Tor Inge Østebø

18

Frihetens øyeblikk

Publisert: 21. jan 2021

For min del finner jeg frihetens øyeblikk i møtet med Jesus. Det som også er sannhetens øyeblikk. Ingen har sagt meg sannheten om meg selv og denne verden så klart som han. Jeg er blitt veldig klar over at å leve det livet jeg nå ønsker å leve, IKKE betyr å la alt i meg selv komme frem i lyset, og leve etter det. Det er i Jesus jeg blir fri fra mine destruktive eller villfarende tanker og tilbøyeligheter, og fra min skyld. Det er i ham der tennes et nytt håp, og veien åpnes til Guds rike.

Pål Georg Nyhagen kommenterer mitt innlegg ”Trosfrihetens pris”. Her er mange gjetninger på min virkelighetsoppfatning, mine bibeltolkninger og meninger (som han identifiserer med NLM?) som neppe har så mye for seg å kommentere.

Nyhagen opplever det vanskelig å komme til med kritikk. ”Ikke kan man kritisere fordi man ikke er bibeltro, anses som uvitende og mangler vesentlig «bibelsk innsikt». Og kritiserer man innenfra, så møtes man med taushet, seigpinet trenering, krav om ydmykhet og i verste fall subtile former for utstøtelse”.

Men om et fellesskap virkelig tror på noe, og denne troen har kommet styrket ut av møtet med den frie tenkning; og om dette fellesskapet også har en prøvet tillit til noe, - må man ikke da være forberedt på at kritikk ikke vil nå så langt? Er det så rart dersom noen som bevisst arbeider imot dette fellesskapets grunnlag, at de ikke kjenner seg så ønsket? Og er det egentlig mer å beklage, sett fra et samfunnsmessig ståsted, at ikke alle kristne har samme syn i alle ting, enn at venstresiden og høyresiden i politikken ikke har kommet til enighet? Ja, vi skulle ønske at der var enhet, - mye større enhet. Men jeg står fast ved at dette er en liten pris å betale for trosfrihet, i forhold til alternativene.

Så skjønner jeg ikke hvor Nyhagen vil hen med følgende avsnitt: ”Østebø har videre ikke spesielt tro på og tillit til det troende mennesket og Den Hellige Ånds virke hos sin neste og i kirken: han mener at et flertall av troende når som helst kan forandre den sanne troen og underminere tilliten til Jesus.”

Jeg er på mange måter avhengig av mine brødre og søstre i troen. Og jeg tror at Den Hellige Ånd vil veilede oss. Men spørsmålet som melder seg, er: Mener Nyhagen at det betyr at et flertall av troende ikke ”kan forandre den sanne troen og underminere tilliten til Jesus”? Mener han på ramme alvor at disse 2000 år er en garanti for at det aldri vil skje igjen at mennesker som selv anser seg som troende, faktisk og virkelig vil ”underminere tilliten til Jesus”? I så fall må jeg bare melde min dissens. Skriften advarer oss faktisk om at dette vil skje.

Men der hvor der nok er en reell forskjell på mitt eget og Nyhagens ståsted, er dette: ”Skal man tenke fritt, så må man også ville og våge det.” Og, ”med Guds velsignelse skal du nå få tro at du er din egen herre eller kvinne; du har regi i eget liv.”

Jeg kjenner ikke Nyhagen, og derfor ikke hva han legger i disse ordene. Men det minner jo om en variasjon i arven fra Nietzsche som mente at vi må lære kunsten å bli Gud i eget liv. Dersom vi tror på Gud, har vi ifølge Nietzsche nedvurdert oss selv som mennesker. Så vi må kvitte oss med Gud, og oppvurdere oss selv til selv å bli guder, eller bli det ”overmennesket” som tror på egen iboende visdom og makt, og erstatte Gud ved å bli vår egen lovgiver.

Nå mener Nyhagen at vi ikke trenger å kvitte oss verken med Gud eller med Jesus, men at vi kan bli vår egen herre med Guds velsignelse. Vel, det har han ikke lært av Bibelen. Og historien viser oss da også hvor galt det går om et menneske, eller en nasjon, prøver å kombinere ubetinget tro på seg selv med Guds velsignelse. ”Gott mit Uns” klinger ikke bra når det har sin bakgrunn i menneskets selvforhøyelse.

Nyhagens beskrivelse av utprøvelsen av den frie tenkning, og den medfølgende pris det koster, minner meg om Bjørneboes beskrivelser av temaet i hans bok ”Frihetens øyeblikk”. ”Du har friheten i hånden, men du våger ikke å gripe den. Du tør ikke være alene om det!” Den som vil være helt fri og uavhengig, kan ikke rådføre seg med noen. Du må våge å ta hvert eneste skritt alene, på en ukjent vei. Du må ikke la angsten for det ukjente, eller for konsekvensene, få hindre deg i å være deg selv, og leve ditt eget liv.

Det er ikke risikofritt: ”Det betyr undergang å tenke selv, hvis man ikke kan tenke.” Faktisk sier Bjørneboe at det egentlig er først innfor døden at man blir helt fri til å kunne gripe friheten. Der blir man ”seg selv uvedkommende” (det betyr ikke lenger noe hva andre vil mene om meg, eller hvilke konsekvenser det vil få) og man kan oppleve frihetens øyeblikk: ”å vurdere alle ting, et mord eller en livredning, på ny og uavhengig av enhver kodeks: for egen regning, her og nu. Det er en ny-vurdering av alle normer, på eget ansvar.” (Det er som å lese Nietzsche.)

Og prisen? Det koster deg livet. Den ultimate ensomhet.

Selv om mange ting i Bjørnebo’s oppvekst, arv så vel som miljø, var en del av det, så tror jeg likevel at dette livssyn, sammen med påvirkningen fra Steiner som førte til at han søkte de okkulte krefter, var medvirkende til at Bjørneboe ble ført inn i det mørket som til slutt tok livet av ham. Angst, ensomhet, depresjon, alkoholisme - og til slutt selvmord. Jeg kan ikke annet enn å ane mørkets makt, som Bibelen skriver om.

Jeg får som sagt ikke tak i hva Nyhagen selv egentlig mener. Om han mener som Bjørneboe at vi må ville og våge å tenke alene. Eller om han mener vi må ville og våge å tenke som flertallet av de troende. Jeg opplever det som at han argumenterer for begge deler.

Bibelen viser oss en annen vei, som jeg forsøker å følge.

Nyhagen skriver om nåden og kjærligheten: ”Der tolkninger av tekster og bud kommer på tvers av nestekjærlighet, omsorg og respekt har de førstnevnte alltid vikeplikt”. Ja. Men både nåden og kjærligheten kommer jo til oss fra Gud selv, og vil derfor ikke være motstridende til Jesu og apostlenes ord. Saken er at det ikke bare er tolkningen av tekstene som kan være feil, og som må vike. Det kan også være brister i vår oppfatning av hva som i det sanne perspektiv virkelig ER sann nestekjærlighet, respekt og omsorg. Hvem ser klarere her enn vår skaper?

Hvem så det ukristelige og falskheten i oppfatningen av at man gjorde en ”velgjerning” imot slavene ved å hente dem til det ”kristne” Amerika? Hvem skjønner i vår tid at det er respekt, omsorg og nestekjærlighet som ligger bak at mange av oss ikke kan akseptere fosterdrap, eller oppløsning av kjønnsidentitet? Og hvem skjønte at det var Guds kjærlighet og omsorg som drev ham til å la sin egen sønn bli korsfestet for at våre synder skulle kunne bli sonet? Så hvorfor insistere så sterkt på ”å ville og våge” å tenke fritt?

For min del må jeg si at verken Nietzsche, Steiner eller Bjørneboe er i nærheten av å vekke samme tillit og troverdighet i meg, som den jeg har funnet i Jesus og den sannheten Den Hellige Ånd ledet hans disipler til (Joh14,26; 16,12), og som jeg får del i ved å lese bibelens skrifter.

Jeg kjenner meg igjen i en del av hva de skriver, men derfra tar våre veier to helt ulike retninger. For min del finner jeg frihetens øyeblikk i møtet med Jesus. Det som også er sannhetens øyeblikk. Ingen har sagt meg sannheten om meg selv og denne verden så klart som han. Jeg er blitt veldig klar over at å leve det livet jeg nå ønsker å leve, IKKE betyr å la alt i meg selv komme frem i lyset, og leve etter det. Det er i Jesus jeg blir fri fra mine destruktive eller villfarende tanker og tilbøyeligheter, og fra min skyld. Det er i ham der tennes et nytt håp, og veien åpnes til Guds rike.

Ja, jeg tar mine tanker ”til fange i lydighet mot Jesu Kristus”. Ikke de troendes utviklede Jesus, men den Jesus Kristus som Bibelen viser meg. Det er ikke selvutslettelse. Det er troens og tillitens overgivelse. Det er gjensvaret på hans kjærlighet og frelse. Når min skaper fornedret seg slik for å frelse meg fra mine synder, - skulle jeg da som gjensvar opphøye meg selv i mine synder? Skulle jeg ikke krone ham til Herre i mitt liv?

Det betyr ikke å slutte å lytte til andres tanker og erfaringer. Det er heller ikke å slutte å grunne over bibelens tekster; alene så vel som sammen med andre.

Det er bare at jeg har fått en tro, og en tillit til Jesus så vel som til hans apostler, - en tro mange uttrykker at man ”ikke kan ha i 2021”.

Jeg ser det annerledes. Det skal være akseptert i et samfunn bygget på demokratiske prinsipper. ”Vi lever tross alt i 2021”.

”Du frelste hær av Adams ætt, løyst ut av naud og nott,

pris han som nåde gav for rett,

og kron han, kron han, kron han,

kron han, allheims drott!”

                               Oversettelse av Arne Garborg

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere