Verdidebatt

ETTERTANKE. «OG HUSK, VI ER ALLE FORMET AV STJERNESTØV»

Det er nøyaktig 40 år siden biolog og astrofysikeren Carl Sagan skrev sin verdensberømte bok KOSMOS og filmen med samme navn ble sendt på NRK TV i beste sendetid rett etter Dagsnyhetene.Med alderen har boken fått stadig ny aktualitet for meg. I denne «kronikken» prøver jeg å si noe mer om h v o r f o r.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

- ETTERTANKE -

«OG HUSK, VI ER ALLE FORMET AV STJERNESTØV.»

(Carl Sagan, Kosmos, 1981)

Mens jeg forleden dag satt og skrev på et essay om forfatteren Helge Torvunds poetiske univers samtidig som jeg lyttet til Franz Schuberts Der Tod  und das Mädchen, slo det meg plutselig hvor påfallende beslektet allikevel musikken og diktningen i utgangspunktet er, med deres felles «før-språklige» utgangspunkt.

Alle menneskets «tenkelige», kunstneriske og musiske «språk-spill» har åpenbart et dypere opprinnelig, ontologisk,  grunnlag som må være «før-språklig», der de klingende tonene i musikken, og de skapende metaforene i litteraturen, på nærmest «mystisk» vis dukker opp før tenkningen og språket begynner deres differensierende, ordnende og utskillende arbeid med å spalte opp vår opprinnelige erfaring, som stammer fra «våre sansefornemmelser, tenkning, følelser og intuisjon».

Det er slik psykiateren og filosofen Carl Gustav Jung beskriver vår erfaring og erkjennelse i Analytisk psykologi (1992).

Noe av den samme tankegangen kjenner vi igjen i kropps-filosofien til Marleau-Ponty, og i Martin Heideggers eksistens-filosofiske anskuelser.

Hva gjelder de store musikkverk eller litterære tekster, tenker jeg stadig oftere på

«hvor i all verden» kommer alt det skapende materialet og de sublime formdannelsene fra...??

Ta Wolfgang Amadeus Mozart som eksempel:

Han kunne på sitt dødsleie skrive fullstendig oppslukt og intenst på å ferdigstille sitt partitur til sin store Dødsmesse/Requem helt frem til hans penn falt ut av hånden i dødsøyeblikket.

Det sies om komponisten at musikken bare kom til ham lik strømmen i en elv, slik at han knapt hadde tid til å la de enkelte notene få tørke på partituret, før han igjen måtte skrive ned nye strømmer av note-tegn på arket inntil han innså at komposisjonen aldri ville rekke å bli helt ferdigskrevet.

Hver gang jeg stiller meg slike arkaiske spørsmål om hvor kilden til musikk og kunsten ligger, ender jeg alltid opp med å tenke helt fysisk i metaforiske bilder:

Vi skapende mennesker må  k u n være et instrument, som «universets» egne  skaperkrefter synes å spille på?

Ta bare den før nevnte Mozart, eller Bach og Schubert som talende eksempler fra den klassiske  musikken.

Eller fra litteraturen: Ta Shakespeare, Goethe, Homer eller Ezra Pound som eksempler.

Hvor får, eller henter de deres materiale og former fra?

Er det j e g som skaper, og drømmer, m i n e  drømmer, eller er det drømmene som kommer til meg og «bruker» meg som instrument??

Er det en slags form for «Élan vitale» (en skapende livsstrøm) som med morfogenetisk billedkraft faktisk er i fritt kosmisk spill her?

Noen ord fra den berømte biologen og astrofysikeren Carl Sagan er en påminnelse om hva mine spørsmål er rettet mot:

Etter hver av de 12 episodene av filmen KOSMOS (1981), uttalte Sagan mot slutten av hver episode:

«And remember, we are all made of star stuff”.

Jo mer finstemt og åpne vi kan være overfor alle de før-språklige inntrykkene av tegn og mening, som omgir oss,

og jo dypere innvevd vi kan være i naturens skapende krefter,

dess vakrere kan det endelige uttrykket vi former i ord, toner og bilder, også bli.

Jeg er skjønt enig med  Carl Gustav Jung, når han hevder, at alle menneskets tenkelige uttrykksformer, må ha sine dypere, før-språklige røtter i det kollektive minnet

(det underbevisste.)

Så er neste spørsmål kanskje nærliggende å stille:

Hva forstår vi med «det bevisste», «det ubevisste» og «det kollektive ubevisste»??

H v a  e r det?

Er det overhodet noe som e r?

Er det kanskje snarere noe som skjer, og hva er i tilfellet d e t?  

Slike grunnleggende spørsmål danner selve utgangspunktet for Faust i Goethes berømte drama med samme navn: FAUST (1832)

Og,- hvor kommer den fra, og hvor går vår skaperkraft hen?

Blir den bare borte?

Men, intet blir ifølge moderne astrofysikk fullstendig borte i kosmos.

Energi og materie hverken oppstår eller går til grunne i universet, kun transformasjonene mellom stoff og form er det som stadig endrer karakter og spiller seg ut i det skapende universet, der vi selv hører til...

For meg er livet helt bokstavlig talt endelig.

Vi er alle dødelige fordi vi er situert i tiden, og jeg synes derfor enhver religiøs tanke om et personlig liv etter døden,

og som attpåtil tenkes å være et liv, som er fullstendig rykket ut av tidens strøm, - det må være det aller nærmeste jeg kommer i å ligne det med et stort mareritt.

Men tanken på vårt livs endelighet, betyr jo ikke at selve den skaperkraften, som vi selv er en del av mens vi lever,

likevel ikke skal kunne fortsette i en eller annen form etter vår egen, legemlige og personlige død...??

En slik tanke er jo selvsagt anti-platonsk, men den ligger svært nær opp til Aristoteles «De anima» («Om sjelen». ca. 350 f.kr.)

Den individuelle og personlige sjel med dens individuelle form og uttrykk, går for Aristoteles ubønnhørlig til grunne med kroppens død.

Men for Aristoteles vender selve vår personlige formkraft gjennom livet tilbake til sitt upersonlige, åndelige utgangspunkt.

Dermed melder neste tanke seg:

Under selve de transformasjonsprosessene, som foregår mellom den almene og den personlige «sjel»,

skapes det stadig ny-dannelser av former og livsuttrykk i et uendelig spill mellom dynamiske form-krefter.

Autopoiesis» eller livets selvskapende opprettholdelse av liv.)

Form-kreftene utspiller seg for oss i forholdet mellom de kollektive, ubevisste skaperkreftene og våre egne personlige liv og erfaringer.

Kan det tenkes at den delen av den kollektive skaperkraften, som vi selv er delaktig i, likevel kan vende tilbake til den kosmiske, almene form, og at det samtidig, underveis i transformasjonen, har skjedd noe grunnleggendenytt i universet?

Nye former har under transformasjonen mellom energi og materie dukket frem fra kaos og skapt liv, med dets ufattelige variasjoner av skjønnhet, orden og strukturer på planeten vår.

Det er en skapende prosess som har pågått gjennom mange millioner av år.

Samtidig med denne skaper-prosessen er vi, som alt annet liv, med på å påvirke og øke kaoset i universet som helhet med våre liv og handlinger.

Selve transformasjonen mellom materie og energi vil alltid føre med seg større uorden i universet som helhet.

 (Prigogine/Stengers: ORDER OUT OF CHAOS, (1984)

Slike tankene om menneskets nødvendige, forringende nærvær med sin blotte tilstedeværelse på jorden, tror jeg utgjør noe av d e t, som teologen Martin Buber legger til grunn i sin påstand, om at vi mennesker er bærere av en kollektive skyld. (SKYLD OG SKYLDFØLELSE  (1967).

Mennesket bærer kollektivt på en ontologisk skyld,  sier Buber.

Det er en «værens-skyld» -  for bare i kraft av det å eksistere og være til, er vi dømt til å påføre livet som helhet, en større sårbarhet.

Tanken på termodynamikkens to universelle lover faller det nå naturlig å trekke tydeligere inn her:

Den første innebærer at:

All energi og materie i universet består:

Det legges hverken til noe, eller tapes noe i universet som helhet  - det er kun relasjonen mellom dem, som hele tiden utgjør en transformasjon;

stoff  blir til energi, og energi går over i stoff i en nærmest uendelig skapelsesprosess, der nytt liv og former stadig blir til.

I denne evolusjonsprosessen dukket til slutt mennesket opp, med sin reflekterende fornuft, og homo sapiens kunne for første gang se seg selv, både som del av naturen, men også som det vesenet, som kunne tre ut av naturens sammenheng og begynne å reflektere over den, seg selv og sin tilhørighet i den store sammenhengen.

Den andre innebærer:

Alle transformasjoner av energi og materie skjer uavbrutt i universet, som er et lukket, helhetlig system, og prosessene i det, vil i det lange løp øke entropien (uorden) i verden som helhet. Termodynamikkens andre lov sier derfor at universet med nødvendighet  beveger seg henimot kaos, og det hele vil til slutt ende i universets kosmiske «varme-død»(entropi).

Men inntil den inntreffer (om X milliarder år frem i tid), vil mulighetene for evolusjonens skapende virksomhet på jorden kunne fortsette, og slik vil den få sine livsbetingelser opprettholdt og videreført.

I den sammenhengen vil også mennesket kunne ta del i de samme form-dannende prosessene, som er med på å frembringe våre beste kultur-skatter.

Da tenker jeg nettopp på slike frembringelser som dem vi finner i kunst, musikk, vitenskap og litteratur.

De er alle med på å fremme livets vekstmuligheter på sikt, i stedet for å sette de skapende livsprosessene på spill i rene destruktive tanker, holdninger og handlinger som alltid vil true menneskets foskjellige kulturer og overlevelse på lengre sikt med oppløsning og undergang.

Vårt begrep «erfaring» viser tydelig, gjennom sitt etymologiske opphav, til hvor vi befinner oss i tenkningen:

Begrepet «erfaring» består av to ledd, «er» > ur, og «faring»> vandring.

«Menneskets erkjennelse» kan kanskje nettopp forstås som en slags «opprinnelig (ur) vandring» i et «landskap», der de opprinnelige fenomenene viser seg for oss, og kommer til syne, som meningsfulle toner, metaforer, hendelser og handlinger.

Våre kunstformer har tidligere, gjennom vår historie, alltid vist seg å være til hjelp for oss med å skape og bevare mening og betydning i en verden av skjønnhet og kaos.

Det er kanskje nettopp i menneskets ypperste kunstformer,

at vi fremdeles kan finne noen av de viktigste mulighetene til fortsatt å være i kontakt med, og å spille på lag sammen med, de kosmiske skaperkreftene,

som i »sin tid» skapte oss ut av rent stjernestøv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt