Torgeir Tønnesen

71

Statens Vegvesen sine tjenester og service - blir stadig dårligere .

For ikke mange år siden, kom du fram på telefonen til hyggelige damer fra Trøndelag i samme minuttet du ringte Vegvesenet. I lang tid nå, ringer man opp Statens Vegvesen og møter en telefonsvarer, som lover å ringe deg tilbake, om du ikke får svar innen fem minutt. Det løftet holder den ikke. Til og med automaten som svarer deg virker svett og stresset, og du fornemmer en atmosfære av dårlig service og en statlig tjeneste som ikke fungerer.

Publisert: 20. nov 2020

Samme hvor mange milliarder kroner vi legger inn i våre poster på Statsbudsjettet, så virker det som folk flest ikke er fornøyd med tjenestene som Staten plikter å yte oss som individer og som nasjon. 

Vi betaler skatt - men får vi noe rettmessig igjen, for pengene vi betaler?

Vi leser ukentlig i aviser og media, hvordan folk blir sinte og irriterte i møte med offentlige kontorer og instanser. Om vi i det hele tatt kommer fram.

NAV, kommunale og statlige kontor, helsevesen, offentlig administrasjon, skolevesen, samferdsel og kommunikasjon- overalt vi henvender oss, så  møter vi for lite kapasitet, køer, dårlig kommunikasjon, stressede mennesker, krav om skjema og e-poster og en mengde oppgaver som "vi skal gjøre". 

For det er nemlig nettopp det sentraliseringen og effektiviseringen går ut på, - å flytte arbeidet og oppgavene som det offentlige skulle gjort for oss, over på forbrukeren (oss) mest mulig. Spare penger, tid og arbeid er ideologien og moralen som byråkratene jobber utifra. Alle tjenester skal prises og verdsettes i kroner og øre, virker det som.

Vi ser litt av den samme tendensen i skolen; Læren skal drive med administrering og dokumentasjon, mens eleven må i mest mulig grad klare seg selv, og lære seg selv. Læreren har ikke tid til å undervise.

En eldre dame krasjer. Statens vegvesen tar ikke telefonen.

Se for deg - en gammel dame, en pensjonist som er på biltur med bilen sin. Plutselig sklir en annen bil inn hennes bil, og hun mister styringen  og krasjer i autovernet. Hun opplever en virkelig smell, og kommer forvirret og i en slags sjokktilstand ut av bilen. 

Sjåføren i den andre bilen kommer ut, og spør damen om hun "har det bra". "Ja, jeg har den bra"- sier den skjelvende pensjonisten. "Men vi må fylle ut skademelding nå" sier damen. "Det kan vi gjøre imorgen - her er mitt telefonnummer"- sier sjåføren på gebrokkent engelsk, - før han stikker av i sin egen bil. 

Et vitne har fått notert registreringsnummeret på bilen hans, og kommer til damen med en lapp med skiltnummeret. En bil registrert i et annet land. Damen skjønner at hun må ringe Statens Vegvesen - for å få vite hvem som er eier av bilen. 

Der møter hun en telefonsvarer, som sier at hun må gå inn på "mine sider" eller bruke 2282 sms-tjenesten for å få vite eier på bilen. 

Damen er i mildt sjokk, forvirret, preget av ulykken og hun klarer ikke tenke klart. Hun vet samtidig at hun ikke har krav på hjelp fra politiet. Det er ikke personskade med i bildet. 

Hun ringer vegvesenet direkte, men får ingen svar - ikke hele dagen, - og ikke neste dag. Hun er fortvilet, redd og med en stor skade på bilen sin. Hun aner ikke hvem hun har kollidert med. Han stakk frekt av fra ulykken.

Flere dager går, - hun sover dårlig og ringer politiet. Politiet svarer at hun må kontakte Statens Vegvesen for å vite eier på bilen. Hun forklarer at hennes mobiltelefon ikke klarer å bruke sms-tjenesten. Det er noe med innstillinger til betalingstjenester hun ikke forstår. Hun har ingen å spørre som kan ordne problemet. 

Er dette eksempelet på en ulykke, reellt ?- eller overdriver jeg i denne fremstillingen?

Jeg mener det er ganske typisk for hvordan det offentlige Norge er blitt: Knappest mulig service, minst mulig tid til å snakke og å yte personlig service. "Det koster jo penger - mange hundre kroner timen". Minst mulig varme, medmenneskelighet og empati. Rasjonalitet, effektivitet og kalde tall er kronverket og logoen i det offentlige Norge. 

Mennesker behandles som maskiner og roboter, ikke skapninger som trenger menneskelig støtte, råd og konkret veiledning. 

Er det dette de kaller velferd? Til sitt forsvar så sier de: 

"Idag er det så høye krav til dokumentasjon"

"Idag går alt på data og mail - og krav til identifikasjon og datalagring"

"Samfunnet har flere og flere oppgaver"

"Kostnadsnivået er blitt så høyt" 

"det er så store krav til kvalifisert personell"

" Vi har så små rammer over budsjettene"

Vel - ikke vet jeg. Eneste jeg vet, er at de fleste oppgaver i samfunnet ble løst på en ypperlig måte for 60 år siden. Men idag er samfunnet blitt så innviklet at mennesker under 50 år har problemet med å klare seg, i mylderet av digitalisering og effektivisering, og et stadig mer forvirrende byråkrati - som aldri finner varige og gode løsninger, men alltid, alltid er i forandring, - og stadig forandring.

Til og med de nye reglene for EU-kontrollen har Statens Vegvesen klart å gjøre mindre gunstige for oss: 

Med de nye reglene fra 2020, så gjelder godkjenningen fra den dagen du tar EU-kontrollen, i 2 år . Problemet er at de færreste får bilene sine godkjent den dagen, bilene må selvsagt på reparasjon til verksted.  Det betyr at dersom du bruker to måneder på reparasjonen, så får du bare godkjent bilen i 1 år og 10 måneder. 

Med de gamle reglene, så gjaldt godkjenningen fra datoen på etterkontrollen, og varte da i nøyaktig 2 år. 

Utspekulert og simpelt - spør du meg.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere