Verdidebatt

Trosfrihetens pris?

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer selve sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er. En vesentlig årsak til at mangt har fadet ut er at man har glemt å fornye sitt bevisste forhold til de energier og verdier i tilværelsen som opprinnelig ga livskraft. Man har heller forsøkt å konservere uttrykk for det en gang levende, repetere og kopiere disse, fremfor å ta det levende med inn i livet her og nå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Østebø vil visst bestemme og definere prisen selv forut for å gå veien som det inviteres til: Han hamrer som ventet løs på at det finnes én, og kun en, sann gudsforestilling og teologi: Nemlig den han selv representerer. Du verden. Vi andre befinner oss visst enten på ville veier, er ofre for tidens tenkning, har oppgitt den sanne og egentlige tro eller har avsporet i viktige henseender. Det eneste Østebø kan gjøre er m.a.o. å vente tålmodig på oss andre inntil vi befinner oss på den Sannhetens endeholdeplass som han selv allerede oppholder seg - sammen med hans likesinnede i NLM. Østebø ser videre fornøyelig nok ut til å mene at han ikke (!) tolker, at han f.eks. verken er preget av bias eller habitus. Slikt er han høyt hevet over qua sant troende, må vite.

Enkelte lar deres tekstforståelse føre til en kategoriskhet i tolknings- og handlingslivet, i stedet for å være nyansert gjennomtenkt og symboliserende før handling. Man makter ikke en gang å akseptere tanken at man i kirken legitimt kan ha forskjellige meninger om samme tekster. I stedet blir noe helt riktig, og noe annet helt galt. Svart og hvitt. De kategoriske påstandene behøver selvsagt ikke ytres på en autoritær og høylytt måte; snarere på en subtil pseudo-autoritativ måte. Dvs som om man innehar og representerer den guddommelige autoritet i sakene – her benyttes flittig velutvalgte bibelvers for å styrke autoriteten.

Noen elsker visst Gud med en så varm inderlighet at både sin neste og en selv kommer i skyggen: Vi oppfordres altså til å følge Kristus; gå veien og betale den pris som vil komme. Men det ser virkelig ut som om at man fremfor å søke og bli kjent som har laget sporene i sanden, heller dyrker sporene og måler andre med de data man mener å finne. Enkelte lar m.a.o. deres tekstforståelse føre til en kategoriskhet i tolknings- og handlingslivet, i stedet for å være nyansert gjennomtenkt og symboliserende før handling.

Noen påstår og lister opp det de mener er bibelske fakta og mener med dette at de diskuterer (!). Men en samtale eller diskusjon for dem er å vise at de har rett og den andre tar feil. Dette fremfor å lytte aktivt til hva den andre formidler; forsøke å tenke over dette og så bemøte det.

Også Østebø sine tolkninger er naturlig nok preget av tilpasning og er kontekstmessig tendensiøse. De er frukter av den historie som NLM (grunnlagt i 1891, altså ikke i år 33) mener å bygge sin identitet på. M.a.o. rår subjektiviteten også hos ham. Men hans blikk og referansegruppes briller demper muligens ut- og innsynet her? Østebøs meninger og ytringer er naturligvis ikke en blåkopi av urkirkens teologiske identitet.

Det ser ut som om Østebø står for en dikotomisk tenkning: En oversiktlig og kontrollerbar uverden av svart og hvitt, sannhet og løgn, rett og galt, enten-eller, vi versus de andre. En virkelighetsoppfatning som legitimeres og krydres med hendig utvalgte og ferdig tolkede bibelhenvisninger for om mulig å skape autoritet og legitimitet til egne posisjoner hos leserne. Det er her alltid en risiko for at det projiserte  onde når som helst kan angripe mitt introjiserte gode.

Men hva er praksis? Ikke kan man kritisere utenfra; fordi man ikke er bibeltro, anses som uvitende og mangler vesentlig «bibelsk innsikt». Og kritiserer man innenfra, så møtes man med taushet, seigpinet trenering, krav om ydmykhet og i verste fall subtile former for utstøtelse. Ergo finnes det ingen reelle og legitime posisjoner fra hvor man kan kritisere.

Som nevnt tidligere, så fordres en kritisk bemøtning og tenkning, også av historien per se. Her under kristendommens og teologiens mange veier og uveier, tradisjonell historie, sosiologi, psykologi, religionspsykologi, religionshistorie, etc. Dette er verktøy i tankesmiene på livsveien, ikke aksiomatiske kilder. Det tidsriktige kan riktig nok vise seg å ha (men ikke ha) en høyst så kort holdbarhetsdato. Østebø og hans likesinnede er også de barn av opplysning og historie. Mitt argument om de 2 000 år som har gått er selvsagt gyldig.

Kritikk er både riktig og nødvendig, ikke minst en våken selvkritisk bevissthet: Det er en forutsetning for den dynamikk som historien gjennomgår. Jeg minner om at ordet «kritikk» etymologisk betyr «sortere, utvelge, sondre». Det finnes m.a.o. god som dårlig kritikk.

I Østebøs sinn er merkverdig nok bibelen og de bibelske begrepene helt entydige; til tross for at vi alle møter en virkelighet fra urkirkens tid til i dag som avslører alt annet enn nettopp det. For å sortere også her må man benytte seg av tenkning. Apropos: Skal man tenke fritt, så må man også ville og våge det. Slik kan man f.eks. oppdage hva som måtte finnes av benektning og fortrengning i egne spor, hvilket kan være både et noe flaut og nyttig tidsfordriv. Det ser like vel ut til at Østebø mener at man kan forholde seg objektivt til et emne som er så subjektivistisk og ubeskrivelig.

Jeg har selvsagt ingen «overdreven tro på alt som er blitt tenkt». Jeg bemøter for all del historien, tenkning og tiden kritisk. Hevder man noe annet, så får man i saklighetens navn begrunne det tilstrekkelig. Men jeg våger å sette mitt liv og mine Kristuserfaringer inn i det aktuelle; hvor også bibellesning, interesse, nysgjerrighet og respekt for 2 000 års historie med kirke og tro er en del. Den Hellige Ånd har virket under veis, og gjør det i dag som i morgen.

Østebø har videre ikke spesielt tro på og tillit til det troende mennesket og Den Hellige Ånds virke hos sin neste og i kirken: han mener at et flertall av troende når som helst kan forandre den sanne troen og underminere tilliten til Jesus. Men en kritikk av Østebø sin gudsforestilling og teologi er faktisk verken kritikk av Gud, Kristus, DHÅ eller sann tro. Om Østebø/NLM endrer noe i sin teologi betyr ikke det nødvendigvis at det er Gud som har endret seg?

Om man qua troende og teolog tillegger egen tro og egne ideer sannhetens stempel og dermed universell gyldighet, så motvirker denne eksklusiviteten Kristi levende ord og formålet med menneskenes sameksistens. Uansett hvor edelt og opphøyet intensjonene er. En vesentlig årsak til at mangt har fadet ut er at man har glemt å fornye sitt bevisste forhold til de energier og verdier i tilværelsen som opprinnelig ga livskraft. Man har heller forsøkt å konservere uttrykk for det en gang levende, repetere og kopiere disse, fremfor å ta det levende med inn i livet her og nå. Mennesket skal få ha tro på seg selv; fordi Gud har det: Stå opp ta din seng å gå. Ut i det åpne terrenget igjen - ikke forbli i fortidens ruiner; det er kun der ute du finner din neste, deg selv og Gud – hvilket er uadskillelige i virkeligheten. Med Guds velsignelse skal du nå få tro at du er din egen herre eller kvinne; du har regi i eget liv – Gud er med deg. Ingen skal få så tvil om din posisjon i Kristus. Men noen vil dog prøve på det under veis Den som like vel rammer deg negativt, rammer Kristus først, Han som evig står mellom deg og din neste.

Prisen kan bli dyr, virkelig: Du må gå en vei som også består av hindre, hull, motstand og bratte partier. Du må også erkjenne egen svikt og tilkortkommenheter og noen vil forsøke å ta fra deg din legitimitet og aksept i Kristus. Det blir dyrt, til tider. Men det er like vel bare den som satser og investerer som vinner, uansett om resultatene virker som tap ytre sett. Og lønner det seg? Tja... Det spørs hva man legger i det. Men det er verdt det.

Det er altså verdt å merke seg at troen og en Kristusinspirert etikk ikke nødvendigvis og alltid bare skaper trygghet, men desto mer også dynamikk. Ei heller dannes et fastlagt mønster for hvordan man skal opptre, men det er innbydelse til nærvær; til utholdende og praktisk nestekjærlighet. Heller ikke er det en invitasjon til entydig klarhet og oversiktlighet, men til nysgjerrighet, prøving og feiling tuftet på genuin kjærlighet – forankret i nåden; Kristus selv. Og ikke heller bekreftes og legitimeres i møte med Kristus alt av det kjente og kjære, men viser til utfordrende veier til mer og dypere innsikt som er en av kjærlighetens og nådens frukter. Det evige i livet og den hellige Gud, kan ikke begripes. Men kun elskes i ord og gjerning. Man elsker så Gud tilbake gjennom aktiv og praktisk nestekjærlighet. På fruktene skal vi kjennes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt