Camilla Osnes

Sokneprest i Hemsedal
2

Blir det jul i år og?

Publisert: 27. nov 2020

Det er det mange som har spurt meg den siste tiden dette spørsmålet.  Blir det jul i år? De spør meg på butikken, på mail eller telefonen, i forbifarten. Forventningsfullt vil de gjerne ha svar. Det er julegudstjenesten som står sentralt i spørsmålet deres, siden det er presten de spør. Den er jo en del av tradisjonen. De mange tradisjonene som jula hører til. Og spørsmålet rommer et håp. Et håp om et positivt svar. Får jeg plass? Får jeg husrom?

            Jeg synes det høres ut som en fortelling jeg har hørt før…

Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. (Luk 2,6-7)

            Spørsmålet rommer også håp, håp om at uroen kan bli dempet. Og så var det denne frykten. Engstelsen. Den ulmer under overflaten. Kryper frem fra mørket og tar tak når man minst venter det. For i det uforutsigbare så kommer uroen rett bak, som en skygge som følger med deg overalt. Uroen for at ting ikke blir som før. Frykten for egen og andres helse. Frykten for ensomhet. Frykten for at det gamle og gode har blitt borte. Frykten for at alt håp er ute.

            Jeg synes det høres ut som noe jeg har hørt før….

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»» (Luk 2,9-12)

            Spørsmålet rommer håp. Jeg hører i stemmen at håpet er der. Håpet er at jeg kanskje skal gi et svar som demper uroen. At svaret er ja selvfølgelig blir alt som før! Men jeg kan ikke love og jeg kan ikke gi et svar med to streker under. Jeg vil likevel si noe mer... For jeg ser lys og i lyset ser jeg håp.

            Jeg synes det høres ut som noe jeg har hørt før…

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jer 29,11)

            Julen 2012 feiret jeg julen i USA. Jeg var utvekslingsstudent og hadde valgt å ikke reise hjem til jul. Min første tanke var «Dette blir spennende, annerledes og nytt!», men natt til den 24. desember så kjente jeg savn og uro. Jeg ble plutselig veldig liten og alene.

            Jeg visste at jula 2012 ikke ville bli det samme. Det var umulig! Maten, musikken, menneskene, tradisjonene var ikke det samme. Til tross for den følelsen, så erfarte jeg likevel noe av det jeg håpte ville skje. For jeg hadde tenkt: Kan jeg likevel finne noe, finne noe som vil gi meg julestemning, som vil gi meg den samme følelsen jeg har hvert år når jeg våkner opp 24. desember. Jeg måtte se med nye øyne det jeg hadde her rett foran meg! Den gode julestemningen og alt som hørte med kunne kanskje likevel være der rett foran meg, om jeg bare så litt nøyere etter. Og erfaringen var at jo nettopp det. Jeg fant mat, mennesker, musikk og tradisjoner som gav gjenklang i mitt liv.

            Og sånn tror jeg det blir i år også. Eller, det er hvert fall det jeg håper på! Vi kan håpe at vi kan ha de samme folka rundt oss. Om ikke alle, men kanskje noen. Om ikke det en gang, så må vi se med nye øyne og se om det er noen rett foran oss som kan gi oss noe av det vi savner. Eller andre veien, om jeg kan gi noen andre det de savner! Kanskje er det noen som sitter hjemme og ser på deg og ønsker å være med deg, men som du ikke har sett. For du var kanskje for opptatt av å se utover på alt det du ikke hadde, og så glemte du det fine du hadde rett foran deg.

            I den nye tilværelsen må vi nøye oss med det vi har. Men det vi tenker er gammelt, kjedelig og hverdagslig er kanskje de gode og fine tingene vi trenger. De er kanskje de aller fineste tingene! Og det er ikke første gang vi må se på gamle ting med nye blikk …. Tradisjonene våre er gamle gjentatte handlinger som oppleves som nye hvert år. Juleevangeliet er gamle ord, men levende ord. Og slik det er med levende ord så må de bli møtt med nye øyne år etter år.

Og svaret mitt på «Blir det jul i år? Ja, men ikke som før.»

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?

(Jes 43, 19a)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere