Glenn Hole

20

Vi trenger en større grad av raushet i dagens arbeidsliv hvor det er rom for alle

Alle snakker om viktigheten av inkluderende arbeidsliv, på tross av dette ser vi stadig at mennesker ekskluderes og blir stående utenfor arbeidslivet.

Publisert: 2. des 2020

Her om dagen snakket jeg med noen som er midt i livet, på min egen alder. Vedkommende har siden tyveårene hatt muligheten til å velge 100% uføretrygd grunnet psykisk helseproblemer, men har ALDRI ønsket å gå over på uføretrygd. Dette fordi vedkommende alltid har hatt ett ønske om å bidra. Vedkommende er en høyt utdannet økonom med lang erfaring både fra privat og offentlig sektor. Men grunnet sin psykiske helse har vedkommende i perioder i livet slitt mer enn andre. Dette har medført at vedkommende ikke alltid har vært 100% arbeidsfør. Ved psykiske helseplager kan det være nødvendig å være helt borte fra jobben i en periode. Men forskning viser også at i lengden kan sykmeldinger forverre tilstanden, spesielt ved angst og depresjoner. Derfor er det ofte bedre å jobbe noe, enn å være hundre prosent sykmeldt. Arbeid er ofte god medisin.

Grunnet dagens krav til hastighet på arbeidsoppgavene er det dessverre ikke lenger plass til vedkommende jeg har snakket med. Vedkommende har i lengre tid ønsket å jobbe redusert grunnet sin psykiske helse. Dessverre har ikke arbeidsgiver funnet rom til dette, og vedkommende blir nå 100% uføre.

Det er både trist og urovekkende at i et av verdens beste og tryggeste land, så ser vi en økt grad av de som ikke inkluderes i det gode selskap, men av en eller annen grunn blir stående utenfor. Det å bli stående utenfor er tydeligvis ikke noe som bare rammer en bestemt gruppe mennesker, det rammer alle – små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige – folk i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.

Hvordan kan vi klare å skape et samfunn med muligheter for alle? Et samfunn hvor den enkelte av oss opplever å bli sett for den vi er, ikke for den sykdommen eller funksjonshemmingen vi måtte ha? En forutsetning for økt arbeidsinkludering av mennesker med psykiske helseproblemer er at man som arbeidsgiver klarer å tilrettelegge for å kunne se og nyttiggjøre seg den enkeltes potensial. Altfor mange mennesker står i dag utenfor det norske arbeidslivet, på tross av et ønske om og evne til å delta. Flere har kanskje ikke 100% arbeidskapasitet, men de har like fullt en uutnyttet arbeidskapasitet som de så gjerne ønsker å få bidra med.

Å ha psykiske helseplager trenger ikke å bety at man ikke kan jobbe. Arbeid gir mening, mestring og tilhørighet til et sosialt miljø. Før var det vanligere å tenke at mennesker med psykiske helseplager måtte bli friske før de gikk ut i arbeid. Forskning viser at arbeid kan gjøre folk friskere. Det er ikke diagnosen i seg selv som avgjør om man kan arbeide eller ikke. Det handler om å finne arbeidsoppgaver og løsninger som passer for den enkelte. Vi må bestrebe oss på å skape et samfunn som er raust og har rom i arbeidslivet for de som ikke har og kan yte 100%. Vi må bli flinkere til å se kapasiteten i hvert enkelt medmenneske, slik at den enkelte ser sin verdi, og får et godt liv der de kjenner mestring ut fra sine egne forutsetninger. Det er viktig at arbeidsgivere ser mulighetene hos den enkelte arbeidstaker om vi skal klare å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeidsgivers evne til å ta vare på og legge til rette for ansatte som har det vanskelig, vil påvirke i hvilken grad noen med psykiske helseproblemer klarer å stå i jobb eller endre på uføretrygd.

For det første er det trist og leit for den som blir stående utenfor, sist, men ikke minst er dette uheldig for samfunnet. Det at noen blir stående utenfor truer bærekraften i velferdssamfunnet gjennom at vi mister verdifulle ressurser, som samfunnet sårt trenger. Personlig finner jeg det både trist, leit og svært urovekkende at en person i sin beste alder som er midt i livet nå bli sjaltet ut av arbeidslivet fordi vi har skapt et samfunn hvor det ikke er plass til de som ikke kan yte 100%. Ved å utelukke mennesker med psykiske helseproblemer i arbeidslivet bidrar vi til å snevre inn normaliteten i samfunnet. Og vi blir sittende igjen med et trangt individfokusert prestasjonssamfunn som få passer inn i. Det er ikke uten grunn at mange i dag føler seg mislykket og ikke finner sin plass i samfunnet. Vi trenger en større grad av raushet i dagens arbeidsliv hvor det er rom for alle.

Glenn Hole

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere