Koronaskuggen har gjort 2020 til eit mørkt og utrygt år, men vaksinen gjer oss håpefulle og avventande. Ei anna mørk sky, presidentvalet i USA, sjokkerte verda. Biden vann, men kampen om løgn og sanning held fram. I 2020 har vi blitt uroa av stadig meir løgn, hat, og uverdig språkbruk.
Koronaskuggen har gjort 2020 til eit mørkt og utrygt år, men vaksinen gjer oss håpefulle og avventande. Ei anna mørk sky, presidentvalet i USA, sjokkerte verda. Biden vann, men kampen om løgn og sanning held fram. I 2020 har vi blitt uroa av stadig meir løgn, hat, og uverdig språkbruk.
I det siste har eg tenkt på eit uttrykk som far min brukte ein gong på 70 talet. Han var då ein eldre mann og innsåg at han ikkje fekk båten ut på fjorden lenger. Han såg at to unggutar synte interesse, og gav dei tilbod om å få kjøpa robåten for 50 kr. Mor meinte at han burde ha meir, men far min sa då orda som verka avleggs midt i kvinnekampens hetaste periode. «Eit ord er eit ord, ein mann er ein mann» Gutane fekk båten og historia vart fortalt med smil i familien vår seinare.
«Kunnskap skal styra rike og land/ og yrke skal båten bera, og ingen kan vera ein styresmann/som ikkje ein mann kan vera» er byrjinga på ein av songane dei brukte på skulen. Far var fødd i 1909 og Den kristne formålsparagrafen hadde følgjande korte og presise innhald:
1889: I ethvert Herred skal der være det fornødne Antal folkeskoler, hvis Fomaal det skal være at medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse og til at meddele dem den Almendannelse, som bør være fælles for alle samfundets Medlemmer.
Fadervår, boda og Jesus sine likningar var dagleg innhald saman med songar,og litteratur
med innhald som skulle medverka til Opdragelse og Almendannelse. Litteraturen skulle gje
kunnskap og hjelpa med innsikt i korleis ein burde handla moralsk rett:
«Itte no knussel, je tæk dom aille sju» sa landhandlar-enka Marte Svennerud då dei ville skilja
borna etter enka til lærar Hansen som døydde og etterlet seg sju born. Marte kunne ikkje tola
å sjå at barneflokken skulle splittast, i tillegg til at dei hadde mist begge foreldra. Ho gjekk til
prestekontoret med klar beskjed: «je tæk dom aille sju».
Det er interessant at denne novella av forfattaren Barbara Ring dukka opp frå fleire hald på
FB då hovudaksjonen for å henta borna heim frå Morialeiren pågjekk. Det var som om mange
fekk bruk for ei slags likning. Marte Svennerud hadde alt det som ligg i ordet»mann»slik far
min forstod det. Ein skal ha danning, vera modig og ikkje fara med løgn. Den realistiske og
oppsedande litteraturen var stort sett tydeleg. Marte Svennerud var helten for både kvinner og
menn.
Kva er det som har skjedd med språket? tenkjer eg når eg ser på kaoset omkring
presidentvalet i USA. Eit ord er ikkje eit ord, men menneske virrande omkring i eit
kaos. «Språket mitt sine grenser er verda mi sine grenser» er eit sitat av filosofen Ludwig
Wittgenstein. Eg kunne ikkje unngå å ha det i tankane då aktuelle leiarar for stormakta USA
synte oss ei redusert og uhyggeleg verd gjennom språkbruken.» Ordet polarisering, og ei
godkjenning av at det er noko vi skal sjå meir av og ha framover, har vore uhyggeleg, og ikkje
berre i USA, men også her hos oss. Drapa i Frankrike på grunn av framvising av karrikaturar
av profeten Muhammed, verbale angrep frå SIAMrepresentanten i Noreg og fysiske angrep
frå ungdommar, viser problema når retten til å fornerma andre skal hevdast utan å ta omsyn til
kor djupt det kan såra.
Heilskapen og konsekvensane av utsegner er ofte utydelegelege i ein individuell kultur.
Ord som fakenews og nazi ramlar inn i kvardagen vår og kjem i bruk. Underlege tungt væpna
grupper viser seg i USA og skryt over at landet har fleire våpen enn menneske.
Fornærmingar og hat renn inn på sosiale medier frå fleire hald. Her heime såg vi at Siv Jensen
mobliserer med fornærmande kallenamn på politiske motstandarar. Det er krig i språket, og
om språket speglar innhaldet, så har vi grunn til å vera redde.
Retten til å håna andre bør aldri vera lakmustest på ytringsfridom. Vi ser då at ord og
handling blir lausrivne frå forståinga. Kvar blir det av konteksten og heilskapen?
Filosofen Arne Johan Vetlesen viser til vår tid med individuelle rettar og fokus på kvar og
ein sin vilje i boka «Hva er etikk» I det multikulturelle moderne samfunnet er verdipluralisme
eit sosialt faktum som har kome for å bli. Homogeniteten i fortida er avløyst av vår tids
hetrogenitet. Verdiar og livssyn av religiøse og sekulære oppfatningar skal leva side om side.
Vetlesen viser til etikk frå antikken der det sentrale temaet er personar si karakterdanning og
evne til refleksjon. Kva aktivitetar fortener deltaking, kva er godt for mennesket, ikkje for ein
person, men for alle? I staden for «forpliktelse, rettighet eller regelfølging» spør ein etter
godheit, karakter og visdom: «Etikk omhandler sjelens tilstand; sjelens streben
etter rettferdighet og harmoni.» Vetlesen peikar på gjensidig respekt og «Den gyldne
regelen» som ein mogleg fredens veg. Vi treng ikkje å forstå, men må likevel halda ein
avstand med respekt ved å la andre vera i fred så sant dei ikkje syner sine kjensler- basert på
krenkingar- i det offentlege rommet.
Dei fleste såg at Black Lives Matter øydela for si eiga sak då dei gjekk i gang med
vald og destruering av infrastruktur. Dei fleste såg også at det franske folket sin stille protest i
byen til historielæraren Samuel Paty manar til ettertanke. Å «bøya hovuda i skam» er å visa
forakt, redsle og sorg mot uakseptable haldningar og handlingar.
I folkedjupet finst det ei avmakt på grunn av polariseringa og forverringa i måten ein ytrar
seg på. Ein taper respekt for politikarar, medmenneske og blir redde for framtida. Ein får ei
kjensle av «shifting baselines» i språket. Grensene for kva som er normalt har endra seg
umerkeleg. Plutseleg kan opne løgner og hat bli vanleg i offentleg ytring og diskusjon. Det er
alt tendensar, og det er vel ikkje dette vi skal stå fram med for borna våre og ungdommen
vår?
Korleis vil det offentlege ordskiftet bli fram mot Stortingsvalet i 2021? Mange kjenner på
skepsis, men framfor alt håp om debattar der dei gode måla for alle er det sentrale og ikkje
kynisk, utstudert retorikk og primitiv latterleggjering av andre. Ikkje minst bør «eit ord skal
vera eit ord» slik far min og Marte Svennerud meinte det skulle vera. «Den forandring du vil
se i verden, må du være selv.» er sagt av Mahatma Gandhi og
ord dei truleg også ville ha brukt.
I ei tid der jorda er truga av forsøpling, klimakrise, epidemiar og flykningkrisar, ser vi
tydelege teikn som krev svar. Det er korkje rom eller tid for avsporing, skitkasting
eller ansvarsfråskriving. Framtida krev at vi ser og svarar med logisk handling og språk.