorg for at etterfølgerne skulle bevare sin kristne identitet og særpreg.

Før vi er kommet i gang med å jubilere, griper teologer til pennen for å advare mot å dyrke myter omkring Hauge. Oftestad og Norseth vil i stedet «se på Hauge ut fra den historiske bakgrunnen, den samtidige konteksten og de nære ettervirkningene». De hevder at protestantisk forkynnelse i dag står langt fra Hauges botsforkynnelse, uten å gjøre det klart hva det har med jubileet å gjøre. Mest overraskende er likevel påstanden om at Hauge fant seg til rette innenfor de statskirkelige strukturene.

Dette er det selvsagt lov å hevde, men holder ikke som den eneste faglig baserte vurderingen. Det kan med like stor rett sies at Hauge var både anarkistisk og revolusjonær med basis i sin kristendomsforståelse, slik blant andre historikeren Kåre Lunden hevder.

I det perspektivet kan vi lese Hauges testamente. Da han skrev testamentet, var det gått sju år siden han slapp ut av fengselet. Der hadde han vært mer eller mindre fra 1804 til 1813. Etter det levde han et tilbaketrukket liv, men fortsatte å skrive. Testamentet, datert 7. mars 1821, har to hovedsaker. Det gir råd om hvordan vennene skal forholde seg til hverandre som trossøsken, og om hvordan de skal forholde seg som gode borgere til statens offentlige religion. De måtte nemlig forholde seg til den. Det var ikke noe «utenfor» statsreligionen. Kvekerne prøvde det, og fikk svi for det.

Hauge ville spare sine tilhengere for det han sjøl – og kvekerne – fikk lide. Han oppgraderte vennesamfunnet til en selvbevisst forsamling av troende. Kirka, statens offentlige religion, var i hans øyne redusert til en geistlig innretning som forvalta det som hørte med til god orden. Hauges venner fikk nå høre at de burde delta i det som prestene var satt til å forvalte; sakramentene, vielse, jordpåkastelse. Dette var en oppsummering av de religiøse pliktene som loven påla borgere av riket, og neppe noe mer.

Testamentet retta seg mot vennesamfunnet, med revolusjonær autoritet: Alle gode råd blei gitt «i Gud Faders, Guds sønn og Gud den Helligånds navn». Hauge så på forholdet mellom seg og vennene som forholdet mellom profetene Elia og Elisja: Hauge ville at den åndsdimensjonen han representerte, skulle være over vennene. Og den eneste organiseringa han anbefalte, handla om tillitsbasert autoritet.

Det han videre skrev, kan samles i tre punkter: Det handlet om hvordan tillit skapes, hvordan veiledning skal praktiseres og hva den tillitsbaserte myndigheten skal beskytte mot.

Det jeg har kalt tillitsbasert myndighet, omtalte Hauge med den mye enklere betegnelsen «eldste». Han tok i bruk en nytestamentlig tittel, og presiserte at det ikke handler om alder, ikke om hvor mange år er gått etter omvendelsen, men om tro, kjærlighet, rettferdighet, samt åndelig erfaring og visdom. Selv om alder ikke er avgjørende, bør den som vil undervise andre, ikke være nybegynner. Selv når man er i sannhet omvendt og viser omvendelsens frukter, skal man stå under tilsyn og prøves. Den som farer vill skal tales til rette, og hører han ikke, skal han kalles en vantro, skreiv Hauge og viste til Matt 18.

Veiledning var særlig viktig med tanke på at vennene var «lesere». Hauges egne skrifter var viktige i den jevne oppbyggelsesvirksomheten, men Hauge sørget også for at andre pålitelige predikanters bøker blei utgitt på nytt. I testamentet poengterte han at bøker som stemmer overens med Skriften og barnelærdommen, skal leses med tillit. Andre bøker måtte møtes med forbehold, og prøves under bønn om opplysning fra Gud. Bøkene skulle lære sann tro på Jesus Kristus og hans frelsesverk, som gjør at de troende er flyttet fra Satans rike til Guds rike, der de tjener i rettferdighet, uskyld og salighet.

Bøkenes oppbyggelige sikte skulle være tydelig: de skulle føre til en sann og dyp erkjennelse av synd, til omvendelse og gjenfødelse, til å elske Gud og følge i Jesu fotspor, men også om den smale vei, fristelser og kamp mot synd.

Hauge skreiv for å bygge opp et vern mot å komme på avveier. Han brukte Paulus’ ord i Apg 20, 30 for å advare mot falske lærere som vil jage etter egen ære, slike som gir inntrykk av å være erfarne, men som ikke eier ånd og liv. Hauge uttrykte tillit til vennene sine, men neste generasjon måtte advares. Forførere måtte ikke få råderett; predikantene måtte prøves. De som viste sin tro i gudelig liv, gode gjerninger og kjennskap til Guds ord, holdt mål.

Hauge nekta vennene å trykke egne eller andres skrifter på egen hånd. Eldre og yngre som Gud har gitt lys, skal prøve slike skrifter. Selv om skriftene viser seg å være gode, skal vedkommende refses for å ha handlet på egen hånd, og bøkene skal ikke anbefales. Er bøkene dårlige, skal utgiveren refses og vennene advares mot å lese dem.

Det som lå Hauge særlig på hjertet var faren for lunkenhet, sikkerhet, stolthet og ukjærlighet, salighetens fiender. Når slike holdninger dukker opp, blir det behov for brodertukt. Haugianerne hadde ikke et reglement for tukt og straff, slik statens offentlige religion hadde på den tida. Tukten besto primært i å tale til rette og undervise om synd. De som leve i åpenbar synd, og ikke ville forbedre seg, måtte få høre at de mistet tillit. Slik tukt må det være, men slik at den som angrer, skal bli gjenopptatt i brodersamfunnet. Den som ikke viser anger og vilje til å gjøre opp for seg, bør ikke gjenopptas i brodersamfunnet.

Hauge skapte ingen sentral organisasjon, men han bygde lokale forsamlinger så langt loven tillot. Han knytta band mellom dem med sine skrifter, og han la vekt på at de skulle stå sammen i vern om den evangelisk-lutherske bekjennelsen. Med utgangspunkt i bekjennelsen kunne de av praktiske grunner forholde seg til statsreligionen, men for åndelige formål var vennesamfunnet deres kirke.

Jeg tror Hauge 2021 blir bra!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt