Verdidebatt

Strid om NLAs verdidokument: Rektorer er latterlige, lærere sies å diskriminere

Vårt Lands mange oppslag om påstått diskriminering av lærerstudenter fra NLA ved noen Osloskoler, fokuserer i for stor grad på skoler og rektorer. I praksisopplæring er det praksislærene som de sentrale. De må ha lov til å takke nei til en slik ekstrajobb.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Latterlige rektorer. Ifølge Vårt Land for 18.1. vil enkelte rektorer ikke ha studenter fra Lærerakademiets lærerutdanning i praksis ved sine skoler – rektorene ønsker at en setning om ekteskapet i NLAs såkalte verdidokument fjernes eller endres. Førsteamanuensis Strømmen Lile, som oppgir å ha skrevet «… en doktorgrad, flere artikler og en bok … om de rettslige … rammene for skolens virksomhet», sparer ikke på kruttet 20.1.: «Det blir latterlig å hevde at NLA-studenter utgjør en alvorlig trussel mot skolens verdigrunnlag, all den tid NLAs verdidokument ikke i strid med noe som helst».

Argumentasjonen fremtrer som i overkant snever og legalistisk. NLA driver ikke med lærerutdanning for moro skyld og uten noe formål, men fordi man mente og mener det er viktig med et alternativ til offentlig lærerutdanning, bl a hva angår ideologisk påvirkning av studentene. Dette er ikke et uvanlig anliggende for lærerutdannere. Jeg har nettopp brakt i erfaring at en offentlig lærerutdanningsinstitusjon har et eget forskningsprogram som har som mål å «bidra til at lærere uteksaminert ved høgskolen er i stand til å gi et særskilt og umiskjennelig bidrag til den faglige utviklingen og læringsmiljøet i de skolene hvor de tilsettes». Det vil ikke være noe galt i at NLA ønsker at lærere derfra også kan gi et ‘særskilt og umiskjennelig bidrag’ i skolen.  Men det er heller ikke så rart at rektorer, som har et overordnet ansvar for hva barna ved deres skole utsettes for, kan tenke at det bidrag studenter fra NLA kan gi, ikke er at bidrag de ønsker ved sin skole.

Strømmen Lile stiller spørsmål om hva det er som styrer forskning og undervisning ved NLA. Det er relevante spørsmål, men de fremtrer som for snevre – det må også stilles spørsmål ved det sosiale miljøet ved institusjonen, og hvordan det kan påvirke studentene.

Saken får en ny vinkling 23. januar. Da fremkommer det at den dels har sin bakgrunn i at to rektorer frykter at NLAs verdidokument «… kan potensielt medføre etiske utfordringer på skoler når elever lever med foresatte av samme kjønn». Dette er en begrunnelse som ligger i samme gate som det synspunkt jeg har fremmet ovenfor. Man kan være uenig i den, men den er knapt latterlig.

Praksislærerne vil ikke identifiseres med NLA. Viktigere er det at det blir klart at stridens kjerne neppe er studentene, og rektorers bekymring for hvordan de måtte agere i skolehverdagen, men er at ansatte ved praksisskolene ikke kan akseptere en formulering i samarbeidsavtalen med NLA, der det heter at «samarbeidet kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere».  Dette er en formulering som gjenspeiler de siste års sterkere betoning av samvirke mellom teorilærere og praksislærere i lærerutdanning. Men den postulerer en identitet som lærerne stiller seg tvilende til, når partneren er en institusjon der grunnlagsdokumentet er preget av de mest konservative organisasjonene i kristen-Norge. To rektorer gjengis slik: « … ansatte … har stilt spørsmålstegn ved om vi forstår likeverd på samme måte ved NLA og praksisskolene».

En førsteamanuensis på flere villspor. I samme avis intervjues Strømmen Lile over en hel side. Her gjentar han ikke karakteristikken 'latterlig', men han trekker den heller ikke tilbake, og fastholder at skolene diskriminerer. Intervjuet er klippet på en slik måte at det er uklart om han er blitt klar over praksislærernes grunngiving, at de betakker seg for å kunne bli oppfattet som å identifisere seg med NLA og dets verdidokument. Men han kommenterer spørsmålet om mulig ansettelse av studentene som lærere: «Han mener en logisk konsekvens av skolenes argumentasjon er at de heller ikke kan ansette lærere som er utdannet ved NLA». Og så utvider han perspektivet: «Hvis det er greit å diskriminere lærere i ansettelser grunn [sic] av en slik tro, vil det sette en farlig presedens.» Her polemiserer han mot det stikk motsatte av hva skolene faktisk sier: To av rektorene «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning» (VL 23.1.). Det mildeste uttrykk man kan bruke om førsteamanuensens argumentasjon, er at den er latterlig.

