Verdidebatt

Julen - den hedenske høytid som ble kristeliggjort

Lenge tenkte jeg at Julehøytiden var Guds måte å markere et viktig budskap til en hel verden på. Bare Gud kan få en hel verden til å stå stille en dag i året, og å få fokuset over på seg selv, tenkte jeg. Nå tviler jeg på denne hypotesen. Gud ønsker ikke denne form for oppmerksomhet, og heller ikke omfanget som ligger i norsk og vestlig juletradisjon.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Julefeiring, stall og krybbe, falt altså i sin tid, sammen med den gamle verden sine lysfester, månefester og drikkefester ved vintersolverv. Den 21. ble til den 24. desember. Keiseren og etter hvert pavemakten dirigerte denne utviklingen slik i de første århundrene e. kr.

At dette skjedde i sin tid, er ikke så rart, med tanke på den universelle glede over at dagene blir lysere fra den 21. desember. Hva passet vel bedre, enn en ny felles tradisjon, på den dagen da vi alle går mot sommer og sol her nord for ekvator?

Med den katolske kirke sin befestede stilling fra ca 350 e.Kr. og utover, og med Keiser Konstantin sin anerkjennelse av kristendommen, så kom også kirkeårets kalender, tilpassingen til den Julianske kalender, og en formalisert feiring av Jesu fødsel ut som et nytt tilbud til Romerrikets borgere. Fra Roma gikk tradisjonen videre ut til Europas kongedømmer, keiserdømmer og folkeslag. Siden så til landene sør for ekvator, som feiret sin snøfrie jul.

Keiseren, som i årtier og hundreår var blitt akseptert og dyrket som Gud, ble nå utover århundrene villig til å dele sin guddommelighet og ære med Kristus. Og folket var begeistret. Kristne i den katolske kirke var også begeistret.

Kristendommen og denne verdens hedenskap, forenet seg nå i Jul og vintersolverv. En ny skikk og tradisjon ble innført i det nye Europa, et Europa hvor grenser mellom sekulært og kristent, ikke alltid har vært lett å skille. Bakgrunnen for juletradisjonen var altså Kristendommens innflytelse på den verdslige makten, og visa versa. Verdsligheten ville ha en bit av kristendommen også.

Resultatet har blitt en mer verdslig julefeiring for de kristne, og en mindre "kristen» jul med århundrene. I dag feirer millioner av mennesker jul, uten engang å vite hvem vi feirer, eller navnet på Guds sønn, og slett ikke hva slags skjenselsfull død han led på korset.

Mammon skapte julen - ikke Gud.

Det var altså en blanding av halv-verdslige kristne og Keiserens menn og myndigheter som begynte å etablere og utvikle sine nye ritualer, hvor kjernen var å etablere en årlig begivenhet hvor Jesu fødsel skulle feires. Jeg tenker da at kommersielle økonomiske interesser og spekulanter må ha komt tidlig inn i bildet, og ville være med å påvirke utformingen av denne nye skikken.

Hvorfor ikke opprette salgsboder, torg, handel og industri for å finansiere og skape en «bærekraftig» julefeiring?

De kristne, den gang som i dag, hadde vel ikke noe imot å få litt sponsing og klingende mynt i kassen til julefeiringen sin. Både verdslige og kristne kunstnere og håndverkere kunne utvide sitt marked. Produsentene av julepynt, juletre, bjeller, blomsteroppsatser, mat og drikke - alt som vi kjenner som noe som hører julen til, kunne nå masseproduseres, selges og eksporteres. Nå kunne gave-industrien legitimeres med at dette var Guds store dag og Guds vilje. Og den nye industrien spredte seg til resten av verden.

Det før-kristne Norge, - halv-hedensk og halv-kristent og ugudelig som det var, hadde også drikkefester  hvor de drakk «jol». Skikken var simpelthen bare importert kultur fra Romerriket, eller europeiske strømninger som hadde feiret solsnu og lysfest i hudrevis av år.

Etter hvert som vikinghøvdinger og munker innførte kristendommen, i all sin villfarne form, fortsatte juledrikkingen, om enn i noe mer ordnede og kultiverte former. Juleskikken har evnen til å trenge seg inn i alle samfunnslag og grupper av mennesker. Tilhørighet, fest, feiring, sosialt engasjement - kombinert med frelse, syndsforlatelse og evig liv må da ha passet ypperlig de fleste?

Og her er vi altså i dag, 16-1700 år etterpå. Vi feirer Jesusbarnet med gaver, fest, mat og sosialt samvær. Og ikke lite stress og svette. Og ikke lite alkohol, krangel og krenkede og ensomme barn.

Og Gud har fått «feiret sin sønn» på omtrentlig akkurat samme måte, i hundrevis av år.

Om Gud og Jesus er lei? Gud gav i sin tid Israelsfolket evig pålagte fester, som Påske og løvhyttefesten. Gud har derimot ikke opplyst oss om hvilken dag han Sønn ble født, og ikke sagt noe om feiring av hans fødselsdag. Det er vel svar nok.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt