Videre beskriver han at den før-kristne festen for "den uovervinnelige sol" i Romerriket 25. desember på 300-tallet ble omformet til å bli en dag for å feire Kristi fødsel. Ingenting av dette egger til motsigelse fra min side.
Men det er påfallende at Thomassen ikke spesifikt nevner de indrekirkelige debattene på 2-300-tallet om forholdet mellom guddommelig og menneskelig i Jesu person. På denne tid var det i menighetene i omløp svært åndelige forestillinger om hvem Jesus var, samtidig som ingen lenger husket tilbake til den jordiske Jesus og miljøet rundt ham. Derfor ble det et presserende spørsmål hvem han egentlig var, den opphøyde Kristus ved Faderens høyre hånd som de kristne tilbad i sine gudstjenester, og som de i evangeliene kunne lese hadde sterke menneskelige trekk.
Det er overveiende sannsynlig at disse debattene har bidratt til å øke interessen for den jordiske Jesus, herunder hans fødsel og en mulig feiring av den. Dette synspunkt blir vektlagt i kirkehistorisk faglitteratur, og også i lett tilgjengelig form f. eks. i kunsthistorieboken "Jesu fødsel - bildet og beretningen" av Gunnar Danbolt og Henning Laugerud (s. 53-65).
I vår tid setter sekulariseringen julens kristne kjerne under press. I denne situasjonen kan det kanskje være klokt av kirkene å se på de drivkrefter som opprinnelig utløste feiringen av Jesu fødsel. Det var neppe bare tanken om å utkonkurrere en før-kristen solfest (som hadde fått sterke keiserlige overtoner), men også kirkens egen besinnelse rundt hvem Jesus er.