Julerot

Så er advent her igjen og søte julesanger lyder i alle julegater og på kjøpesentrene. Ja, for jula er først og fremst kommers, det kan ikke bortforklares. Men også kirken følger opp med stemning, dramatikk og kos. Så begeistret er kirken for at kommersialismen bruker julens symboler og fortellinger at den gjerne bidrar til det stemningsfulle sammensuriet. For når hørte vi kirkens tjenere ta opp utfordringen med bibelens inkommensurable fødselsfortellinger?

Selv i kirken finner du julekrybber med krybbe, husdyr, engler og praktkledde vismenn i stemningsfull dans om gullkalven. Fra prekestolen kan en høre utlegninger om det fantastiske ved at konger bøyde kne for et fattig barn i en stall, og om den farefulle flukten til Egypt for det unge paret. Dette siste blir gjerne krydret med en parallell til dagens flyktninger. Problemet er bare at det finnes ikke bibelsk belegg for disse utlegningene. Predikantene tillater seg å plukke det som passer fra Lukas og Matteus for å forme en fortelling etter egen smak, og som de vet går hjem hos publikum. Da får en en fortelling som ikke henger sammen og som er fullstendig ulogisk.

Hvordan kan en tenke seg at vismennene, etter besøk ved Herodes hoff, skulle knele i sauemøkk ved en stall? Eller hvordan skulle et par fattigfolk dra hjem til Nasaret lastet med gull og myrra? De ville selvsagt blitt røvet rundt første sving. Like utrolig ville det være at det fattige paret fra stallen skulle lykkes med å ta seg til Egypt i live.

Men slike urimeligheter ligger ikke i bibelens fortellinger dersom en betrakter dem separat. Hos Lukas drar det unge paret til Betlehem for å bli registrert i manntall. Der fødes sønnen og de blir der den foreskrevne tid før gutten framstilles i tempelet. Deretter drar paret fredelig tilbake til Nasaret, uten farlige verdisaker i bagasjen, for de har kun hatt besøk av fattige gjetere. Matteus derimot forteller ikke om noen reise fra Nasaret. Tvert imot er det først etter hjemkomsten fra Egypt at paret slår seg ned i Nasaret. Implisitt ligger at de bodde i Betlehem forut for Jesu fødsel, og at de bodde standsmessig nok til at vismennene fant det rimelig å avlegge visitt og bære fram gaver. Det står da også at de gikk inn i huset.

En annen urimelighet, som stadig er motiv i prekener og spekulasjoner, er hvordan en stjerne kunne stå over stedet der Jesus ble født. At vismennene, eller stjernetyderne, så et tegn på himmelen, er greit nok. Men stjernen ledet ikke til stedet, siden de fant det nødvendig å rådføre seg med jødenes skriftkyndige for å finne ut hvor Messias skulle fødes. Like fullt ser, og hører, en stadig om stjernen som står over stallen. Dette selv om alle med et minimum astronomisk kunnskap vet at et kosmisk lys umulig kan peke mot noe bestemt sted på jorden og, ikke minst, at i beretningen om stallen er stjernen aldri nevnt.

Det foregående viser at bibelen har to vesensforskjellige fortellinger om Jesu fødsel. Det mener jeg kirken må ta på alvor og ikke servere et tilfeldig sammensurium av Lukas og Matteus. Da kan en like gjerne hente stoffet fra de utallige legender og forfattede historier som finnes. Litterært vil nok mange av disse være å foretrekke.

Men det bør interessere teologer at bibelen spriker slik på dette punktet. Evangelistene gir selv en nøkkel når de stadig henviser til profetier i GT i sine fødselsfortellinger. De skriver: Dette skjedde for at ….. Det burde nok stått: Dette skriver jeg for å vise at ….., men alle skjønner jo at det ville være et uheldig litterært grep. Begge har fått med profetien om Betlehem, men bruker ulike grep for at fødselen skal skje der. Begge har også fått med at ”han skal kalles nasareer” (selv om det er tvilsomt om dette henviser til ”en fra Nasaret”). Derimot kjenner ikke Lukas profetien om Egypt, eller velger å se bort fra den.

Vi kan slå fast at Jesu fødsel ikke var noe viktig tema i urmenigheten. Dersom det hadde vært det, ville Maria, Jesu mor, vært en sikker kilde, siden hun var med i kretsen. Paulus nevner heller ingen episoder fra Jesu fødsel eller oppvekst i sine mange brev. Det er derfor merkelig at julefeiringen har blitt så viktig i kristendommen, og har vært det siden 300-tallet. En hovedgrunn er nok at kristendommen overtok gamle, hevdvundne markeringer av vintersolverv. Siden oppdaget de kommersielle mulighetene i denne markeringen, og har ledet utviklingen til den kjøpeorgien julen er blitt i vår tid.