Det virker som Strømmen Lile ikke er særlig kjent med ordninger for lærerutdanning, og situasjonen ved NLA. Det er ikke lenge siden to ansatte sa opp ved akademiet i Bergen, på grunn av verdidokumentet. Strømmen Lile vil neppe oppfatte denne oppsigelsen som at disse lærerne da diskriminerte akademiets studenter. Men når praksislærere, som har en langt svakere tilknytning til institusjonen, og som gjennomfører avtalt praksisopplæring i vår, ikke ønsker en forlengelse av avtalen til høsten, fremstilles dette som at de diskriminerer: «… det [er] en konkret diskriminerende handling ikke å ta imot studenter i praksis på grunnlag av skolens verdigrunnlag».

Diskrimineringsombudet kommenterer ikke hovedsaken. I Vårt Land 25. januar fremkommer ytterligere synspunkter på saken. Fagdirektør Margrethe Søbstad i Likestillings- og diskrimineringsombudet, som uttaler seg om mulig diskriminering dersom studentene ikke får jobb på grunn av deres religiøse syn, kan, i likhet med Strømmen Lile, ikke ha fått med seg at studentene faktisk er ønsket som lærere.  Hvis studentene ikke får praksisplasser, kan det ifølge Søbstad også foreligge diskriminering. Det er mulig en slik anklage kan være relevant overfor skoleeier, altså Osloskolen. Men jeg vil betvile at diskrimineringsombudet vil kunne ha gyldige innsigelser til at en praksislærer ikke ønsker å inngå en samarbeidsavtale som skal «kjennetegnes ved felles identitet» med en institusjon hvis verdigrunnlag læreren er sterkt uenig med. Og de to som sa opp sin faste fulle stilling ved NLA, kan heller ikke med rimelighet oppfattes om at de diskriminerte noen ved å gjøre det.

NLAs rektor Sødal kommenterer saken. 26. januar hevder han at akademiets verdidokument «… forplikter verken samarbeidspartnerne eller studentene våre». Det kan så være, men han drøfter ikke forholdet mellom verdidokumentet og den formulering i samarbeidsavtalen, om felles identitet, som praksislærere har reagert på. Han stiller spørsmålene «Hva blir det neste? Skal lærere med NLAs samlivssyn kunne nektes jobb i Oslo-skolen?», og har altså, i likhet med Strømmen Lile, ikke fått med seg at to av rektorene faktisk håper studentene søker jobb ved deres skole. Videre forholder han seg ikke til personer (praksislærere) og deres reaksjoner på å bli trukket inn i en fold de ikke vil inn, men utelukkende til institusjoner (skoler og skoleeier). Dette er større svakheter enn når han søker å la saken bli belyst av spørsmålet «Skal busselskaper kunne nekte å frakte passasjerer med hijab fordi disse trolig har et konservativt samlivssyn?». Så enkelt kan det sies, hvis man vil undergrave sin posisjon som leder i akademia og seriøs bidragsyter i den foreliggende debatt. Det hjelper lite at han påstår at dette spørsmålet har «kontakt med virkeligheten». Vi andre skjønner at kontakten er i ferd med å bli brutt.

Latterliggjøring i skolen, ironi fra biskopen. Saken er beslektet med den hendelsen som lå til grunn for den svært omfattende debatten i høst i Vårt Land og andre steder, om kvinnelige prester. Her ønsket ikke konfirmantforeldrene at deres barn skulle undervises av en sokneprest som bokstavelig talt hadde kringkastet (på Dagsnytt 18) et konservativt syn på kvinnelige prester. Hans overordnede biskop Nordhaug sa ikke at foreldrenes standpunkt var latterlig, men han ironiserte over det, og hevdet at man ikke kan ha selvbetjening i kirken – noe man faktisk nesten har, angående vigsel.

Fellesnevneren er at aktører som har en posisjon som gir dem mandat til å mene noe om den påvirkning barn og unge skal utsettes for, nemlig rektorer, lærere og foreldre, tilkjennegir sin mening også i teologiske stridsspørsmål – homofili og kvinnelige prester. Slik jeg ser det, bør slike anliggender verken møtes ved å påstå de er latterlige og diskriminerende, slik førsteamanuensen gjør, eller ved å ironisere over dem, slik biskopen gjorde.

Særlig i spørsmålet om homofili må man regne med at stadig flere aktører vil gå relativt langt for tydelig å ta avstand fra det man oppfatter som helt uakseptable holdninger. De bør tas på alvor. Og i særdeleshet må man respektere at lærere vil unngå å bli omfattet av avtaler der de kan bli identifisert med et syn på homofili som de absolutt ikke deler.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt