Lønnsnedgang og rekruttering

Det er overraskende at kirkens fremste tillitsvalgte og prestenes øverste leder, fremfører et resonnement med en såpass svak tilknytning til de historiske realiteter. Det såkalte «tillegget» Raaum snakker om, er nemlig ikke rekrutteringsmidler kirken fikk bevilget fra staten da prestenes boligordning ble avskaffet. Det er en lønnskompensasjon til prestene fordi Stortinget over natten – og uten forhandlinger med presteforeningen – opphevet hele ordningen. Frem til da hadde prestenes lønnsforhold vært bygd opp av to elementer: Regulativlønn og indirekte lønn knyttet til rimelig bolig; alt dette var regulert gjennom den geistlige lønningslov. Da boligordningen ble opphevet, måtte verdien kompenseres med en lønnsøkning, det var alle parter enig om. Det ble derfor inngått en avtale som gjaldt for den tiden staten fortsatt var arbeidsgiver for prestene.

Ingen av partene la til grunn at den tidsbegrensede avtalen skulle opphøre uten en varig løsning. Da kirkerådet fikk arbeidsgiveransvaret for prestene, fulgte kompensasjonen for boligordningen med. Likevel hevder kirkerådet at kompensasjonen ikke skal behandles som avtalefestet lønn, men som midler arbeidsgiver står fritt til å benytte til andre formål. I tillegg vil de ha en samordning av lønna for alle grupper av kirkelige tilsatte, derfor foreslår de et lønnssystem der prester med 6 års teologisk utdanning skal ha lavere garantert minstelønn enn kirkelig ansatte med 5-årig mastergradsutdanning.

Dette betyr at KA oppfatter statens kompensasjon til prestene som den nye arbeidsgiverens eiendom.

Det er vanskelig å forstå hva kirkerådet bygger på når de i medieutspill og annen offentlig informasjon hevder at nyordningen nesten ikke vil bli merkbar for prestene. Påstanden lar seg i alle fall ikke belegge med faktiske realiteter. Nytilsatte vil tvert imot merke endringene veldig godt allerede fra dag én. 40.000 kroner er ganske mye penger for en ung familie med etableringskostnader og stor studiegjeld. Selv om noen av dem vil nyte godt av rekrutteringsmidlene, skal det likevel mer til enn alminnelig gode forhandlingsevner for å ta igjen gapet mellom gammelt og nytt lønnsnivå. Bare der hvor rekrutteringsproblemene er aller størst, vil det være mulig. Flertallet av nyutdannede vil komme til å oppleve betydelig dårligere lønn i sin første jobb, og lønnsnedgangen vil bli varig gjennom hele yrkeskarrieren. For det legges opp til et system som ikke bare rammer nyutdannede, men nesten alle prester i fast stilling.

Når en prest bytter stilling, blir nemlig den gamle kompensasjonen inndratt. I presteyrket som i alle andre yrker, skifter folk stilling flere ganger gjennom et yrkesliv. Riktig nok vil det bli en viss mulighet til å beholde lønna også ved skifte av stilling, men da må det forhandles. Normalt må det foreligge et rekrutteringsproblem. Vi må tro at arbeidsgiver i mange tilfeller vil akseptere at stillingsskiftet ikke skal føre til direkte lønnsnedgang. Men i en forhandlingssituasjon der startpunktet er at lønna skal ned med 40-65.000 kroner, vil et tilbud om å beholde disse pengene kunne presenteres som et godt tilbud. Et tilbud det ikke går an å si nei til. Under slike omstendigheter skal holde hardt å få til vesentlige reallønnsøkninger ved stillingsskifte.

Da er vi kommet til det som virkelig er den store fellen i det nye systemet: Lønnsøkningen for ansatte i offentlig sektor – og i ideelle private organisasjoner – skjer først og fremst i forbindelse med skifte av stilling. Kirkerådets opplegg innebærer at man blir låst fast i lønnsrammer som er betydelig lavere enn tidligere, og systemet er sånn sammenskrudd at det i praksis er nesten umulig å forhandle seg frem til bedre lønn så lenge man er i stillingen. Men så vil altså muligheten til å forhandle seg opp i lønn ved skifte av stilling nå bli sterkt svekket.

Konsekvensene av dette er at prestene påføres et betydelig lønnstap, både på kort og lang sikt. Tapsutviklingen vil starte allerede i 2021, i alle fall dersom de angivelig «ledige» lønnsmidlene umiddelbart skal gå til rekruttering. Fordi den nye lønnspolitikken har som mål å samordne lønnsnivået for hele den kirkelige sektoren, vil imidlertid også lønnsnivået for alle andre kirkelig tilsatte etter hvert komme til å bli svekket.

Lønnsnedgangen i seg selv er problematisk, det aller mest utfordrende er likevel – etisk sett –at arbeidsgiver her nuller ut kompensasjonen for bortfallet av boligordningen og omgjør deler av prestenes lønnsmidler til generelle rekrutteringsmidler. I leserinnlegg og øvrige medieutspill retter arbeidsgiver samtidig kritikk mot presteforeningen for manglende forhandlingsvilje og de hevder at prestene i det store hele ikke vil få noen merkbar lønnsnedgang.

Dette til tross for at nesten alle prester gjennom et livsløpsperspektiv vil bli rammet til dels meget hardt av forslaget til nyordning.

I den offentlige debatten de senere år har fremtredende representanter for kirken gjentatte ganger uttalt seg kritisk om tendensen til at enkelte aktører i arbeidslivet synes å gjøre forsøk på å svekke ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Kan det være at kirken nå er i ferd med å opptre på en måte som innebærer at også kirken rammes av denne kritikken? Risikoen for et selvpåført omdømmetap med tilhørende rekrutteringssvikt, bør i alle fall ikke undervurderes.

Knut Hermstad

Medlem av presteforeningen som ikke er i kirkelig stilling