Ali Watti

8

De syriske fangene - kan du høre deres skrik?

Åpent brev til Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum, Siv Jensen, Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes, Une Bastholm, Guri Melby og Kjell Ingolf Ropstad.

Publisert: 8. des 2020

I motsetning til Cornelis Vreeswijk som ”drömde det var fred på jord och alla krig var slut,” våknet jeg i dag med følelse av frykt og redsel.

Drømmen jeg hadde i natt handlet om at jeg landet på Damaskus lufthavn, og at jeg havnet i en forferdelig situasjon i passkontrollen. Det var følelsen av å befinne seg på et dystopisk sted, hvor noen gode mennesker villehjelpe meg, men ikke turte fordi de var like redde som meg for å havne i trøbbel. Frykten kunne ses i deres øyne, og handlet om hva som kom til å skje hvis deres overordne oppdager at de ikke utleverer meg som er en ettersøkt person. Det er første gangen jeg våkner med en følelse av at frykten opptar hele meg.

På vei til jobb tenkte jeg på alle de heldige menneskene som ikke har vokst opp i totalitær stat, hvor man får servert frykt som morsmelk av staten. I disse landene er tilliten mellom innbyggere og myndighetene ikke-eksisterende, og roten til denne mistilliten er at staten ser på sivile som slaver, og ikke verdifulle borgere.

 

Retur av syriske flyktninger

Jeg lurte på hvorfor jeg hadde en slik drøm. Det eneste svaret som dukket opp i hodet mitt er at jeg la meg med tanke om å skrive om de glemte fangene. De som skriker etter hjelp, men ikke blir hørt. Drømmen kan også være påvirket av at presidenten i Syria nylig foreslo at de syriske flyktningene bør returnere til Syria. Han mener at Syria trenger sine borgere for å gjenbygges.

Det kan diskuteres hvor trygt det er for en syrer å reise tilbake til regimestyrte områder. Man har sett hvordan folk ble møtt med vold da de demonstrerte mot statens voldsbruk og korrupsjon. Syria-konflikten er polarisert og komplisert, og flere land vil kanskje foretrekke å se gjennom fingrene på voldsbruken, og mene at det nye forslaget er godt. Andre aktører vil mene det er nok et forsøk på å gjemme det brutale ansiktet som staten har vist gjennom årene før og etter krigen.


Stille rundt løsning for fangene

Nesten ni år har gått siden den syriske katastrofen begynte. Det har skjedd mye siden den gang, i form av store militære og politiske transformasjoner som endret kartet over konflikten i Syria. Et spørsmål det derimot er veldig stille rundt, er en løsning for de flere hundre tusen fangene, som lever i regimets hemmelige fengsler. Et ukjent antall har blitt kidnappet og «forsvunnet». Fangenes situasjon påvirker svært mange familier, der ett eller flere familiemedlemmer er tatt til fange, kidnappet eller forsvunnet, og det påvirker nå også hele det syriske samfunnet. Etter at det lekket ut ca. 50 000 bilder, som viser omfanget av tortur og vold som fangene blir utsatt for, er det ikke lenger mulig for myndighetene å skjule de grusomme humanitære forholdene fangene lever under.

I fraværet av noen løsning på den syriske krisen, er det dessverre vanskelig å se for seg en rettferdig løsning for fangene.

 

Korona og fangenes situasjon

Alt dette skjer mens Covid-19 har spredd seg i landet, et utbrudd som er et skrekkscenarioa for Syria. Tusenvis av fordrevne familier befinner seg i leirer, der det ikke er mulig å gjennomføre karantene. Det syriske regimets og deres alliertes systematiske og målrettede angrep på sykehus og helsepersonelt i opprørskontrollerte områder, har bidratt til at helseinfrastrukturen i Syria har kollapset.

Fangene er mest utsatt for sykdom og komplikasjoner, fordi mange av dem blir holdt i trange underjordiske fengsler hvor de er utsatt for forferdelige forhold, inkludert tortur, fornektelse av mat og drikkevann, og selv grunnleggende hygiene og medisinsk behandling. Disse cellene er et ideelt miljø for at virus og sykdommer kan formere seg og blomstre. Hvis noen får korona her, vil det være umulig å stoppe spredningen av det.

 

Snart er det jul, og de fleste her hjemme tenker mye på hvordan det skal bli med julefeiring under de ulike koronarestreksjonene. Jeg vil benytte anledningen til å tenke på de familier som har ikke sett eller hørt fra sine barn på en lang stund, de vet ikke om de lever eller er døde. I tillegg tenker jeg på dem som skriker når de blir utsatt for ulike psykiske og fysiske torturmetoder, uten at noen hører dem. Det gjelder dessverre for mange rundt i verden, ikke bare i Syria.

Til tross for den positive utviklingen som mange av oss opplever i verden, så finnes det fortsatt flere dystopiske land, der sivile er langt fra å oppnå de grunnleggende rettighetene som menneskerettighetserklæring gir dem rett til. Jeg bruker dagen i dag, FNs menneskerettighets dag, til å minne oss på at disse menneskene også har rett til å leve fritt og ha et verdifull og trygt liv.

I år tenner jeg lys for disse menneskene. For dem som ikke får leve vanlige liv. For dem som ikke får håpe på en bedre fremtid. For dem som ikke har sett sine nære. For dem som har det vanskelig, men ikke får hjelp. For dem som skriker, men ikke blir hørt

Mitt jule- og nyttårs ønske til dere som som politiske ledere og som medmennesker er å sette fokus på de overgrepene og grusomhetene som skjer både med fanger i syriske fengsler og de "forsvunne" menneskene. Jeg håper at dere har mulighet til å sette denne saken på den politiske agendaen, og løfte den frem i de rette internasjonale fora. 

Dette brevet er også sendt som epost til de overnevnte politikerne.
10.12.2020

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere