Verdidebatt

Administrasjonsprest - soknepresten i Sømna har rett

Det var totaliteten av endringer, reformer og byråkratiserng som ble belastende for meg og som gjorde at jeg trakk et lettelsens sukk da jeg sluttet som prest for få uker siden. At yngre prester finner TID tjenlig er greit nok,- uten at jeg dermed forstår hvordan de tenker. Men det er meg en gåte, at ikke prester med min alder og erfaring kunne fritas fra timeveldet da det ble innført, og innplasseres med verdig lønn de siste årene av sin tjeneste i kirken.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

“Siden jeg ble ordinert i 1987 har vi også hatt et utall av reformer, slik som liturgireformer og trosopplæringsreformer. Vi har til stadighet fått nye datasystem. Krav til statistikker. Vi har fått ny bibeloversettelse og to nye varianter av Fader Vår. Vi har nedsatt utallige nye utvalg og råd.” Hjertesukket kommer fra Heidi Frich Andersen, sokneprest i Sømna (VL 18.1.)

Hun har rett. Hennes erfaringer og opplevelser stemmer i hverfall med mine egne. At biskop Ann-Helen Fjeldstad Jusnes er helt uenig med soknepresten, gjør ikke inntrykk. Biskopen sier (VL 19.1.) at det er fullt mulig å leve ut kallet innenfor rammene av et regulert arbeidsliv. Selvsagt, det er det prestene gjør. De gjør det på tross av datasystemene og på tross av all den tiden de må bruke foran skjermene. På tross av stadige endringer og alterbøker i løsbladpermer. Biskopen ser ikke poenget. Det var nemlig totaliteten av endringer, reformer og byråkratiserng som ble belastende for meg og som gjorde at jeg trakk et lettelsens sukk da jeg sluttet som prest for få uker siden. Biskopen går rett i forsvarsposisjon. Og bekrefter det forholdet som jeg har sett oppstå mellom de lokale prestene og biskopene de to siste tiårene. De har ikke kontakt med hverandre lenger.

Biskopen ble borte

Selv om det ikke direkte handler om det som ligger soknepresten i Sømna på hjertet, så la meg bringe inn et moment som etter mitt syn er undervurdert når prestejobben er oppe til debatt i vår tid.

Med prostereformen fra omkring midten av 2000-tallet, ble sokneprestens forhold til biskopen og bispedømmets ledelse sterkt svekket. Det er betegnende at i følge en evaluering fra 2013, er man langt mer positiv til reformen på bispedømme- og prostenivå, enn blant prestene. Det var den prisippielle konsekvensen av denne hierarkiske “modernisering” at linjen mellom bispedømmet/biskopen og de lokale prestene ble brutt. Noe som teologisk og kirkelig sett er en svekkelse av eldgammel tradisjon. Biskopens linje nedover går nå til prosten innenfor kirken. Der stopper biskopens kontakt med soknepresten. Min erfaring er imidlertid at biskopen fremdeles kan ha direkte kontakt med den lokale, kommunale forvaltningen, og at kirkevergen i denne sammenhengen blir sett på som den kirkelige aktør lokalt.

For å illustrere hvordan dette slår ut kan jeg nevne at da biskopen i vårt bispedømme i 2017 inviterte til en “blikjent-runde” i alle prostiene, sto kommunenes rådmenn, ordførere og kirkeverger på gjestelisten sammen med de enkelte prostene – ikke sokneprestene! På mesterlig vis klarte biskopen gjennom sin introduksjonsreise å usynliggjøre de lokale sokneprestene, og fratok meg en enestående mulighet til å opptre sammen med biskop og lokale kirkelige ledere (prost og kirkeverge) i møte med kommunalt lederskap. At dette skjedde viser at kirkens ledelse ikke forstår hvor viktig det er å holde frem og å styrke soknepresten som et tegn på lokalt kirkelig nærvær, aktualitet og tradisjon. Det skjer nemlig en svekkelse av opplevelsen av å ha en meningsfull jobb, når min lokale presterollen undergraves.

Beholde meg?

Men tilbake til utgangspunktet: Den nye arbeidstidsordningen (TID) har endret min identitet som prest radikalt. Ikke noe faktor de siste årene har påvirket min trivsel som prest i negativ retning i så stor grad som TID. Presteyrket har gjennom alle år gitt meg rom for frihet og kreativitet, fordypninig og studier, der jeg har kunne bruke de beste sidene av meg selv i tjeneste for kirke og menighet. Ingenting av det jeg har jobbet med av kreativitet i forhold nye ideer og tiltak, lar seg innpasse i tabellene som kirken sentralt nå pålegger prestene å fylle ut. Snarere er det slik at tabellene og excelarkene begrenser kreativiteten fordi de tar fokus bort fra det sentrale en prest skal jobbe med. At yngre prester finner TID tjenlig er greit nok,- uten at jeg dermed forstår hvordan de tenker. Men det er meg en gåte, at ikke prester med min alder og erfaring kunne fritas fra timeveldet da det ble innført, og innplasseres med verdig lønn de siste årene av sin tjeneste i kirken. For min egen del vil jeg si at dersom det var lagt til rette for det i mitt tilfelle for et par-tre år siden, så ville jeg ha stått i jobben i flere år til. Dermed har denne diskusjonen også betydning for å avbøte prestemangelen i Den norske kirke. Rekruttering og å beholde er to sider av samme sak.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt