Mange spør seg selv i disse dager, – Hvor er Gud i denne koronaen?
Vi tvinges til å snakke om døden - og om livet.
Er det Guds straff, menneskelig eksperimentering i kjemiske labratorium, - eller er det djevelens gjerninger vi nå ser i verden? Kan Gud redde oss, og vil verden bli den gode gamle igjen? Hjelper det å be?
Det apokalyptiske med denne epidemien, er ikke dødstallene som Koronaen skaper. De kan ikke sidestilles med de bibelske pestene vi har lest om. Men det er usikkerheten og alle spørsmålene som skremmer oss.
Det er alle svarene som uteblir. De fleste av oss inntar en vente og se- holdning: Vi får vente på vaksinen. De fleste tør ikke tenke tanken, på at det kan gå 10 år til en vaksine kommer. Det vet heller ingen.
Men det er et stort paradoks, som millioner av helsepersonell møter nå for tiden. De tvinges til å reflektere over liv og død. Hva er liv? Hvor mye er et liv verd? Hvem kan bestemme over liv og død? Hvem har rett til å leve, og hvem har rett til å dø? Hvem bør leve, og hvem bør få dø.
Nå har mange av oss fått se, og lese og høre om død- og dødskamp som forgår på nært hold, i stor skala på korona-avdelingene rundt om i verden. Legene gjør alt de kan, for å redde gamle mennesker som er koronasyke. Veldig gamle mennesker. Noen senile og syke fra før. Men også noen unge.