Anita Reitan

6

Det kristne fellesskap - et gode eller et onde?

Publisert: 25. nov 2020

Å tilhøre et kristent fellesskap er kanskje ikke det som står øverst på ønskelista hos nordmenn til jul. I hvert fall ikke etter de to første episodene i dokumentarserien Brennpunkt: Guds utvalde. Det har haglet med meninger og beskyldninger i media etter at både Smiths venner og Jehovas vitner har blitt sett i kortene. Jeg er verken en venn eller vitne i denne sammenheng, men jeg opplever allikevel at dette er relevant. Som en del av en menighet kan jeg kjenne meg truffet, fordi jeg tilhører et fellesskap hvor tro er essensielt.  

Å ha en tro kan oppleves uforståelig for utenforstående. Like uforståelig som å bruke tid i et trosfellesskap. For hva får vi egentlig ut av å gå i et slikt fellesskap? Jeg hadde aldri sett for meg at jeg noen gang skulle tilhøre en menighet, ei heller ha glede av det. Gudstjenester, kirkekaffe og basarer trodde jeg virkelig ikke skulle bli en del av mitt liv. For å være ærlig trodde jeg at kirkekaffe var avviklet og utgått på dato. Men for fire år siden skulle jeg oppleve at den levde i beste velgående, og siden da har jeg vært glad i dette fenomenet som oppstår i ulike kirkerom og menighetssaler hver søndag landet rundt.  

Min første kirkekaffe tok meg med storm. Ikke visste jeg at kaffe og tørre kjeks kunne skape så gode samtaler. Samtaler som jeg ikke hadde opplevd så mye av fra før. Jo da, det går fint an å snakke om hverdagsliv, trivielle ting og planer for dagen på en kirkekaffe, men det er også rom for de dypere temaene som levd liv, tro og tvil. Og det var en slik samtale jeg fikk på min kirkekaffedebut. En samtale bygget på en raushet og åpenhet jeg bare kunne drømme om. En samtale som gjorde at jeg glemte alle rundt meg og klarte å legge bort følelsen av at jeg var en fremmed. En fersk kirkegjenger som forsiktig forsøkte å finne seg til rette i menigheten. Jeg kunne ikke ha fått en bedre start på kirkekaffelivet, og denne opplevelsen er nok også grunnen til at jeg i dag verdsetter denne noe gammeldagse aktiviteten så høyt.  

Å bli en del av et kristent fellesskap har vært utelukkende en god opplevelse for min del. Ikke noe annet sted har jeg blitt tatt så godt imot som i min egen menighet. Men jeg må innrømme at det var veldig annerledes enn det jeg på forhånd hadde trodd, for fellesskapet skulle overraske meg. Der jeg tenkte at jeg skulle møte mennesker ulik meg selv, har jeg møtt likesinnede. Og der jeg tenkte at jeg skulle bli møtt av en forkynnende og påtrengende tro, har jeg møtt ydmyke og lavmælte historier. Fortalt av mennesker jeg raskt kunne identifisere meg med. En forsiktig start som på sikt skulle utvikle seg til dype vennskap. Gjennom menigheten har jeg møtt mennesker i alle aldre og med ulik bakgrunn, hvor alle har gitt meg nye perspektiver og bidratt til et nytt tankesett. Jeg har også møtt mennesker som jeg aldri tidligere hadde gjettet på at gikk i kirken. Vanlige mennesker fra mitt eget nabolag og arbeidsplass. Det er vanskelig i dag å sette ord på hva jeg hadde forventet meg, men det var i hvert fall ikke dette. Her ble jeg møtt av et varmt og inkluderende fellesskap med en trygg og levende tro.    

Dette fellesskapet har gitt meg utrolig mye og det har fått store ringvirkninger i mitt liv. For uten dette fellesskapet hadde jeg verken vært åpen om min tro eller stått så støtt i livet. Takket være dette fellesskapet har jeg tatt store beslutninger i eget liv, beslutninger om veivalg og verdier. For dette fellesskapet gjorde meg trygg og fikk meg til å satse. For uansett hvilke konsekvenser mine valg skulle få, ville jeg ha dette fellesskapet å falle tilbake på. Og det alene har gjort at jeg har blitt modigere i mine valg og handlinger. Så for meg har det vært avgjørende å få bli en del av dette fellesskapet.  

Men hva har nå NRK sin dokumentarserie med meg å gjøre? Jo, det er smertefullt å se hva tro kan forårsake når jeg vet hvor verdifullt det kan være. Det gjør vondt når jeg får innsikt i det som for meg fortoner seg som usunne kristne fellesskap. Motstanden mot tro i samfunnet kan bli større og åpenheten om å tilhøre et kristent fellesskap kan bli mindre. Og som tidligere ikke-troende vet jeg hvor lett det kan være å ta alle trossamfunn over en kam, for uten kunnskap og innsikt kan det være vanskelig å skille de ulike trosretninger, tradisjoner og regler. Tro forblir tro, uavhengig av hvordan det blir forkynt eller hvilket miljø som blir beskrevet.  

Derfor ønsker jeg å slå et slag for sunne kristne fellesskap. Det kan være både verdifullt og fint å ha en tro, så dersom du søker etter et slikt fellesskap, vil jeg oppfordre deg til å prøve. La deg ikke skremme av dokumentarer eller andre medieoppslag hvis du har en lengsel i deg. Velg i stedet å bli kjent med din lokale kirke eller menighet. Det er heller ikke sikkert at det er så gammeldags og avleggs som du tror, til tross for julemesser, basarer og åresalg. Det kan tenkes at du føler deg hjemme, faller til ro og finner en kilde til styrke og robusthet. Og er du som meg, vil du trykke kirkekaffen til ditt bryst, og sette pris på en god samtale over en kopp kaffe og to Mariekjeks.  


Anita Reitan 

Lørenskog

 

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere