Tormod Tobiassen

9

Globalisten Paulus

Trigget av to interessante innslag på YouTube 'måtte' jeg ta for meg Paulus-brevene igjen. Det ene innslaget er en forelesning av Rabbi Skobac, en kanadisk jøde, som betrakter Paulus som en jødekristen avsporing. Det andre innslaget er et intervju med to begeistrede israelske forskere, Ophir og Rosen-Zvi, som har gjenoppdaget Paulus og hevder at det var han som fant opp begrepet hedning.*

Publisert: 18. jan 2021

Det fantes Jesus-tilhengere før Paulus, og Rabbi Skobac har rett når han antyder at Paulus sto for en revidert utgave av kristendommen. På grunn av dette møtte han kraftig kritikk fra jøder og jødekristne (nazoreere?) som ikke godkjente hans budskap og prosjekt. Hva var det ved Paulus' budskap som vekket så sterk motstand, og hvordan argumenterte han imot?

Som jødekristen hadde Paulus et aktivt mål om å omvende flest mulig hedninger til Kristus og dermed til sin form for jødedom. Paulus var overbevist om at Kristus-troen oppfylte jødedommens frelseshistoriske mening i verden. Hans tolkning var den eneste rette, men han innrømmet samtidig at troen representerte en grundig revidert utgave av jødedommen. Den var planlagt av Gud selv og tilpasset en ny tid, 'tidens fylde'. Hvilket innebar at jødenes etterlengtede Messias/Kristus var kommet, at det var apokalyptiske tilstander og at synagogen ubetinget måtte åpne opp for grekere og alle andre uomskårne hedninger som omvendte seg og lot seg døpe. Dåpen var tegn på tro og tilhørighet til Kristus og det nye gudsfolket, den erstattet omskjærelse.

OmskjæreIse av menn var for Paulus det mest karakteristiske kjennetegnet på tilslutning til jødedommen. For voksne menn ikke uten fare, og omskjærelsen innebar forpliktelse på Moselovens mange krav om å følge en uoversiktlig mengde moralske og kultiske skikker. Interesserte hedninger var ikke utelukket fra synagogen, men ville noen konvertere og bli fullverdige jøder, måtte de få opplæring, akseptere lovens krav og fromt følge de jødiske skikkene. Her skar det seg for Paulus. For han mente at «jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven» (Rom 2,29; 2 Kor 3,6).

Gjennom sin egen refleksjon og hedningenes 'briller' så Paulus at kravet om omskjærelse og hele Moseloven var massive hindringer på veien mot målet. Han ble engstelig når andre jødekristne kompromissløst insisterte på loven. For hvis Kristus-troende hedninger ikke ble akseptert som fullverdige Guds barn, ville det bli klasseskille i kirken, og det stred mot evangeliet. Det gikk med andre ord opp for Paulus at Moseloven egentlig var unødvendig som betingelse for Guds nåde og ånden som gave. I og med Kristus' død og oppstandelse hadde nemlig Gud selv åpnet for hedningenes frelse, uten at de – på gammeldags vis – måtte gå via loven. Nå dreide det seg om en ny og annerledes pakt og om nyskapelse (2 Kor 5,17).

Paulus måtte forsvare dette (sitt) evangelium og legitimere seg som apostel. Han viste da til guddommelige åpenbaringer, og til Guds egen tale i Bibelen, dvs. bibelbevis. På den ene siden innviet Kristus ham personlig i sitt himmelske mysterium og ga beskjed om Guds epokegjørende nye beslutning om freIse og håp om evig liv (Rom 16,25-26; 1 Kor 2,1.7). På den andre siden ga Bibelen beskjed om at hedningene etter Guds plan hørte med i frelsesverket på lik linje med jødene.

F.eks. i Rom 15,8-13 gjengir Paulus hva profeten Jesaja sier om Messias, kong Davids sønn, at han skulle herske over folkeslagene så vel som over Israel. Det som bandt alle Kristus-troende sammen, var Guds barmhjertighet eller nåde, ikke loven. Om dette utviklet Paulus sitt mest sentrale teologiske stykke, nådens, troens, åndens og håpets evangelium inkl. den såkalte rettferdiggjørelseslæren: Gud er fri og suveren, men han er god - også mot ugudelige (Rom 9,15.16.25.26; 4,5 og 5,6). Han er rettferdig som erklærer alle mennesker som tror på Kristus for rettferdige, uomskårne så vel som omskårne (Rom 3,21-30; jfr. 1,16-17; Gal 2,16).

Det var Guds løfte til jødenes stamfar, selveste Abraham, som ble oppfylt når også folkeslagene kom til tro, forklarer Paulus (Rom 4 og 9). Abraham skulle nemlig ifølge løftet bli far til mange folk, og dette tolket Paulus som far til mange folkegrupper og folkeslag, ikke bare som far til en stor slekt med mange klaner. (Jfr. Ophir og Rosen-Zvi.) Abraham hadde tatt Gud på ordet – han adlød Gud blindt, men i full tillit til hans makt og gjennomføringsvilje – uten å ha synlige bevis og mot alle odds. Og denne holdningen var mer grunnleggende og sikker enn det gudsforholdet loven etablerte. Løftet til Abraham kom før omskjærelsen, og loven kom mye senere med Moses. Men ved Guds siste store frelseshistoriske inngrep – Kristus’ stedfortredende død og oppstandelse – ble evig liv garantert gjennom tro og tillit. Lovens krav om ytre fakta falt bort (Gal 5,5-6).

Rom 3,29-30 er viktig å merke seg. Der minner Paulus om kjernen i den jødiske tro – troen på én Gud – som begrunnelse for likestillingen mellom omskårne og uomskårne. "Hør Israel, Herren er vår Gud, Herren er én!" (5 Mosebok 6,4) skulle alle jøder resitere minst to ganger daglig som en bekjennelse (Shema'). Det skal jøder fortsatt gjøre, hvor de enn befinner seg. (Men Rabbi Skobac ser ikke ut til å kjenne godt nok til hva Paulus her anfører og utleder av dette viktige punktet.) Paulus framstår som en radikal globalist på sikker monoteistisk grunn.

Israels Gud er alles Gud. Om det tidligere hadde vært forskjell på Israel og andre folkeslag, så er det ikke lenger sånn; nå anerkjenner Gud alle Kristus-troende som sine barn med de samme arverettighetene (Gal 3,11.14). Så troen er det nye skillemerket på tvers av alle folk, inkl. jødefolket. Og mellom de som tror, er anseelse irrelevant og statusmessige forskjeller opphevet sammen med det etniske:

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet." (Gal 3,28-29; jfr. 2,6, og se 1 Kor 12.5-6.)

I og med Paulus' erkjennelse at hedningene ikke skulle påtvinges Moseloven, fulgte, som antydet, en annen like radikal slutning: Heller ikke jødene trenger loven (lenger), Rom 10,4:

"For Kristus er lovens ende, så hver den som tror, skal bli rettferdig." (Jfr. Gal 3,23-25; 5.1.)

For Rabbi Skobac og jødene er Paulus’ løsning uaktuell. Når det gjelder andre folk viser han til Apostlenes gjerninger 15, der det står at Paulus og de jødekristne lederne på et forsoningsmøte i Jerusalem ble enige om at hedningekristne måtte forplikte seg på de sju levereglene fra Noahs tid. Skobac anbefaler den samme løsningen for hedningene: 'den noahittiske koden'. Det gikk altså ikke Paulus inn for; han mente nemlig at hedningene hadde loven skrevet i sine hjerter (Rom 2,14-15). Og etter hvert skilte de to partene – Paulus og lederne i Jerusalem – lag; det ble en praktisk arbeidsfordeling dem imellom. At et apostelmøte fant sted i Jerusalem, bekrefter ikke Paulus i det hele tatt (Gal 2).

Jødene omkring år 50, da Paulus virket, fulgte ikke Paulus' resonnement med tilslutning, og jødedommen forble en etnisk orientert religion med liten utbredelse. De opprinnelige jødekristne gikk etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 over til å bli en sekt som døde ut i løpet av 300-tallet. Mens Paulus slo igjennom i Romerriket med sitt lovfrie evangelium, og kristendommen ble et ideologisk fundament for en verdensvid bevegelse og mektig, katolsk kirke med global(istisk)e ambisjoner.

---------------

* - Rabbi Michael Skobac, Jews for Judaism: "Did Paul Invent Christianity?": https://youtu.be/gWfOd-6pTNI

- Adi Ophir og Ishay Rosen-Zvi: GOY: Israel's Multiple Others and the Birth of the Gentile, Oxford 2018. MythVision Podcast 4.1.21: https://youtu.be/h59M2_pxtTQ


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere