Olav Rune Ekeland Bastrup

100

Om prester som drikker og andre syndere som gjør det samme

Vinen har guddommelig innstiftelse, og skal æres ved å nytes, men også fryktes.

Publisert: 16. nov 2020

Jeg er vokst opp i et avholdshjem. Min far, som var prest i tredje generasjon, kom selv ikke fra noe avholdshjem. Men som teologisk student var han engasjert i det som den gang het Prestenes kirke i Oslo, eller i dag Majorstuen nedlagte kirke, og han reagerte på at en av prestene der dro til polet på Grünerløkka for å handle sine polvarer. Han kunne fått samme varer på polet på Majorstuen, men da risikerte han å bli sett av folk i menigheten. Hykleri, tenkte min far, som snart var klar for prestetjenesten. Som prest i Bergen, på Sunnmøre og på Sørlandet møtte han mang en menneskeskjebne og familier som var nedbrutt av alkohol. Valget var enkelt: Ikke noe dobbeltliv. Det er et standpunkt jeg har respekt for. Ikke minst synes jeg det er respektabelt når mange unge i dag faktisk velger avhold. De er flere enn man skulle trodd, og de gjør det ikke uten grunn. De har sett og erfart sitt og tar konsekvensen av det.

Min mor var derimot fra et ganske fanatisk avholdshjem, og var bestyrtet over sin svigermor som pleide å tilsette en skvett madeira i sausen for å løfte smaken. Min morfar, som også var prest, begynte sin pastorale gjerning som sekretær i Norges Godtemplar ungdomsforbund. Det var ikke den fjordpoll langs kysten han ikke besøkte med avholdspropaganda. Han var visstnok den første som drog rundt i bygdene med propandrevet filmfremviser. Levende bilder var for et mirakel å regne på 1920-tallet, så det var ikke vanskelig å samle folk. Men film var også minst like stort tabu som alkohol i mang en vestlandsbygd. En møteleder i Sunnhordland som skulle introdusere min morfar, vågde ikke å uttale det syndige ordet "film", så min morfar ble i stedet introdusert på følgende måte: "Og no skal oss sløkkje ljoset og so skal pastor Hilland taka fram sakene sine og syna oss".

I et intervju med Agderposten en gang på 1970-tallet er min far, prost Olav Ekeland, sitert på følgende:

"Alkoholisme er en sykdom oppfunnet av oss som ikke har den, fordi den er vårt bekvemme alibi for å skaffe oss en akseptert stimulans. Derfor aksepteres den også av alkoholistene selv og slik blir den deres livsløgn. Men i stedet for å skjelle på alkoholistene burde vi begynne å snakke om oss selv og vårt forhold til alkohol."

Det skal sies at da min far ble pensjonist, tok han seg gjerne et glass. Avhold var for ham først og fremst en pastoral solidaritetshandling i møte med dem alkoholen hadde ødelagt. De var og er mange, alkoholisme har vært og er fortsatt vår største folkesykdom. Ha respekt for det når vi kjekker oss over hvor liberale vi er.

Leser man Eilert Sundt - og det bør enhver som gjør krav på å være opplyst gjøre - får man et sterkt inntrykk av hvordan småkårsfolk i Norge tidligere ble holdt i slavelenker av brennevinet. Vi kan i dag ikke forestille oss hvor store dimensjoner dette hadde den gang Norge var et fattig og uutviklet samfunn. Det er derfor ikke rart at arbeiderbevegelse og lavkirkelig vekkelse hadde en felles sak her. En sosial frigjøring av arbeiderklassen og av småkårsfolk i det hele var umulig uten å begynne med det mest akutte: å bekjempe brennevinsondet. For den lavkirkelige vekkelsen gikk det så langt som til å bli en salighetssak.

I en bestemt kontekst er det mulig å forstå det. For den som bokstavelig talt hadde erfart å stige opp av fordervelsens grav, måtte alkoholen nødvendigvis fremstå som djevelens fristelse.

Jeg er tilhenger av en streng alkoholpolitikk, og jeg elsker Vinmonopolet. Vinen har guddommelig innstiftelse og skal æres ved å nytes, men også fryktes. Alkoholens skadevirkninger synes å være geografisk, kanskje også metereologisk, betinget. Det går et belte rundt jordkloden, der nordlige samfunn synes mindre rustet til å tåle alkoholens skadelige virkninger enn folk i varmere strøk. Da er det klok sosialpolitikk å forholde seg til realitetene, slik vi gjør i Norge.

Så handler alkohol også om kultur, ja, om dannelse. Enhver som går over Karl Johan en sen lørdagskveld, vil se en Gazastripe av fyll og elendighet, særlig i førjulstiden når Corona ikke herjer. Slik er det i de fleste byer i Norge. Det er ikke mange andre steder på jordkloden man vil se slikt, i alle fall ikke i slikt omfang det kan ses i Norge. Merkelig nok aksepterer vi det. Vi har ikke lært at alkohol og dannelse faktisk har noe med hverandre å gjøre. Men egentlig er det enkelt. Det handler om å lære at måtehold og moderasjon er en nøkkel i alle livsforhod. Det lærer vi ikke når alkohol blir et tabu.

Jens Bjørneboe, 100-årsjubilant og selv et alkoholvrak, skrev følgende om vårt ulike kulturelle (og geografiske) til alkohol: "Mens vi germanere fortsatt satt i trærne og hylte eller lå og rullet oss på skinnfeller mens vi gnog på en rå skinkeknoke, kokte latinerne sine muslinger i hvitvin".

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere