Ali Watti

8

Lidelsene fortsetter for de kvinnelige IS-ofrene

Kvinner og barn er etter min mening de som er hardest rammet av IS sin ideologi.

Publisert: 27. nov 2020

Krigen mot den islamske staten i Midtøsten er kanskje avsluttet, men lokalbefolkningens lidelser er fortsatt langt fra over. Familiene som ble utvist fra sine samfunn har i dag ikke noe eller noen å henvende seg til. Mange har mistet sine nære under oppbyggingen og nedkjempingen av IS.

I det kurdisk-styrte området nord i Syria, er det nylig gjort et vedtak som tillater kvinner og barn som tilknyttet til Syria å komme seg ut fra leirer og returnere til sine hjembyer, hvis lokale myndigheter tillater det.  Mens situasjonen for internasjonale IS-fremmedkrigere er fortsatt uklar, fordi flere land ikke ønsker å ta imot dem, selv om kurdiske selvstyremyndigheter har bedt om det.

Vold som metode

Kvinner og barn er etter min mening de som er hardest rammet av IS sin ideologi.

IS sin voldsutøvelse, inkludert seksuell vold, var målrettet. Denne volden tok mange former, og var rettet mot spesifikke grupper. Praksisen varierte mellom kidnapping og slaveri av ikke-sunnimuslimske kvinner og barn, til tvangsekteskap og barneekteskap med sunnimuslimske kvinner. I tillegg organiserte ISIS slavemarkeder i Irak og Syria, med kvinner fra yezidi-minoriteten. 

I tillegg til yezidiene var det en annen gruppe som ble rammet av slaveri. Den irakiske regjeringen kunngjorde at ISIS hadde utsatt om lag 100 sjiamuslimer fra den turkmenske etniske gruppen for slaveri. Forøvrig drusere og kristne kvinner og barna ble rammet også

Selv om sunnimuslimske kvinner ikke var underlagt slaveri, ble også de utsatt for en form for seksuell vold, nemlig tvangsekteskap i områder i Irak og Syria kontrollert av IS. Sunnimuslimske kvinner sto her overfor alvorlig sosialt og økonomisk press for å gifte seg med ISIS-krigere. Når det gjelder barn, besto praksisen fra IS av barneekteskap med sunnijenter.

IS har utviklet en kultur som tillater slaveri og legaliserer barneekteskap og tvangsekteskap. For å legitimere denne praksisen, baserte IS seg på sine tolkninger av islamske tekster.

Man kan tenke seg flere ulike forståelser av motivene bak bruken av seksuell vold for styrking av det jihadistiske bildet. Et målrettet motiv var å tiltrekke seg oppmerksomhet fra media. Dette er viktig i konkurransen mellom IS og andre terror/ jihadistiske organisasjoner i rekrutteringen av nye medlemmer.

ISIS fremmet en strategisk plan bl.a. for slaveri med sikte på å tiltrekke seg opportunistiske rekrutter som søkte å bli med i organisasjonen for å oppnå materielle insentiver, som lønn, bolig og seksuell utnyttelse av kvinner.

I de nevnte eksempler snakker vi om kvinner som tilhørte lokalbefolkningen og ble misbrukt av IS. Samtidig vet vi at ISIS har benyttet seg av ulike metoder for å rekruttere kvinner fra verden rundt til sine rekker. IS fremstilte seg som attraktiv og viktig for kvinner som på jakt etter en alternativ livstil, for et godt liv i ISIS-land i tillegg til makt, økonomiske eller sosiale fordeler, som noen ganger ikke er tilgjengelige for kvinner i deres lokalsamfunn i hjemlandet.

IS-kvinnene er blitt de som beskytter IS-ideologien og har vært dens ridderorden.

ISIS hadde et hovedmål med kvinnelige medlemmer, det å skape en generasjonskultur som er basert på vold og religiøs ekstremisme og som er i stand til å overleve ethvert potensielt regionalt eller politisk tap. Tanken var å implantere den ondsinnede ideologien i hjerter og sinn hos den kommende generasjonen, kjærlig omtalt som "Kalifatets unger", de som er fremtidens bærere av kalifatflagget. For at dette skulle skje, overlot ISIS ansvaret for å forme neste generasjon av sønner og døtre til «kalifmødrene». Utgave 11 av Dabiq (IS’ propaganda-blad) kunne peke på det i følgende uttalelse: “Mine søstre i religion, faktisk ser man vår nasjon som et legeme laget av mange deler, men den delen som fungerer best og er den mest effektive i å oppdra en muslimsk generasjon er den delen som gjøres av de mødre som oppdrar barna.”

I tillegg gir tilstedeværelsen av kvinner på ISIS-territoriet ikke bare mulighet for fødsel av nye krigere og lang levetid for ideologien, men gir også et bilde av et fullt utviklet, trygt og fungerende samfunn, noe som har vært et viktig punkt i IS’ propaganda.

Noen av IS-kvinnene ble framstilt som ansvarlige ledere, de ble tilbudt tilleggstjenester som medlemmer av kvinnens politibrigader, eller samlere for donasjoner til «den islamske staten", samt rekrutteringsaktiviteter. Det meste aktuelle eksemplet på en kvinnelig soldat er Hayat Boumediene, kone til Amedi Coulibaly, mannen som utførte angrepet på et supermarked i Paris i forbindelse med massakren i Charlie Hebdo.

Boumediene ankom ISIS-territoriet tidlig i 2015, og ga et intervju publisert i utgave 7 av Dabiq om temaet hvordan en kvinne kan være god muslim og god kone, spesielt for menn som er forpliktet til en ideologi som ISIS. Deretter begynte hun å skrive sine egne artikler, og tok navnet Umm Bashir al-Muhajira som forfatter. Det å være en kvinne som reiste til ISIS’ territorium fra vesten ga Boumediene mer troverdighet overfor et internasjonalt kvinnepublikum. I to artikler kalt "To our Sisters" og "From Our Sisters", forsterker hun bildet av ISIS som et sted hvor enhver kvinne som er trofast mot IS kan finne et fellesskap, støtte og få en stemme.

Kvinner som støtter ISIS fortsetter å styrke IS sin sterke og intense tilstedeværelse på internett. Mange kvinner er spesialister i å rekruttere kvinner og jenter fra forskjellige land og er blitt en viktig del av ISIS’ propagandamaskin. Kvinner kan bedre påvirke kvinnelig publikum på en måte som menn ikke kan gjøre.

Da IS begynte å miste krigere og areal i stor skala, og dermed måtte omorganisere styrkene sine, kunne man se at kvinnens status endret seg til å bli inkludert i viktigere roller. ISIS åpnet tilsynelatende flere leirer viet til å trene kvinner for å krige. Man kunne se video hvor kvinner tok til våpen og kriget i kampen om Baguth, IS sitt siste område i øst-Eufrat i Syria.

Videre ble kvinner som ikke reiste til ISIS-områder oppfordret i økende grad å gjennomføre terrorangrep i sine egne land.

Oppsummert var noen kvinner både IS-sympatisører og gjerningspersoner, mens kvinner som ikke støttet deres ideologi var ofre. For meg er dette de «ekte ofrene».  

Per dags dato har IS i store grad tapt areal, og Kalifatet har kollapset, men dessverre er ideologien langt fra fjernet eller nedkjempet.

IS-kvinner befinner seg nå i interne flyktningeleirer bland annet Al-Hol. Noen har klart å rømme ved å smugle seg ut, spesielt etter Tyrkias involvering i Syria. En del IS-kvinner har valgt å bo i området som er styrt av Tyrkia, der de har funnet folk som er like konservative som IS ideologien. Andre har klart å smugle seg tilbake til hjemlandet. Det store flertall er fortsatt i leire hvor de er isolert, og dessverre har de beholt IS sin ideologi og forsvarer den.

Når det gjelder ofrene for IS sin brutalitet, altså yezidi-kvinner eller «ikke-sunnimuslimske kvinner og jenter», ble flere drept, noen ble løslatt mens andre har ukjent status (altså ikke bekreftet om de er i live). I tillegg har vi sunnijentene, både de som ble tvangsgiftet, og de som gjorde det av fri vilje. Noen av disse kvinnene har vært heldige, enten ved å ha fått familie som vil ta seg av dem, eller programmer hvor de får sjansen til å behandle sine traumer og rehabilitere seg fra den hjernevasking, psykiske og seksuelle belastning som de ble utsatt før. Dessverre er det fortsatt mange som mangler hjelp.

Jeg undrer meg over feministenes stillhet for akkurat disse kvinnene. De er helt glemt, til tross for den tidvis massive nyhetsdekningen av deres skjebner.

De er like verdifulle som alle andre kvinner, men dessverre befinner de seg nå på feil sted og til feil tid. De får ikke sjanse til å utvikle en trygg og meningsfull fremtid.

Det er flere flotte initiativer lokalt med noe støtte fra utlandet som prøver å endre situasjonen for disse kvinner, men det er langt fra tilstrekkelig.

Hadde jeg vært kvinne i en slik situasjon, så ville jeg ikke ha ønsket at verden skulle glemme oss. Jeg hadde vært forbannet over den kalde stillheten, og ønsket å tenne bål for å varme de frosne hjerter og få dem til å tenke på oss.

Så hvorfor lar vi andre lide i stilhet? Hvorfor tenker vi ikke på dem eller gjør noe som kan hjelpe dem?

Rettferdighet for ofrene av IS brutalitet må være et mål som engasjerer flere. Dette krever imidlertid handling fra det internasjonale samfunnet, dette er umulig å skje hvis vi fortsatter med våre stillhet. Traumatiske opplevelse som ofrene har opplevd trenger også behandling, våre stilhet kan jeg ikke regne som effektiv behandling tror jeg, er du enig!?

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere