«LIVETS TEGN OG TEGNENES LIV»
ETTERORD TIL MINNET OM EN STOR TENKER OG SENTAL REPRESENTANT TIL FREMME AV LIVSVITENSKAPENE:
- JESPER HOFFMEYER (1942-2019) -
Hoffmeyer har vært en svært viktige bidragsyter og ledende frontfigur innenfor den rivende utviklingen av en nye vitenskap, med det noe vanskelige navnet «bio-semiotikk».
Hoffmeyers vitenskap om biologisk liv, «bio-semiotikk», forstår alle livets prosesser og selv-opprettholdelse av eksisterende liv, som en stadig pågående utveksling av tegn og tegn-prosesser, i og mellom alt liv.
Det er den enkelte organismens evne - som går helt ned på bakterie og virus nivå - til å motta og videreformidle «sanse-tegn»og sanseerfaring, som er forutsetningen for at organismer og liv både kan motta, fortolke og sende videre tegn til andre organismer.
Disse mottatte tegnene utveksles, og utvikles videre, i en evig, sirkulær prosess, som samtidig utgjør grunnlaget for livets fortsatte eksistens på planeten vår.
Hoffmeyer kaller prosessen for «semiosis», og han kaller den livs-sfæren, som tegn-prosessene foregår innenfor, for «semiosfæren», d.v.s. «sfæren av tegn».
Den består av alt fra kjemiske smaks og luktstoffer, til fuglenes sang og deres orienterings evner, som ofte baserer seg på mønstrene fra jordens eget magnetfelt, og semiosfæren kjennetegnes generelt av det som vi kjenner igjen i ordspråket:
«Det er ingen røyk, uten ild».
«Røyk» er her tegn på «ild».
For de mer, «åndelige vitenskapene», finner vi, at noen av dem, gjennom flere tusen år, har vært, og fortsatt er, representert av eminente fortolknings-kunstnere.
De har vært noen av våre ypperste fortolkere av språk-tegn og språklige tekster innenfor teologien, der Bibelen har vært et utgangspunkt for fortolkninger av alle kulturenes forskjellig uttrykksformer.
Med oppdagelsen av DNA-molekylets oppbygning, struktur og virkemåte i begynnelsen på 50-tallet, fikk vi for første gang et innblikk i en gren av naturvitenskapen, der molekylær biologien heretter har vært fokusert på tegn-kommunikasjonen som basis for å kunne forstå alt liv:
Fra Jesper Hoffmeyer, som selv var biokjemiker, først utgav sin svært viktige innføring i tegn, tegnenes liv og betydning for liv, har hans bok med den nydelige tittelen «En snegl på veien», vist nytt terreng for alle de øvrige livs-vitenskapene: «Betydningens historie» er da også undertittelen på boken, som første gang kom ut i 1990.
Siden 90-årene har Hoffmeyer vært en sentral pådriver til å videre-utvikle både fortolknings og ånds-vitenskapen «semiotikk», og han har samtidig knytte den sammen med biologiens vitenskap om «betydningen av tegn» ( Se etologen, Jacob von Uexküll: « Umwelt und Innenwelt der Tiere», 1909), slik vi blant annet finner den innenfor den før omtalte molekylære biologien.
Den gjør oss bedre skikket til både å kunne forstå og behandle, livets mange forunderlige prosesser, samtidig som disse alltid bør ses mot en hel bakgrunns-horisont av betydninger, der horisonten kjennernes av:
og av organismenes mentale mottak av dem.
Naturens og kulturenes komplekse kretsløp av informasjon, er alle med på å opprettholde selve livsprosessenes gang i det økologiske nettverk av samspill, der også mennesket selv hører til.
Som en betydelig kjenner av Gregory Bateson og hans «Steps to an ecology of mind»(1972), fortsatte Jesper Hoffmeyer i den store tenkerens fotspor.
Etter hvert kom Hoffmeyer til å utdype og ytterligere videreføre de tydelige innslag av bio-semiotikk, som gjennomstrømmer hele Gregory Batesons arbeid.
Hoffmeyers bok bærer den umiskjennelige tittelen: «Naturen i hovedet: om biologisk videnskab», (1988).
«Biosemiotikk: En avhandling om livets tegn og tegnenes liv».
En mye debattert og omdiskutert ide i Hoffmeyer tenkning er hans hypotese om, at alt i universet kan betraktes som tegn, og han har også hevdet, at selve kosmos som helhet, kan forstås som et tegn i seg selv.
Ideen om å forstå kosmos som tegn, oppsto allerede i vår filosofiske barndoms historie, der mange av de greske førsokratikerne oppfattet universet som et levende kosmos.
I vår tid er ideen videreutviklet til en sental økologisk teori av James Lovelock og Marguilis i deres bok «Gaia», 1974.
Den greske grunn-betydningen av ordet «kosmos» går fortsatt igjen i vårt ord for skjønnhetspleie, «kosmetikk», og ordet inneholder fortsatt en flertydighet av konnotative assosiasjoner som - «univers, tomrom, smykke, skjønnhet og helhetlig mening».
I mer moderne tid gjenfinner vi tanken om kosmos som «et meningsfullt tegn i seg selv» hos den største tenker og filosof i USA gjennom tidene.
Hans navn er Charles Sanders Pierce (1839-1914), og han regnes i dag også som en betydningsfull kjemiker og et logisk og matematisk geni.
Likevel er han mest kjent for sine epokegjørende teorier og tanker om en universell «tegn-lære», der Pierce betraktes som grunnleggeren av moderne semiotikk som vitenskap.
«Et tegn, er et n o e, som for n o e n, står for n o e, i en eller annen sammenheng».
Ethvert tegn, for å kunne kalles «et tegn», må altså være et tegn («røyk») på n o e («ild»/objekt)} for noen.
Derfor er ethvert tegn samtidig både et fysisk sanse-tegn o g et mentalt n o e, som gir dette noe en betydning og et begrep, som igjen henviser til en ting, eller hendelse eller et objekt.
Det opprinnelige «tegnet» krever en fortolker av tegnet (en organisme) for overhodet å kunne gi dette n o e betydning og mening.
Der var de genialske efterkommere af den 'glemte' amerikanske filosof Charles Sanders Peirce, som i 1800-tallet forklarede, at der var tre ting omkring et tegn: et fodspor, noget der har sat et fodspor, og nogen der har set et fodspor – det var folk som fysikeren Peder Voetmann Christiansen og biologen Søren Brier.
(Fra: Information, 28.september, 2019)
Hele Hoffmeyers arbeid gjennom årene fra 1985 til hans død i 2019, kan forstås, og betraktes, som en videre utdypninger og anvendelse av Peirces tegnlære innenfor moderne biologi og biokjemi.
Det er Hoffmeyers fortjeneste at han koblet Pierces tanker om tegn sammen med Gregory Batesons «mentale økologi» og forente dem begge, til en samlet teori om sammenhengen mellom tegn og liv.
For Pierce, som senere for Hoffmeyer, gjelder semiotikken universelt.
Den tjener derfor tillike som en overordnet meta-vitenskap, som søker å favne om alle øvrige biologiske vitenskaper og deres studium av liv på alle nivåer, - fra virus og bakterie, til Gaia og kosmos, slik at bio-semiotikken kan gi dem et felles vitenskapelig grunnlag.
Særlig sterkt har den fornyete interessen for Charles Sanders Pierce vært i Danmark siden begynnelsen på 80-tallet, og det er først og fremst Hoffmeyers store fortjeneste.
Det å overhodet kunne forestille seg kosmos og vårt fysiske univers, som uttrykk «for et tegn i seg selv», står kanskje allikevel ikke helt fjernt fra tankene til noen kjente, kristne teologer og filosofer opp gjennom tidene.
Blant de mest kjente fra forrige århundre, lyser navnet Pierre Teilhard de Chardin opp.
I hans berømte bok «Fenomenet mennesket» (1964) presenterer Chardin sine tanker og begreper, der noen av Chardins begreper og ideer kan likne litt på Pierces egne.
For Chardin er universet et eneste stort og meningsfullt tegn på selve Guds skaperverk, og Chardin tenker seg blant annet, at det ligger - metaforisk uttrykt - en form for «mental , åndelig kappe» rundt jorden, der alt åndelig liv, og våre tanker og erfaringer, fortsetter å eksistere som en strøm av kollektivt minner i universet!
Chardin kaller denne omsluttende, åndelige sfæren for «Nous» og «Nousfæren», som han altså mener omgir oss, jorden og biosfæren, lag på lag.
Tankene kan gjenkjennes som sentrale også i filosofien til den tidligere nevnte førsokratikeren, Empedokles (550 f. Kr.)
Teilhard de Chardin considered biosphere as an aggregate of terrestrial living organisms. Accordingly, Teilhard's noosphere is a "thinking layer" (Teilhard 1967: 202), one more envelope around and over the biosphere, its appearance marking not the next stage in the evolution of the biosphere but the rise of the split between the intelligence and its material matrix leading to the death of the Earth.
(Semiosphere Is the Relational Biosphere,
Den store forskjellen mellom den kristne jesuitt pateren og bio-semiotikeren Jesper Hoffmeyer, i deres tenkning om sfærene for tegnutvekslinger og kommunikasjon, ligger først og fremst i, at semiosfæren hører til jordens levende vev av kommunikasjon, og den er knyttet til livets poiesis, eller selv opprettholdelse,
mens Chardins Nouesis-sfære først og fremst er forbundet med menneskelig aktivitet under dets jordiske liv, og Nousfæren vil derfor dø ut sammen med menneskehetens egen død.
Jesper var en generøs mann som gjerne ønsket å dele alt det, som han forsket på, med alle andre som viste interesse for denne «nye» vitenskapen, som han selv var i ferd med å bygge opp fra grunnen av.
Hoffmeyers teori om livets t e g n og t e g n e n e s liv mener jeg personlig viser en helt uvurderlig innsats for vårt videre arbeid med våre bestrebelser og forsøk på å overskride den dype kløften, som fortsatt dominerer de «tre kulturer»: Naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora.
Og for økologibevegelsen betyr Jesper Hoffmeyers tragiske bortgang, at vi har mistet en stor sjel, og et alltid brennende hjerte for alt som lever.