Verdidebatt

Kristen tro og demokrati?

Vi lever i 2021, det er nå snart 2 000 år siden Kristus vandret fysisk på jorden. Vi lever i en helt annen tid, sosial og kulturell kontekst enn apostelgjerningenes sådanne. Vi kan derfor med god samvittighet la være å grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde funnet sted på dagens premisser. Vi har noe som de ikke hadde: Nemlig 2 000 års erfaringer, livskamper og utvikling med Kristus og hverandre qua kirke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Viser til Tor Inge Østebø sitt svarinnlegg til Mirjam Syltebø Endalew. Hun kan sikkert mer enn godt svare for seg selv, men jeg tillater meg følgende bemerkninger:

Ja, det er nok sånn at noen mener at en organisasjon som ut fra tro og tillit har bundet seg til Guds ord, ikke vil kunne utøve sitt mandat ved å gi hele styringsretten «til et flertall blant medlemmene». Men dog finnes det flere medlemmer som bærer og er preget av genuine Kristuserfaringer som ikke nødvendigvis alle i den selvsikre og overbeviste ledelsen har erfart. Historien viser en rekke eksempler på det. Det er like vel et flertall i ledelsen som mener å eksklusivt kunne definere hva som faktisk og reellt faller inn under det underforstått normative begrepet «Guds ord». Og dermed i praksis dikterer hva som skal anses som gyldig og legitimt hva gjelder teologisk begrunnet virksomhet: Den som har tolkningsrett og kontroll over kildene, språket og definisjoner har også makten: Også i NLM er det slik at immaterielle strukturer og sosiale ordninger er førende uttrykk for tradisjonen som gir føringer og rammer for hva man internt tenker og gjør. Derfor oppleves generelt sett ytringer fra den definerende ledelsen som teologisk autoritative hos både leg og lærd.

Om den «bibeltro» ledelsen forteller at de sosiale strukturene og posisjonene er uttrykk for Guds vilje, så blir dette umulig å endre. Derfor anses ikke sjeldent varslere og kritikere som forstyrrende uromomenter som "mangler ydmykhet". Alternativene til det vedtatte har nemlig og nødvendigvis som iboende konsekvens verken samme sannhetsgehalt eller tilsvarende trygge teologiske posisjoner. Slik konsolideres makthierarkiet og dets tolkninger av teologiske som menneskelige og sosiale forhold.

Men det er dog ikke nødvendigvis her at betinget vanetenkning og en sirkelargumentering innenfor velkjente rammer og vegger er rette og sanne; ene og alene fordi de er velkjente og har sine røtter i tradisjonen. Der alle tenker likt, tenker som kjent få mye: Ei heller blir slike kontekst- og sosialt betingede feilgrep lett gjennomskuet før det er for sent. Men da er det også for sent for enkelte som har mistet både tilhørighet og i verste fall tro. Videre er henvisninger til styringsrett et manipulerende maktgrep mot søstre og brødre i Kristus som i hellig overbevisning mener at bestemte normer, retningslinjer og vedtekter ikke autoritativt og betinget implisitt eller eksplisitt skal tilskrives Guds ord og vilje.

Man kan faktisk ane en viss underliggende engstelse hos visse i ledelsen for at fri tenkning og erfaringen av Kristus faktisk kan være kompatible størrelser. Men det tenkes selvfølgelig også i de mest konservative ledelser; de ser dog dessverre ikke alltid at noe av tenkningen er hemmet av vanetenkningens dype spor. Det tenkes ofte i sirkel; premissene hentes fra allerede foreliggende og velkjente konklusjoner. Vendingene «fast grunn» og «stå fast på klippen» hentes ikke sjelden frem for å skape tyngde og legitimitet til sementerte posisjoner. Men dette med klippe og fast grunn har ikke nødvendigvis det minste å gjøre med det å holde fast i utvalgte kategoriske teksttolkninger og det å være såkalt bibeltro i forhold til nettopp dette. Det har derimot å gjøre med å slippe Kristus til i hjertet. Det er her fastheten og klippen finnes. Den som våger å satse på livet ut fra Guds nåde- og barmhjertighetsfulle kjærlighet beveger seg allerede kvalifisert på fast grunn: Nemlig midt i det fordrende livet med Kristus i hjertet som det evige ubetinget faste og solide. Det er nåde, kjærlighet, barmhjertighet og rettferdighet som er navet alt skal måles og defineres ut fra; alle tekster, tolkninger og handlinger. Og det faste solide ubrytelige navet er Kristus selv

Dvs der tolkninger av tekster og bud kommer på tvers av nestekjærlighet, omsorg og respekt har de førstnevnte alltid vikeplikt.

Dette betyr derfor ikke at alt som skaper uro og engstelighet samtidig er et snedig angrep på Kristi veier og "bibelens tekster". Den som vil følge Kristus må nemlig påregne følgende erkjennelse forut for det å gå ut i det åpne landskap: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» - fra Lukas. Uro og engstelighet følger nemlig tidvis med matematisk nødvendighet med på veien; det kan sågar også bevirke positivt. For all del. Guds sønn selv satte heller aldri opp den målestokk at vi skal kjennes på om vi er bibeltro og ortodokse eller ikke. Men på fruktene, gjerningene.

Og ja, det er et historisk faktum at demokrati og gudstro basert på hellige skrifter ikke alltid spiller på lag. Det fordres våkenhet også her. Men det er en like så vesentlig sannhet at en maktsentrert ledelse med tolkningsmonopol kan være på ville veier, gjerne forkledd i de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Legitimert gjennom henvisning til bibel og tradisjon.

Apropos: Mulig enkelte dog burde tenke både sant, vidt og bredt, ikke minst over fenomenet «tribalisering»?

Det blir videre like manipulerende som søkt når Tor Inge Østebø søker å mistenkeliggjøre «vår tids tenkning og lover» gjennom å skape et skille og distanse fra tenkning til «bibelens egen verdiverden og frelseslære». Som om det siste er et entydig og udiskutabelt begrep uten kontakt med leserens tenkning? Det er det selvsagt ikke. Og det vet Østebø. Vi har riktig nok gjennom historien sett tekstavvik og misbruk skje, altså blitt mer tilpasset en type tenkning og lover og dermed blitt fjernere fra Kristus. Men det motsatte har også skjedd i mengdevis: Misforstått og feilplassert bibeltolkning har fått prege det sivile samfunnets lover like negativt som destruktivt; med katastrofale følger.

En viss tilpasning har altså også kristendommen gjennomgått gjennom århundrene, skritt for skritt. Både på godt og ondt: Destruktivt pavevelde, Martin Luthers grove antisemittisme, synet på kjønn, annerledestroende, på samene, på andre folkeslag og samfunn, er bare noen eksempler på grov kirkelig bortvendhet fra Kristus, og dét i Guds navn.

Vi lever i 2021, det er nå snart 2 000 år siden Kristus vandret fysisk på jorden. Vi lever i en helt annen tid, sosial og kulturell kontekst enn apostelgjerningenes sådanne. Vi kan derfor med god samvittighet la være å grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde funnet sted på dagens premisser. Vi har noe ikke de hadde: Nemlig 2 000 års erfaringer, livskamper og utvikling med Kristus og hverandre qua kirke.

En tenkning som ser med mistenksomhet på seg selv er det verdt å se kritisk på. En slik mistenksomhet er nemlig resultat av nettopp tenkning. Guds "klare ord" er nemlig ikke så entydig og enkelt som Østebø skal ha det til. Ordet lever nemlig i nået der det slippes til og det avleses i virkeligheten, her og nå. Den sunne og gode rettledningen er vesentlig, men den er ikke nødvendigvis autoritativ selv om man vanemessig begrunner den ut fra utvalgte deler av bibelens mangfoldige univers og en viss definert teologi. Mengdevis av ikke sjeldent helt rykende uenige kristne trossamfunn overdøver den harmoniske og idylliske klangen her. Noe som har ført til undertrykkelse, vold, tortur og drap i Guds navn.

Som lektor Tørdal utbrøt i møte med virkeligheten: Du store alpakka!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt