Arnfinn Eng

4

Streik i kirken - og veien videre.

Den første streiken i kirken noensinne er over - takk og lov! Jeg håper aldri vi kommer i den situasjonen at kirkelig ansatte går til streik igjen.

Publisert: 13. jan 2021

Av og til byr livet på uløselige dilemmaer. For meg ble streiken et eksempel på dette. Teologisk sett er streik uforenelig både med mitt kirkesyn og med mitt kall til prestetjeneste. Mange har påpekt at kirken er en vanlig arbeidsplass, og at arbeidslivets regler må gjelde også her. Selvfølgelig har de rett. Samtidig vil jeg problematisere denne påstanden. I kristen tro er kirken noe langt større og mer enn en arbeidsplass. Hun er fellesskapet av de hellige og Kristi legeme på jord, kalt til å være Jesu hender og føtter i en verden i nød, kalt til å forkynne evangeliet om Guds nåde til alle som vil lytte. Satt på spissen (og det må vi av og til gjøre), skal selvfølgelig evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes selv om vi ikke skulle få en krone betalt for det! Og som prester er det dette som er vårt kall - vi er kalt til tjeneste av kirken - og i ytterste forstand av Gud selv. Kirken er ikke en vanlig arbeidsplass, og prestetjenesten er heller ikke en vanlig jobb. Og nettopp derfor er det uforenelig både med mitt kirkesyn og kallsforståelse å streike.

Og så er jeg samtidig dypt takknemlig for at kirken nettopp er en vanlig arbeidsplass, og at prestetjenesten er en vanlig jobb som er trygt rammet inn av arbeidslivets spilleregler. En jobb med en mer en god nok lønn (ja - jeg mener faktisk det, vi trenger ikke høyere lønn!) som gjør det mulig å brødfø en familie og ta opp et boliglån, en jobb med gode rammer som regulerer arbeidstid og fritid og gjør det mulig å tilbringe tid sammen med familie og venner, en jobb som gir oss rett til sykedager, feriedager, pensjonsvilkår, trygderettigheter, og trygghet og forutsigbarhet i arbeidsforholdet. Og jeg er takknemlig for å være en del av Presteforeningen, som opp gjennom årene i samarbeid med arbeidsgiver har bidratt til å gjøre prestetjenesten til en god og meningsfull tjeneste å stå i - år etter år. Jeg tror det hadde vært svært krevende for mange av oss å tjenestegjøre som prester hadde det ikke vært for disse gode rammene som fagforeningene har forhandlet frem.

For en som er ganske fersk i fagforeningssammenheng (tillitsvalgt i litt over 1 år), har det vært lærerikt å følge streike- debatten i media. Ikke minst var det interessant å følge og delta i de mange og lange debatt- trådene på sosiale medier, der kloke og mer erfarne kolleger drev utstrakt voksenopplæring. Jeg lærte utrolig mye om streik som sådan, om hvordan det kirkelige byråkrati er organisert, og om hvilke prosesser som har ført frem til de ordninger som regulerer arbeidsvilkårene for ulike grupper i kirken i dag. Og så lærte jeg ganske fort én ting; på tross av at jeg ikke kunne forestille meg at vi prester skulle ende opp i en streik (litt naiv der kanskje), og at det ville være uforenelig med både mitt kirkesyn og kallsforståelse å streike, så ble det raskt klart for meg at streikens grunnlag ikke kunne bestrides. Det er uforståelig at arbeidsgiver skulle gå inn for ordninger som ville medføre en potensiell betydelig nedgang i lønn for nyutdannede prester, med et påfølgende større sprik i lønnsvilkårene for prester som i utgangspunktet utfører samme type arbeid og har samme ansvar i tjenesten. En slik ordning ville vært dypt urettferdig - lik lønn for likt arbeid er en bærebjelke i arbeidslivet. Og det ville være svært usolidarisk med de som neste år skulle søke sin første prestejobb, å gå med på innføringen av et slikt lønnsregime.

Da streiken ble et faktum stod jeg der i spagaten - støtte streiken eller ikke støtte? Være lojal overfor kolleger som var tatt ut i streik og overfor det jeg selv opplevde som en klar sak, eller la teologi, kirkesyn og kallsforståelse gå foran? Og jeg må være ærlig - jeg var noen dager i tvil om jeg kunne fortsette å være medlem av PF. Jeg har tvilt meg frem til at jeg fortsatt ønsker å være medlem, og at jeg fortsatt er motivert til å engasjere meg i fagforeningsarbeid. Jeg blir nok neppe av de som står på kravene om høyere lønn, økte satser for helge- og kveldstillegg og overtidskompensasjon - det er ikke lønnsnivået til de ansatte som er den største utfordringen vi som kirke står overfor! Men jeg ønsker å bidra til et positivt og konstruktivt samarbeid med arbeidsgiver om gode, trygge og forutsigbare arbeidsvilkår, om en rettferdig disponering av våre felles ressurser, å legge til rette for etter- og videreutdanning, å sørge for trivselsfremmende tiltak og at vi har det gøy på jobben, at vi utviser kollegialitet og samhold m.m. - både lokalt og nasjonalt. Og så håper jeg at det fortsatt er rom for streiketvilere i PF, og for de som ikke setter lønnskrav øverst på agendaen.

Jeg håper at vi nå kan legge bak oss streiken. Det innebærer at den mangelen på tillit mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden som streiken nå har avdekket må gjenopprettes, og der tror jeg vi har en jobb å gjøre! Innad i kirken må vi slutte å snakke om «oss» og «dem» - her er det bare ett stort «vi»! Det er vårt felles ansvar å sørge for at kirkens integritet blir ivaretatt - både i en rent teologisk forstand og som arbeidsplass. Det har jeg stor tro på at vi skal klare - sammen! Og at vi forhåpentligvis aldri skal komme i denne situasjonen igjen - at kirkelige medarbeidere går til streik.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere