Verdidebatt

Politikeren med hånden på hjertet og på Bibelen.

I USA har det, helt siden den første presidenten ble innsatt i sitt embete, vært en tradisjon at presidenten legger sin hånd på Bibelen mens troskapseden til land og folk blir lest og repetert. Per Åsmund Reymert forteller mye interessant og inspirerende, om presidenters bruk av Bibelen som et tros-symbol, under innsettelses-seremonier. (Se hans artikkel om temaet i Vårt land 22 januar.)

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En symbolsk handling, ja vel. Men, men like fullt, en forpliktende og betydningsfull politisk-tros- handling. En handling der verdens mektigste mann i realiteten, med Guds hjelp, forplikter seg til troskap mot sitt land og folk, på bibelsk grunnlag. Bibelen blir på sett og vis symbolet på troskapsbåndet mellom presidenten, politikken, og en åndelig øvrighet.

Det kan sies mye vondt og nedslående om amerikansk politikk, og om amerikanske politikere for tiden. Og det sies det også, til gangs, Noe positivt og verdifullt bør man derfor kanskje, fra tid til annen fremheve ? For eksempel, noe verdifullt om deres forhold til troens plass i moral-politikken.

Når man bivåner den storslagne innsettelses-seremonien av en president i verdens mektigste demokrati, må det kunne være plass til beundring og respekt. For på tross av splittelse og sosial urettferdighet viser USA gjennom mange av sine konstitusjonelle tradisjoner, en dyp respekt for, og sin trofasthet til troen, og til den åndelige øvrigheten. Troen på en allmektighet mye større enn dem selv, - større enn mennesket selv. Ja, til og med større enn menneskeskapte ideologier og partiprogram. Og derfor, med en slags eksistensiell ydmykhet og fortvilelse over egen utilstrekkelighet, søker denne store nasjonen hjelp og støtte, hos en allmakt som man tror befinner  seg et sted de ikke vet noe om, men som de likevel velger å tro på. Og håpe på hjelp fra.

I Norge derimot, kan troen på politikken gjerne vokse seg til noe som er større enn enhver annen tro, Uansett i hvilken hellig skrift denne troen måtte påstås å være forankret, vil troen på politikken alltid trumfe annen tro. På et slikt grunnlag vil derfor en religiøst betinget tro bli sett på som en trussel mot politikken, og ikke som et nyttig tilskudd til et partis moral-politikk.

Et for nært samspill mellom troen og moral-politikken kan selvfølgelig skape problemer. Men, kanskje først og  fremst problemer for dem som vil at politikken, og ikke troen, skal bestemme moralen i politikken, For å si det både komplekst og enkelt. Men, på tross av at konflikten mellom troens moral og politikkens moral også er godt synbar i USA, synes likevel statementet «God Bless America» å vekke flere tros-strenger enn de rent patriotiske, i mange amerikaneres ører.

Her i Norge trår politikerne mer forsiktig ut i det brokete politiske og religiøse landskap. Man vil helst unngå å bli beskyldt for å blande troen inn i politikken. Og mens amerikanske politikere besøker sine trossamfunn, sine kirker, og vedkjenner seg nære geistlige venner, tråkker derfor norske politikere med noe mer vatterte føtter på politikken og troens grensestener enn hva deres amerikanske kolleger gjør.

Om toleransen for andres livssyn eller andres religiøse tro er bedre eller dårligere ivaretatt i USA enn i Norge, kan sikkert sosiologer og teologer si mer om. Men det må likevel være lov å kunne uttrykke en viss beundring og respekt for den åpenhjertighet, den nasjonale stolthet, og den troskap presidenten og det politiske systems representanter viser til konstitusjonen, og til den åndelige øvrigheten, ved gitte anledninger. Og i dette tilfellet; Et seremoniell, ikke bare arrangert for presidentens skyld, og for nasjonens skyld, men antakelig også for Guds skyld.

Bruk av Bibelen under innsettelses-seremonien av Obama i 2013 fikk en ekstra politisk og moralsk betydning. Obama valgte da å bruke en bibel som tilhørte den sterkt troende borgerrettsforkjemperen Martin Luther King. Grunnen til det, og symbolikken i å bruke den Bibelen, var (ifølge Reymert) at dagen for innsettelse falt sammen med helligdagen «Martin Luther King Day». I det store politiske bildet var det derfor sikkert et poeng for Obama å minne det amerikanske folk om afroamerikanerens lange vei til presidentembete. I denne spesielle bibelsk forankrede  symbolhandling må man derfor kunne si, at det både lå politikk bak, og en sterk tro i.

Det å sverge på Bibelens ord er ikke et krav som stilles til presidenten. USAs sjette president John Quincy Adams, skal (ifølge Reymert) ha vært en av tre som brøt tradisjonen med å sverge på en Bibel. Adams valgte i stedet å avlegge eden på en lovsamling.

Her i Norge ville nok selv en troende politikere ha valgt den Adamske varianten, under gitte eller tenkte konstitusjonelle omstendigheter. Bruk av religiøse symboler og tradisjoner i norsk politikk er dessuten heller ikke helt "inn" for tiden. Det får være nok å kunne love det norske folk på tro og ære, å følge «Norges lover» Lover som politikeren selv har vedtatt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt