Fra religionsmonopol til livsynsåpent samfunn

Dissenterloven var et resultat av en kamp for religionsfrihet – også i det offentlige rom. Grunnloven av 1814 sikret privat trosfrihet. Det går en rød tråd fra denne kampen til dagens arbeid for et «livssynsåpent samfunn».

Vi forstår alltid fortiden ut fra nåtiden og våre egne erfaringer. Det krever mye innsikt og bevisste anstrengelser å skjønne hvor vesensforskjellig det gamle, lutherske enhetssamfunnet var fra dagens multireligiøse og pluralistiske samfunn. Uten denne innsikten og disse anstrengelsene forstår vi imidlertid ikke hvilke muligheter og begrensninger som ligger i dagens situasjon.

Det er lett å glemme hvor dominerende den lutherske statskirka har vært inntil ganske nylig, og dermed hvor raskt utviklingen har gått. Så sent som i 1960 var mer enn 96 % av alle norske borgere medlemmer av statskirka.  Det gjorde nok at de aller fleste tok det som en selvfølge at en tilhørte Den norske kirke og hadde lite kunnskap og forståelse for hvordan det ble opplevd å ikke tilhøre disse 96 %.

Den norske kirkes medlemskap i de økumeniske organisasjonene etter andre verdenskrig, misjonsvirksomhet, etableringen av Norges Kristne Råd (NKR) og innvandring – har alle på hver sine måte gjort at nordmenn er blitt mer eksponert for og forstått mer av mangfoldet i kristenheten.

Det er i dag store variasjoner i forhold til den gudstjenestebesøkende forsamling og flere steder har frikirker tatt over som folkekirke. I Oslo ble det i 2018 foretatt en undersøkelse som viste at av de som gikk til gudstjeneste gikk ¼ i Den norske kirke, ¼ i Den katolske kirke, ¼ i de ulike frikirkene og ¼ i migrantmenighetene.

Jeg tror at NKRs sentrale posisjon i norsk kirkelighet i ganske stor grad skyldes at Den norske kirke som majoritetskirke har vært villig til å løfte minoritetene fram og selv tre tilbake. Dette er noe Den norske kirke har gjort mer forbilledlig enn mange andre majoritetskirker i Europa.

Samtidig innebærer den frikirkelige arven å anerkjenne både den kristne kulturarven og det religiøse og livssynsmessige mangfoldet. Tro og religion skal ikke påtvinges noen, og livssyn skal heller ikke gi samfunnsmessige fordeler eller ulemper. Frikirkene har en historisk erfaring som gjør dem til viktige bidragsytere i debatten om det livssynsåpne samfunnet.

I dag samler NKR bredden av kirkesamfunn – og det er et unikt godt økumenisk klima og samarbeid i Norge. «Stridigheter» har i større grad foregått innad i kirkesamfunn – enn mellom dem.

Det økumeniske arbeid i NKR har som mål å forene og skape gode relasjoner mellom våre kirker og trossamfunn. Vi ønsker å være åpne for dialog med nyetablerte kristne kirker og trossamfunn, slik at økumenisk arbeid kan favne så bredt som mulig og søke å forene disse bredest mulig.

Fellesskapet i Samarbeidsrådet for tros- og livsynssamfunn viser også at vi står i en større sammenheng og har mye å lære av hverandre, og overbevisning om egen tro bør bære i seg en sterk respekt for andres tro og livssyn.

Et eksempel på slik samhold: Etter angrepet mot to moskeer i Christchurch, New Zealand og mot Al Noor moskeen i Bærum i fjor, samlet kristne seg landet rundt utenfor moskeer med plakater med hashtaggen #tryggibønn. Etter angrepet i Nice tidligere i høst samlet muslimer seg utenfor en rekke kirker med plakater med samme hashtag. Det rører, og viser at vi står sammen. Alle skal ha rett til å utøve sin tro, uten frykt!