DA JULEEVANGIET BLE TIL. Juleevangeliet ifølge Paulus

Mange vil i løpet av julehøytiden ha hørt eller lest det velkjente juleevangeliet i Bibelen. Men den trolig eldste utgaven av dette er annerledes. Der er ikke Jesus' mor Maria, og faren er selveste kong David, som levde tusen år før Jesus.

I de klassiske kildene, Matteus- og Lukas-evangeliet i Nytestamentet, understrekes det at barnet i Jomfru Marias mage har et himmelsk (mytisk) opphav allerede fra befruktningen. Markus-evangeliet var deres litterære forelegg, som de redigerte og utvidet bl.a med julefortellingene. Markus mangler slike, så Jesus blir guddommelig i dåpen. Det yngste av evangeliene, Johannes, er mer spesielt. Det har en prolog som godt kan fungere som juleevangelium, men Jesus (Ordet) var guddommelig fra evighet, som byggmester ved verdens skapelse.

Også apostelen Paulus, som skrev sine brev lenge før evangeliene ble til, tangerer juleevangeliet, men han gjør det ikke samlet og i narrativ form. Perspektivet hans ligner mer Johannes-prologens, når han forklarer at mysteriet om Jesus Kristus og Guds nåde var holdt hemmelig fra verden ble til, men er nå blitt kjent av noen få og forkynnes for alle folk. Og når Paulus gir menigheten i Filippi en etisk belæring om ydmykhet, peker han på den guddommelige Kristus som forbilde:

Han som var i Guds skikkelse, så ikke på det å være Gud lik som noe man må tviholde på. Men han ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneskelig, ydmyket han seg og ble lydig til døden, ja, døden på et kors. Derfor har også Gud opphøyd han til det høyeste og gitt han navnet over alle navn.

Her gjenkjennes vesentlige momenter i evangeliene, som Jesus’ menneskelige sårbarhet, hans ydmykhet og offervilje, og ikke minst hans guddommelighet først og sist. Men det står ingenting om f.eks et barn i en stall og krybbe, når og hvor han eventuelt levde osv. Han kom fra himmelen – høyt oppe, og leter vi i paulusbrevene etter noe om Jesus som et jordisk vesen, finner vi faktisk ingenting som tyder på at Paulus kjente til ham som en historisk person. Det er Kristus’ himmelske frelses-handling og betydningen av denne for verden Paulus utelukkende fokuserer på – vel å merke som ubestridelige fakta.

Det Paulus skrev om Jesus Kristus (jødenes ventede Messias) var basert på sterke personlige møter med en himmelsk Herre som kommuniserte med ham om at Gud – for å nå ut til alle mennesker – hadde satt jødenes Moselov til side som frelsesvei og satset på nåden og det lovfrie evangeliet i stedet. Det hadde Kristus åpnet for ved å ofre sitt eget liv og beseire Satan og døden. Snart ville han komme fra himmelen og hente sine jordiske trostilhengere. Nå i Paulus’ samtid hadde Gud overraskende gitt beskjed om det frelseshistoriske paradigmeskiftet, en sensasjon som bare Paulus og noen til, som Peter før ham, følte seg tvunget til å forkynne.

Å forstå det bibelske og paulinske verdensbildet er vesentlig for å forstå hans argumentasjon angående Jesus Kristus. Verdensbildet (kosmologien) er før-vitenskapelig, mytisk, mystisk og magisk: Gud eksisterer, naturlovene er ikke selv-stendige, og både de og historien styres av Gud. Kristus kan ha eksistert fra verdens skapelse av. Verden oppfattes som langt mer omfattende, åpen og innholdsrik enn vi tenker til vanlig, ‘alt’ er mulig og reelt. Himmelen har flere etasjer, øverst troner Gud. Paulus opplevde at han virkelig ble rykket opp til den tredje himmel, og der fikk han konkret se inn i Paradiset. Livet på jorda utfoldes i nær kontakt med det som skjer i himmelen, som er ‘befolket’ med guder, engler og demoner, og kommunikasjon foregår bl.a gjennom tegn, åpenbaringer, drømmer, visjoner og hallusinasjoner. I himmelrommet romsterer «denne verdens herskere», men disse kjenner ikke Guds hemmelige plan, i motsetning til utvalgte mennesker, som profeter og apostler på jorda. Himmelske ånder – som Kristus’ ånd – kan flytte inn i mennesker. Når mennesker som er døde og de som blir rykket opp levende, kommer til himmelen, får de nye kropper som Gud lager og kler dem med.

Paulus’ virkelighetsforståelse var også sterkt preget av at han gransket de hellige skriftene, dvs Det gamle testamentet, nøye. Han leste dem gjennom samtidens jødisk-hellenistiske briller: Skriftene inneholdt Guds ord og hans planer om de siste tider. Dette tilsvarte måten esseerne ved Dødehavet også tydet Bibelen på, og hele Det nye testamentet er farget av at de kristne oppfattet seg som endetidens gudsfolk, som de hellige skriftene spesielt var myntet på.

Vi har allerede sagt en del om Paulus' juleevangelium; det handler om Guds frelses-initiativ «i tidens fylde». Kristus hadde allerede tidligere, under ørkenvandringen, reddet sitt folk Israel i det skjulte; nå hadde han også utført en redningsdåd for hele menneskeheten i det skjulte. Gjennom sin død og oppstandelse hadde han da bekreftet at han var guddommelig – men altså som voksen! Hva så med det guddommelige barnet og hans herkomst? Paulus nevner jesusbarnet to steder, først i Romerbrevet 1,3, der han sier at Kristus, dvs Messias, stammer direkte fra jødenes store helt, kong David: Jesus er som «[Guds] Sønn, med hensyn til kroppen, dannet av sæd fra David». På gresk står det sperma, og teksten refererer seg til 2 Samuels-bok i Det gamle testamente (7,12-13). Der gir Gud dette løftet om en kongesønn: «Det skal skje, når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, at jeg vil vekke til live igjen din sæd (gresk: sperma) etter deg, ut av din mage, og jeg skal fornye hans kongedømme. Han skal bygge meg et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans trone til evig tid. Jeg vil være en far for han, og han skal være en sønn for meg.» Paulus og de kristne, som altså leste Bibelen frelseshistorisk, tolket dette om Jesus og seg selv: Davids slekt er gjenreist i og med Jesus som den første kongen av det nye, åndelige Israel. Huset er det nye templet, åndens bolig, kirken.

Den andre paulusteksten der Guds Sønn nevnes, er Galaterbrevet 4,4. Der handler det også om moren: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, kommet fra en kvinne, kommet under loven.» Her er talen mer enn åndelig, den er symbolsk og mytisk, en billedtale med dypere mening eller allegori som Paulus selv skriver på gresk lenger nede. Når tiden for Moseloven nærmet seg slutten, handlet Gud til beste for menneskene. De levde alle som ufrie slaver under grunnkreftene i verden, men Gud hadde nå sendt sin Sønns ånd inn i dem, så de kunne leve som frie mennesker. Kvinnen (moren) det her er tale om, er egentlig det himmelske, nye og frie Jerusalem, som frambringer frie barn – fri fra Moselovens krav om ofringer, kultisk rein mat, omskjæring og sabbatsfeiring m.m. Det nye Jerusalem er Jesus’ mor og mor til alle hans tilhengere av samme ånd. Jfr Johannes Åpenbaring 21.

I de to refererte tekstene sier ikke Paulus at Jesus ble født eller avlet. Det er spesielt, så Paulus valgte nok sine ord med omhu. Istedenfor føde eller avle brukte Paulus et verb som betyr tilvirke, produsere, lage, skape, bli (til) o.l, som jeg har oversatt med 'kommet fra' og 'dannet'. Bakgrunnen er antakelig at Paulus, som også andre i samtiden, trodde at Jesus – Den siste Adam – var skapt omtrent sånn som Adam og Eva, som jo ikke ble født men skapt. Som i den gamle jødiske boka Adam og Evas liv forestilte Paulus seg muligens helt reelt at Paradiset lå i himmelen, og der oppholdt Adam og Eva seg til de etter syndefallet ble jagd ut og ned på jorda. Og i 1 Mosebok fortelles det at Gud dannet Adam av litt leire og Eva av et ribbein, hentet ut av Adams mage. Derimot var stoffet Gud brukte til å forme davidsætlingen Jesus av, kongelig sæd tatt ut av Davids mage og deponert i himmelen til seinere bruk. I Paradiset hadde jo Paulus vært selv, og vi kan spørre: fikk han se Nattens engel der også, han som ifølge jødisk tradisjon sies å ha til oppgave å ta seg av befruktning?

Mens Paulus proklamerte evangeliet og utredet betydningen av det, supplerte Matteus og Lukas Markus-evangeliet med utbroderende fortellinger om Jesus’ opphav, dramatiske fødsel og livsoppdrag. I scenen der engelen Gabriel viser seg for Jomfru Maria (Bebudelsen) ser vi en mulig refleks av tilsvarende kunnskap som den Paulus hadde. Men det blir i evangeliene fortalt mer anskuelig, noe ekstraordinært men – for datidens mennesker – begripelig.