Arne Øgaard

35

Hvordan skal vi snakke om Gud?

Skal vi oppnå forståelse for en religiøs dimensjon, må vi våge å utfordre det materialistiske livssynet.

Publisert: 26. jan 2021



Åste Dokka skrev klokt om det å snakke om Gud i Vårt land 23.01, men hun omtalte ikke hovedutfordringen. Vi lever i et samfunn hvor de fleste tror at materien er det eneste virkelig og at naturvitenskapen har besvart alle grunnleggende spørsmål. I en slik virkelighetsoppfatning har det religiøse ingen plass.

Naturvitenskapen har selvsagt stor verdi, men den kan ikke besvare vesentlige spørsmål som hva det innebærer å være et menneske og om livet har en dypere mening. Det mennesker gjennom alle tider og kulturer har forholdt seg til som en spirituell eller religiøs dimensjon, ligger utenfor denne vitenskapens arbeidsfelt.

Åste Dokka har lest i en svensk bok og funnet at formuleringer som «å slippe Gud inn i hjertet» og «å hvile i nåden» ikke sa henne noe konkret. I en materialistisk kultur vil slike formuleringer bare kunne godtas som poetiske bilder. Men de kan betegne realiteter for mennesker med religiøse erfaringer.

En vår dag 1796 gikk Hans Nielsen Hauge og sang en salme mens han pløyde hjemme på Rolvsøy. Han fortalte at han da fikk besøk av Guds kjærlighet slik at han fra da ble fylt av en brennende kjærlighet til Gud og sin neste. På spørsmål om hva han skulle gjøre for å tjene Gud, kom et svar i hans indre: «Du skal bekjende mit navn for Menneskene, formane dem til at omvende sig, og søge mig medens jeg findes, kalde paa mig naar jeg er nær, og røre ved deres Hjerter, saa de kunde omvende sig fra Mørket til Lyset». (Sitat fra boken Religiøse Følelser og deres værd.)

Når jeg leser om den sterke virkningen Hauge hadde på sine medmennesker, er jeg ikke i tvil om at han berørte dem sterkt i deres hjerter. Det dreide seg ikke primært om å endre tankemessige forestillinger. En slik smitte fra hjerte til hjerte kan også ha vært vesentlig for kristendommens raske utbredelse i verden.  

For moderne mennesker kan dette selvsagt virke absurd. De forbinder hjertet med et rytmisk senter i blodkretsløpet og tror at alt vesentlig foregår i hjernen. Men vi kan gjøre som Åse Dokka skriver, vi kan våge å se og fortelle om det vi ser. Skjønt vi bør nok bruke alle sansene. De fleste vil da kunne observere at de har et følelsesmessig sentrum rundt hjerte. Det er her vi opplever indre uro eller dyp ro. Anatomen finner ikke dette senteret, for det ikke er fysisk, men kanskje kan vi kalle det sjelelige. I ulike spirituelle tradisjoner har de beskrevet et slikt senter ut i fra klarsyn, men i en kristen tradisjon er det tilstrekkelig at vi tar våre egne observasjoner på alvor. Det er neppe tilfeldig at vi at vi har et stort antall begreper som hjerterom, hjertevarm, hjertelag og at så mange synger om smerte i hjertet. Trollene i eventyrene gjemte hjertene sine for å kunne være virkelige troll, og ridder Kato hadde et hjerte av sten.

I det religiøse livet er hjertet et organ vi må bruke aktivt. Å være kristen er for meg å åpne hjertet for den oppstandne Kristus. Uten følelser vil alt religiøst prat enten bli tørr intellektualisme eller alt for hverdagsnært, men bare følelser kan fort gi svermeriske og sekteriske grupper som bedøver seg selv i sin egen halleluja. I dag trenger vi både tenkning og følelse, vi må kunne forbinde hjerne og hjerte. Men skal vi klare det, må vi arbeide aktivt for å sprenge oss ut av materialismens trange begreper og forestillinger.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere