Jødisk og kristen historie i Somalia

Det er en vanlig oppfatning at de det kristne budskapet først ble forkynt i Somalia av katolske misjonærer i 1903. Men kilder forteller at noen hadde forkynt evangeliet der lenge før.

Det er flere arabiske kilder fra rundt år 1000 som beskriver en havneby i det nordvestlige Somalia, Seylac, som en abyssinsk kristen by. Abyssynia var et kristent kongedømme i Etiopia.

Apostelen Thomas

Det er ikke mulig å si eksakt når det kristne budskapet kom dit, men et brev fra jesuittmisjonæren Francis Xavier i 1542 sier at de første kristne i området ble omvendt av apostelen Thomas.

Det er også arkeologiske funn som forteller en kristen historie. I 1854 fant europeiske arkeologer ruiner av det de hevder har vært et kirkebygg. De mener at kirken stammer fra «Nasareer-kristne». Det betyr at de har samme opprinnelse som «nasareer-kristne» i Syria og Irak.

Enda mer interessant er det at det opp til vår tid har vært en gammel skikk å reise en «mala», det vil si et kors laget av stein og tre ved både hodeende og fotende av graver. Det er nok et tegn på at folk i området har vært kristne.

Misjon i det 20. århundre

I 1928 ble det bygget en katolsk katedral i Mogadishu. På den tiden var det det største kirkebygget i Afrika. Både borgerkrigen på 1980-tallet og radikale islamister har ødelagt den. Bygningen står der ennå som det eneste kristne bygget i landet, men den blir aldri benyttet som kirke.

Bibelen ble ikke oversatt til somalisk før i 1979.

Når kom islam?

Islam kom til Somalia blant annet gjennom arabiske sjeiker. De giftet seg med somaliske jenter og dannet klaner. Islamiseringen fant sted i det 15. århundre. Etter dette understreket mange somaliere at de var arabere, selv om de etnisk ikke var det. Men rasediskriminering av somaliske immigranter i Arabia og mangel på hjelp fra Arabia under borgerkrigen i nyere tid har svekket identifikasjonen med det arabiske.

JUDEO-KRISTEN ARV

De fleste vil tenke på Somalia som et nesten hundre prosent muslimsk land. Og det er sant i dag: Over 99,9 prosent bekjenner seg som muslimer.  Men den historiske hukommelsen for somaliere flest går ikke lenger tilbake enn den islamske historien. Realiteten er imidlertid at det finnes en judeokristen historie fra tiden før islam. Den består av både skriftlige nedtegnelser, arkeologiske data og judeokristne symboler. Til sammen forteller disse at både jødedom og kristendom var representert på Afrikas horn før islam.

Kristendommens innflytelse i Nubia og Etiopia er vel kjent fra de første århundrer. Kristendommens historie i Afrika er nesten like gammel som kristendommen opprinnelse og er ikke et sent vestlig importprodukt.

Når det motsatte hevdes, nemlig at somalisk historie og kultur er identisk med islam, henger det sammen med at muslimers historisk bevissthet oftest bare er knyttet til den islamske perioden. Også muslimer uten arabisk bakgrunn har en tendens til å tolke den før-islamske historien i lys av perspektivet arabiske muslimer har. Araberne kaller den førislamske historien for «uvitenhetens tid». Derfor fokuserer somaliere på den islamske arven og ignorerer ofte sin egen førislamske historie.

V.S. Naipul skrev om dette dilemmaet (1998): «Islam er opprinnelig en arabisk religion. Alle muslimer som ikke er arabere, er konvertitter (ikke bare til islam, men også til arabisk identitet). Islam er ikke bare en personlig overbevisning eller tro. En konvertitts verdensbilde må forandres. De hellige stedene befinner seg i arabiske land, og det hellige språket er arabisk. Også oppfatningen av historien forandres. Han må fornekte sitt eget. Han blir, enten han liker det eller ikke, en del av den arabiske historien. Konvertitten må vende seg bort fra alt det som har vært hans egen identitet. Forandringen av et samfunn er formidabel. Folk utvikler forestillinger om hvem og hva de er. Derfor er det alltid et element av nevroser og nihilisme i land som har konvertert til islam.»

Det er derfor en overveldende oppfatningen blant somaliere at kristendommen er «de fremmedes religion», fra Europa og Etiopia. «Å være somalier er å være muslim».

Historien taler imidlertid om noe annet. Selv om det ikke finnes like mange og sterke data om kristendommens tidlige tilstedeværelse i Somalia som i det nordlige Sudan og Maghreb, så er det tilstrekkelig til å si at kristendommen tidlig hadde innflytelse på Afrikas horn.  Det er oppmuntrende for en liten, men voksende kirke i Somalia.

Hva er Somalias sjel?

De siste tiårene har vært en spesiell mørk tid for nasjonen. Hundretusener har flyktet til naboland og resten av verden. (I Norge er det 42000.)  Somalia var et av Afrikas mest etnisk homogene land, men nå er det en traumatisk nasjonal disintegrasjon. Det leder mange intellektuelle til å søke etter Somalias historiske sjel.

Den kommunistiske diktatoren Siad Barres slagord var «Ett språk, én religion (islam) og én kultur». Men denne ideen har møtt sterk kritikk fra dem som mener at Somalias historie bare er beskrevet ut fra perspektivet til nomadiske klaner i de nordlige og sentrale regionene. Africa Journal of Evangelical Theology påpekte i en artikkel i 2003 at historie og kultur i de sørlige samfunnene i stor grad er ignorert.

Bare én av minoritetsgruppene har uttrykt misnøye med islamiseringsprosessen. Det er en sammenslutning av lavkastestammer (Yibir, Midgaan og Tumaal). De har dannet et politisk parti som kalles «Forente somaliske røtter». De betrakter seg selv som Somalias urinnvånere. De ser en parallell i sitt forhold til islam i måten president Jomo Kenyatta betraktet kristendommen på. Han skal ha sagt: «Da misjonærene kom, eide afrikanerne landet, og misjonærene hadde Bibelen. Misjonærene lærte oss å be med lukkede øyne, og da vi åpnet dem, hadde vestlige nasjoner landet og vi hadde Bibelen.» Minoritetsklanene i Somalia opplevde det samme da arabiske sjeiker kom til landet. Muslimer overtok, og islam ble den herskende religionen og kulturen. (Det innebærer også arabisk språk og kultur.)

Diasporaen finner judeo-kristen arv

Den somaliske diasporaen i Nord-Amerika, Europa, Afrika og Australia bruker internett i høy grad. En kan se hvordan somaliere i diasporaen ønsker å finne ut av Somalias førislamske historie for å få en dypere forståelse av det dilemmaet nasjonen er i.  Når diaspora-somaliere søker nasjonens historie, finner de også den judeo-kristne arven – på tre områder.

Skriftlige kilder

Skriftlige kilder viser at folk i Somalias kystområder hadde utstrakt kontakt med gamle sivilisasjoner i Midtøsten, helt tilbake til 2000 år før Kristus. Det gjaldt blant annet byen Seylac (som vi har skrevet om ovenfor), nær grensen til Djibouti. Den er beskrevet i det 12. århundre som en kristen by.

Francis Xavier besøkte øya Soqotra utenfor Seylac i 1542. I et brev til Jesuittenes hovedkvarter skriver han om sitt møte med innbyggerne at de hevdet å være etterkommere etter mennesker som ble omvendt til kristen tro av apostelen Thomas. Men de var uten dypere kunnskap om kristendommen og hadde ingen bibel.  Også prestene var analfabeter, men de ledet i daglig bønn etter hukommelsen på et språk de ikke forsto. Dåpens sakrament kjente de heller ikke til, men de fulgte fasten slik den etiopisk ortodokse kirke (EOC) praktiserer den. Xavier spurte seg om språket i liturgi og bønner kunne være kaldeisk. Dette ble brukt blant både kristne i Syria og i Mar Thoma-kirken i Kerala i India. De kristne på Soqotra var svært stolte over å være kristne. I en av stammene nordøst i Somalia, Carab Maxamed Salaax, leder genealogien tilbake til de Soqotra-kristne.

Arkeologiske bevis

Warsangeli-klanen hevder at noen ruiner i Sanaag-regionen øst i Somaliland en gang var en kirke. Klanen bruker fortsatt å reise steiner med et trekors ved både hodeende og fotende på gravene. Andre eldre graver hadde også korset som symbol.

Et arabisk ord for «kristen» er også funnet. På gravsteiner har en funnet inskripsjoner som forteller at en brukte den kristne kalenderen.

Kulturelle tegn som viser til judeo-kristne symboler 

Somalisk klanstruktur bygger på genealogier. Mange mennesker kan ramse opp navnene på over 20 forfedre. Noen av disse har hatt bibelske, hebraiske navn som Isxaaq (Isak), Eliyaas (Elias), Makahiil (Mikael) og Daa’uud (David).  Disse navnene ble ikke brukt av arabiske muslimer. Bare arabiske kristne og jøder ville bruke dem.

Det er minst fire somaliske klaner som regnet seg som jødiske etterkommere. De bor i det sørlige Somalia og det nordøstlige Kenya. De brukte å kalle seg «bani-Israel» (Israels sønner), men i det 16. og 17. århundre ble de visket ut av en føderasjon av andre klaner.

Noen kilder sier også at det ordet Yibir, som er navnet på en klan, er en skrivemåte av «hebreer». Yibir-flyktninger i Kenya har publisert materiale som knytter dem til Falasha-jødene i det nordlige Etiopia. De har uttrykt ønske om å få bosette seg i Israel, på samme måte som Falasha-jødene.

Sabbatsforskrifter (med bakgrunn i Det gamle testamentet og jødedommen) blir overholdt i noen distrikter sør i Somalia. Muslimer overholder forbudet mot arbeid på sabbaten og går i moskeen til fredagsbønn.

Også søndagen (de kristnes helligdag) blir observert. For eksempel vil ikke nomadefolket Garre nordøst i Kenya, på grensen til Somalia, begynne på en ny vandring på en søndag. Det er ikke uvanlig å finne at muslimer er mer opptatt av overholdelse av søndagen enn fredagen.

Vi har nevnt bruken av kors på gravene. Det er også en annen interessant bruk av korset i somalisk kultur. En tegner korsets merke i jorden som tegn på beskyttelse. Det offisielle navnet på organisasjonen Røde Kors ble oversatt til «aanqayr» som betyr «en organisasjon som er velsignet». Når korset var en inskripsjon på gravene, kalte en det «de helliges merke». En tredje bruk av korset er at det tegnes på pilegrimers panne. Det skal være der inntil de vender trygt hjem igjen.

KONKLUSJON 

Historikeren Ben I. Aram konkluderer med følgende: Når en tar i betraktning de historiske nedtegnelsene, de arkeologiske funnene og moderne antropologiske studier, er det åpenbart at det er en større religiøs variasjon i somalisk kultur enn det en hittil har tenkt. Her finner en innflytelse fra både jødedom og kristendom i tidlig, før-islamsk tid. Kristendommen kom til landet mange hundre år før vestlige misjonærer og europeiske kolonimakter.

Det spørsmålet en kan stille seg er hvorfor kristendommen ikke slo dypere rot, slik det for eksempel skjedde i nabolandene Etiopia og Eritrea. En av forklaringene er at den fastetradisjonen en finner i den etiopisk ortodokse kirke ville være umulig å praktisere for de somaliske nomadefolkene. Kameldrift var også et tabu i den etiopiske kirken, mens den var essensiell for somaliske nomader.

En annen grunn kan være at den nubiske kirken, som hadde vært en vital og misjonerende kirke, mistet sin vitalitet. Legfolket ble passivisert, og presteskapet sto for all religiøs utøvelse.

Kilder:

Aram, Ben I. “Somalia’s Judeo-Christian Heritage: A Preliminary Survey.” Africa Journal of Evangelical Theology. 2003. https://biblicalstudies.org.uk/pdf/ajet/22-2_003.pdf

A Surprising History of Christianity in Somalia. http://theestherproject.com/surprising-history-christianity-somalia/