Verdidebatt

Vi danner køer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av: Ingrid Elise Sigmundstad,virksomhetsleder KFUK-KFUM Forandringshuset Oslo. Isabelle Davodi, Forandringshuset Grønland. Celestyna Hamad, Forandringshuset Holmlia

Det er vanskelige tider. Vanskelige tider for alle. 2021 ble ikke som vi hadde tenkt. Det er mørkt ute. Heldigvis kommer den klare vintersola frem av og til. Vi sitter hjemme og ser på køene som dannes utenfor. 


Køen til hytta.

Køen til Vinmonopolet. 

Køen ut i marka for å gå på ski.

Køen i skisenteret på Tryvann. 

Køen for å få kaffen i take-away kopp.

Men hva med den usynlige kødannelsen? 

Køen av barn og unge som trenger fotballtreneren sin.

Trenger dansepartnerne sine. 

Trenger vennene sine.

Trenger den ene man stoler på.

Trenger den ene som forstår.

Trenger det ene stedet man føler trygghet.

Denne køen dannes ikke utenfor en butikkjede, én fritidsklubb, én fotballbane, eller fremfor én miljøarbeider, én lærer, én helsesykepleier, én nabo eller én venn. I hvert fall ikke utenfor hjemmekontoret.

Vi vil se de langvarige konsekvenser av de usynlige køene, men for noen pårørende kommer konsekvensene brått og brutalt, her og nå. 

Vi er mange som ser den usynlige køen. Som sier fra. Som prøver å rope høyt. Roper høyt for de vi ser. Men også fordi vi vet at vi ikke ser alle. Vi er også mange som mister kontakten, mister relasjonen. Mister tilliten som er bygd opp mellom oss og de unge over tid.

Akkurat nå ser det ut som vi heller burde stille oss i kø. Sette oss i bilen, krysse vår regions grense. Gjøre det vi blir bedt om å ikke gjøre. Med avstand. Med smittevernstiltak. Men ute i lyset, fremfor tv-kameraene. Da hadde det kanskje skjedd noe? Er det sånn det aktive medborgerskapet funker i en pandemi? Er det sånn man blir sett og hørt?

Det er vanskelige tider. Vanskelige tider for alle. Køen dannes utenfor. Men vi ser ikke hele køen. Alle samtalene, alle tankene, alle slagene, alle depresjonene, alle de glemte gledene, alle de felte tårene, alle de usagte ordene. Hadde vi stilt de opp etter hverandre hadde det blitt en kø.

Køen til tryggheten.

Køen til støttespilleren.

Køen til dansetimen.

Køen til psykologen. 

Køen til helsesistas snapchat-konto. 

Køen til fritidsklubben. 

Køen av det indre ropet om hjelp som aldri blir hørt av noen andre.

Vi må alle gjøre vårt for å bekjempe koronaviruset. Følge smittevernstiltakene. Men hvor mye skal våre barn og unge tåle?

La oss få mulighet til å bruke kreativiteten, finne måter å være tilstede for barn og unge. Finne løsningene sammen med barn og unge. Være der når de trenger det som aller mest. Som samfunn har vi ikke råd til å ikke gjøre noe. 

Når vi nå prioriterer de voksne igjen og igjen danner vi lange køer for våre barn og unge. Skal vi om en stund spørre oss hvorfor de unge agerer, utagerer, ikke har tillit til storsamfunnet og ikke opplever seg selv som en medborger? Eller skal vi vise at det er det de er, borgere med samme rett til å bli hørt og sett som de voksne.

La oss ta barn og unges behov på alvor nå!

Selv om de ikke stiller seg i kø.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt