Bernt Torvild Oftestad

123

Kristelig Folkeparti – ikke lenger et riksparti?

Vil Krf være ute av Stortinget ved neste valg. Over lengre tid har Krf hatt lave tall på meningsmålingene, men slikt svinger. Det er en stund til stortingsvalget. Hva ligger bak partiets tilbakegang? En enkel forklaring er at den politiske formasjon som har stått bak Krf helt siden gjennombruddet i 1945, nå har gått mer eller mindre i oppløsning. Og i Krf er det «kristelige» blitt så flertydig at det ikke lenger kan begrunne noen samlende politisk teori eller strategi. Tre partier, Partiet de kristne, Sentrum og Krf, fisker i den samme pool. Kanskje vil ingen av dem bli representert på Stortinget til høsten?

Publisert: 7. des 2020

På 1950-tallet trengte ikke Krf-politikere å drive politisk propaganda etter vanlig mønster. Krf-møter ble holdt på bedehuset. Der var partiets velgerskare. For dem som tilhørte det lavkirkelige vekkelsesfolket i statskirken og i frikirkligheten, var det selvsagt at man støttet Krf. Partiet var et redskap for Guds rike. Krf hadde sin basis i en bred og mektig folkebevegelse, godt organisert i lokale foreninger og landsomfattende organisasjoner for indre- og ytre misjon. Tenkesettet i de lavkirkelige bevegelser ble reflektert i partiets oppfatning av det politiske. Disse bevegelsene støttet en liberalistisk oppfatning av stat og samfunn. De hadde forlangt religiøs frihet så vel innen som utenfor statskirken. Det hadde den liberale «venstrestaten» gitt dem, fordi den satte frihet og folkelighet så høyt. Vekkelsesbevegelsen var i utgangspunktet ikke opptatt av at «statens offentlige religion» (Grl § 2) skulle prege folket, samfunn og kultur. Men det skulle endre seg. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble det viktig også for det lavkirkelige vekkelsesfolket å hindre sekulariseringens fremmarsj.

I 1945 stilte folk både fra den liberale Oxfordvekkelsen og den organiserte lavkirkelige bevegelsen seg bak partiet. Å få personlig kristne inn på Stortinget var den samlende målsetting. Og aktive «omvendte» kristne tok plass i nasjonalforsamlingen. Emissæren kunne få en politisk karriere gjennom Krf.

Ved mellomkrigstidens begynnelse så den lavkirkelige lederen, O. Hallesby, for seg at gjenfødte kristelige personligheter fra ulike samfunnslag skulle få akademisk utdannelse og senere innta de høyere stillinger i samfunnet. Da ville den forventede «landsvekkelsen» komme, mente han. Slik kunne sekulariseringen drives tilbake og kristne verdier prege stat og samfunn. Denne elitistiske utopi hadde røtter i den haugianske arven, men skyldtes impulser også fra reformert kristendom. Sosio-kulturelt betydde «lansvekkelsen» en klassereise for den unge generasjon innen vekkelsesfolket.

I etterkrigstiden skapte Arbeiderpartiet utdanningssamfunnet. Adgang til høyere utdanning ble et mulig gode for det store flertall av unge. Mange kunne nå foreta en klassereise fra småkårssamfunnet til vel betalt arbeid i det offentlige eller i næringslivet. I denne sosiale utvikling førte den kristne ungdomsgenerasjonen an. Det gikk ikke noe «ekstratog til himmelen for akademikere,» proklamerte O. Hallesby, alle måtte gjennom omvendelsens trange port. Men underveis mot himmelen stanset toget på stasjoner som gav  fremgang i denne verden.

Selvsagt ble også Krf preget av denne klassereisen. Partiet var lenge forankret i det kristne klassesamfunnet sentrert om bedehuset i småbyen, på landsbygda og på kysten. Der ble vekkelseskulturen og den puritanske arven ført videre. Ungdomskullene fra disse miljøene ble ved sin utdannelse urbanisert og fant sin religiøse tilhørighet i et nytt lekfolk engasjert i den folkekirkelige aktivitet i lokalmenigheten. Men selv om bedehus ble nedlagt, ble den organiserte misjons- og vekkelsestradisjonen ført videre i kristennorge ved dem som holdt fast ved kultur og ideal fra det «gamle» lekfolket.

Innen 1970-tallets velutdannede kristne ungdomsgenerasjon vokste kristensosialismen frem som en «sosialetisk vekkelse». Dette var en ny variant av den kristelige klassereisen. Kristensosialister gjorde karriere og overtok stadig mer av styringen i Den norske kirke. Den norske klassesamfunn lot de ligge. For de fleste lederne kom fra den kristelige høyborgerligheten. Det globale perspektiv overskygget og nøytraliserte det lokale og nasjonale. Politisk radikalisme ble til teologisk radikalisme. Det kristne syn på ekteskap, familie, seksualitet og abort ble satt under press. Resultatet ser vi i Den norske kirke i dag. Der De ti bud ikke lenger forplikter kirken, men feminisme og postmoderne identitetspolitikk.

Denne utviklingen slo inn også i Krf. Man merker det i dag bl.a. ved at globalisert sosialetikk står meget sterkt. Det begynte med oppbrudd fra vekkelsestradisjonens politikkbegrep. «Bekjennelseskravet» falt bort. De gjenfødte personligheter, forpliktet på erfaringen av Guds Ords sannhet, er ikke lenger drivkraften og instrumentet for den kristelige politikken. En ny politisk filosofi, kristendemokratiet, skulle erstatte den som hadde røtter i vekkelsestradisjonen. Men den ideologisk nytenkning var vag og tvetydig har ikke utløst vekst, snarere tvert imot.

Jeg er overrasket over manglende ideologisk nyorientering i Krf, selv ikke i møte med en fremtid som kan bringe havari. For det er et realistisk scenario at PDK beholder sine velgere og kanskje øker en smule. Det nye partiet Sentrum, der folk fra ledersjiktet i Krf har gått inn, vil selvsagt ta for seg av tidligere Krf-velgere. Man kan også merke at mange kristne søker mot Senterpartiet. Fra Krf har det vært truet med at bare dette partiet kan sikre at en kristen stemme gjør seg gjeldende  i rikspolitikken. Argumentet biter ikke som før. Mange troende synes ikke at Krf står klart frem for det kristne syn på menneske, staten og samfunnet. Det virker ikke som man klart nok har innsett hvilke utfordringer det sekulariserte sendemokratiet reiser.

Gammelliberalismens frihetsideal var viktig for det lavkirkelige vekkelsesfolket. I dag blir dette idealet satt mer og mer på hodet. Den frihet som den enkelte finner for godt å realisere, skal være beskyttet mot vurdering og kritikk fra andre med et annet syn. Å bli utsatt for kritikk, anses diskriminerende. Den frihet som opprinnelig kjennetegnet den demokratiske samfunnsdebatt, er blitt erstattet med et ideologisk bestemt toleransekrav. Og det gis ideologiske kriterier for hvem som skal ha fordel av en slik beskyttende toleranse. Et viktig kriterium er om den frie selvutfoldelse tjener oppbrudd fra det kristne mønster for samfunnsliv, først og fremst ekteskap og familie, gitt med enheten mor-far-barn.

I Krfs prinsipprogram heter det: «Ekteskapet som ordning mellom mann og kvinne har dype røtter i tro og tradisjon, og familien er det mest grunnleggende fellesskapet i samfunnet. Det er i familien de første og nære relasjoner utvikler seg, og det er familien som har hovedansvaret for barna og deres oppdragelse. Det er derfor viktig at samfunnet legger til rette for at familien har frihet til å fylle og utvikle sin rolle.» I dette ligger en sosialfilosofi som er forankret i den naturrett som kommer til uttrykk i De ti bud. Vekkelsestradisjons kristelige personlighet kan man la ligge. Men det beste i denne tradisjon kan føres videre ved en sosialfilosofi basert på De ti bud som basis og normer for politikken.




4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere