Alexandra Esdaile

1

Døden – det vi alle har til felles

Religiøse fellesskap har sterke tradisjoner på hvordan å forholde seg til døden. Både ved å tilby seremonier som gravferd, og også ved å kunne gi ulike svar for de som møter døden. Dette kan være en god trøst og støtte for medlemmene av det religiøse fellesskapet. Men fordi døden angår oss alle, ikke bare medlemmer av religiøse fellesskap, er det viktig å kunne vite at det også finnes andre perspektiv for å diskutere døden. Smertene, sorgen, og usikkerheten er menneskelig, ikke knyttet til en viss religion. Derfor er det viktig å også tilby en dialog om døden på tvers av religionens domene – og være bevisst på at det finnes tradisjoner, gravferdsseremonier, og måter å snakke om døden på som både er verdige og kan være støttende.

Publisert: 30. des 2020

Døden som fellesnevner

Livet er uforutsigbart, og som mennesker har vi tilgang til de erfaringene og erkjennelsene livet består av. Alle unike øyeblikk oppleves på ulike måter av ulike individer, og det er ikke alltid vi får svar på alt vi undres over. 

Vi kan likevel forsøke å finne mening i temaene vi interesserer oss for. Som livet – så er døden et slikt tema. Døden er noe vi kanskje opplever som uforutsigbart og merkelig, akkurat som livet selv.

De fleste av oss vet ikke når eller hvordan vi kommer til å dø, men vi vet at livet vi lever nå vil avsluttes en gang – noe vi har til felles med alt som er levende. Døden er også noe vi ofte møter før vi selv dør. Vi møter den når et familiemedlem, en venn eller et kjæledyr dør, eller gjennom vår egen opplevelse av hva døden er. Vi kan også bli påvirket av at mennesker vi ikke kjenner dør. Selv om vi ikke har for vane å snakke om, eller å tenke på døden før vi må, så kan det være nyttig å reflektere rundt vår egen og andres dødelighet.

Vi kan ikke kontrollere alt

For mange så er døden forbundet med frykt. Selv om det kan være forståelig, så kan det være betimelig å reflektere litt om det trenger å være sånn. Det kan være nyttig å stille seg undrende til hvorfor frykten regjerer. Er det fordi vi ikke vil forsvinne for de vi etterlater oss, eller er det fordi døden fremstår som mystisk? Her er det mange gråsoner, noe som kan være utfordrende for mennesker å bevege seg inn på. Derfor kan det være nyttig å tenke gjennom hva det er som oppleves som betent. Svaret vil sannsynligvis ikke være det samme for alle mennesker. 

En stor del av det å leve handler om å akseptere, både seg selv, andre, og hendelser. Psykologien kan lære oss at når vi ikke aksepterer noe som skjer i livet, eller noe i oss selv, så kan vi få opplevelsen av at vi mister kontroll. Dette kan igjen føre til bekymringer og engstelse. Å bekymre seg over de tingene en uansett ikke har kontroll over kan være energikrevende og tappende, noe som muligens kan bidra til lavere livskvalitet. Selv om det kan være vanskelig å tenke på, så kan døden være et slikt tema. Kanskje er det nettopp det som er vanskelig å tenke på – at døden er noe vi ikke kan kontrollere dersom den først inntreffer? Her kan det å akseptere at vi ikke kan kontrollere alt hjelpe oss på veien mot en mer fredelig tilværelse. Kanskje kan det også bistå i å akseptere sorgen som ofte er forbundet med at noen rundt oss dør. Når sorgen oppstår, så kan det å gi rom for den, i stedet for å tolke sorgen som noe feil, være et nyttig perspektiv.

Døden som en del av livet

Døden kan oppleves som et vanskelig tema. Kanskje det har blitt sånn på grunn av den nevnte uforutsigbarheten – for det å møte vår egen og andres dødelighet kan komme som et sjokk. I den forbindelse kan det være en god ide å øve seg på å tenke på døden. Å bli vant til tanken på at det er noe som hører til det å leve. Ved å gjøre det til en del av livet, så kan det muligens bidra til å avmystifisere det tabubelagte og betente ved det. For å få til det, så må det snakkes om eller i det minste tenkes på. Det betyr ikke at vi trenger å se døden i hvitøyet daglig, men det kan være heldig for oss både på et individuelt plan og for fellesskapet at vi snakker mer om det, både i hverdagslivet og i samfunnsdebatten.

Her handler det om å gi rom for å diskutere døden, og alt som følger med som noe som er en del av (hverdags-)livet. I fellesskapet kan vi forsøke å utforske hva det kan bety for hver enkelt. Det å reflektere rundt døden og dødelighet i seg selv kan også være en motivasjon for å reflektere over livet. Vi har muligheten til å tenke over hvordan vi ønsker å leve og til å forsøke å leve et godt liv mens vi ennå lever. Døden vil muligens alltid være vanskelig, dens endelige og av og til overraskende natur virker umulig å forberede seg fullstendig på. Men ved å øve seg på å erstatte frykt med aksept, så kan det være mulig å bevege seg mot en mer fredelig relasjon til den.

"Jeg vet ikke hva jeg skal si"

Det er kanskje noe mange kan kjenne seg igjen i – at vi ikke vet hva vi skal si til pårørende som nettopp har mistet noen. Dette kan være en indikator på at vi rett og slett ikke har øvd oss på å snakke om døden. Døden er noe vi vet vil møte oss på en eller annen måte, derfor er det viktig å forsøke å snakke om det, selv om vi ikke er verdensmestere ennå. Før vi snakker om det, kan det å reflektere over våre egne tanker og følelser rundt det være nyttig. Både for å klargjøre vår egen opplevelse av det og også for å avdekke om det er preget av frykt eller engstelse.


5 spørsmål om livet og døden

1. Hvordan kan du forberede deg på at alt som er levende, inkludert deg selv, en dag kommer til å dø?

Tenk over hva nettopp du trenger for å finne fred med at det som lever ikke alltid vil være levende.

2. Hvordan ønsker du å leve, når du vet at livet ikke varer evig?

Kanskje kan du øke din bevissthet rundt valgene du tar for ditt eget liv og måten du lever på?

3. Har du noe konkret du kan gjøre for å øke livskvaliteten din nå, mens du lever? Trenger du å for eksempel å bearbeide traumer gjennom terapi, eller ønsker du å lære deg en ny ferdighet?

4. Hva er du takknemlig for i livet ditt?

Det kan være store eller små ting vi mennesker kan være takknemlige for. Hvilke ting gjelder for deg?

5. Hva trenger du for å akseptere at sorgprosesser er en del av livet, og at en tung opplevelse med døden kan bli mer håndterbart etterhvert?

Når noen vi er glade i dør, kan det være nødvendig å gi seg selv rom til å sørge. Det kan være nyttig å tenke over hva du trenger for å takle utfordrende tider. Er det kanskje gode venner, jevnlige turer i fjellet, eller en samtale med fastlegen?

Det er lov til å ha det tungt når døden møter oss, men det er også lov til å forsøke å leve godt mens man fortsatt har livet. 


1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere