Roald Iversen

20

Bibelen - lesemåter og gudsbilder

Gunnes' lesemåte lukker seg rundt Lukas-teksten og kveler den

Publisert: 11. nov 2020

I dagsavisen Vårt Land har man en tid kunnet gjøre seg kjent med ulike synspunkter på hva det vil si å lese Bibelen. Dette er en viktig samtale som man bør oppmuntre mange i kirken til å ta del i.

Fortid eller nåtid?

Åste Dokka har i en velskrevet kronikk 7.11.20 gjort et poeng av at det å vite noe om den historiske konteksten som en bibeltekst er blitt til i, ikke nødvendigvis er det som gjør teksten normativ for oss. ”Vår forpliktelse står til nåtid og framtid, og ikke til historien”, skriver Dokka. Poenget er: En bibeltekst kan ha fungert på en måte i en tidligere kontekst og blitt fortolket på en måte som lesere eller tilhørere der har opplevd som gyldige fortolkninger for dem, men den samme teksten kan fungere på en annen måte i en moderne kontekst og kreve en annen type fortolkning nå enn den som ble lagt fram da.   

Dokkas tekst er nå historie. Den tilhører fortiden. Kan den likevel brukes til noe?

Gunnes og Dokka – noen forskjeller

Historie er også Gyrid Gunnes sin tekst om bebudelsesfortellingen i Lukasevangeliet. Gunnes framstilte i sin kronikk 12.10.20 Gud som en (middelaldrende? vestlig? hvit? rik? Eller muligens: ung? farget? arbeidsløs? innvandrer? -  velg selv!) voldtektsmann. Den Gud som ikke noe menneske har sett ansikt til ansikt og prinsipielt ikke kan se ansikt til ansikt i dette livet, får i Gunnes sin kronikk negative maskuline trekk, og ettersom en kvinne nok kan voldta, men ikke befrukte en annen kvinne gjennom voldtekten, blir Gud hos Gunnes framstilt som mann.   

Jeg har tidligere kritisert Gunnes for at hun som ellers har som prinsipp å beskrive Gud som kvinne eller mor, akkurat her, på dette ene utvalgte stedet, forlater sitt prinsipp og velger å beskrive Gud som mann. Poenget er lett å gjennomskue: ved å gjøre det kan hun bruke Lukas-teksten til å fremme et Me too–perseptiv på teksten, riktignok uten å gjøre noe forsøk på å argumentere for sin tekst-tolkning.  

Hos Gunnes var poenget dels å problematisere et bestemt gudsbilde, (går jeg ut fra), dels å kritisere et tradisjonelt, mannsdominert kvinnebilde av den lydige Maria. Det passet til hennes Me too-utgangspunkt.

Åste Dokka er ganske sikkert oppmerksom på at hennes utsagn om at ”vår forpliktelse står til nåtid og framtid, og ikke til historien”, kan brukes som et springbrett til helt vilkårlige teksttolkninger, som den Gunness sin tolkning av Lukas-teksten er et eksempel på, men det er neppe det Dokka ønsker.

Det fine med Dokkas kronikk er at hun, i motsetning til Gunnes, gir gode eksempler fra Det gamle testamente på at den Gud som sendte plager over Egypt og ville drepe Jesabels barn med pest, ikke kan brukes til å beskrive et kristent gudsbilde, selv om tekstene aldri så mye står i Bibelen. Det er en annen måte å nærme seg problematiske bibeltekster på, enn den Gunnes demonstrerer. Dokkas lesemåte er ikke så styrt av bare ett perspektiv på teksten.

Mens Gunnes sin lesemåte lukker seg rundt Lukas-teksten og kveler den, åpner Dokkas tilnærming til Bibeltekstene for videre refleksjon over dem. I forlengelsen av Dokkas synspunkt blir det naturlig å etterlyse et annet kriterium som man kan bruke til å fortolke bibeltekster kristent på, enn det faktum at tekstene står i Bibelen.

”Was Christum treibet”

Fra reformasjonstiden av har dette kriteriet i den protestantiske kirke vært ”was Christum treibet”, det som peker på Kristus, det som driver et menneske til Kristus, det som får et menneske til følge etter Kristus og la sitt liv bli preget av sin relasjon til ham. Dette fortolknings-kriteriet innebærer at et kristent gudsbilde ikke kan løsrives fra en forståelse av hvem Kristus er, men knyttes eksklusivt til denne forståelsen.  

Teologi og kristologi er følgelig vevet sammen i det billedteppet som har til hensikt å illustre en kristen gudsforståelse, den forståelsen som gir seg uttrykk i bekjennelsene Jesus [er] Kristus (Messias) og Jesus [er] Herre.

Både den historiske konteksten og nåtidskonteksten er viktig.

Det er altså ikke slik at forskere kan konsentrere seg om ”det historiske” og predikanter om ”det kontekstuelle”. Alle historikere er historikere i sin tid, akkurat som alle predikanter er predikanter i sin tid, og vi er alle er preget av den tid vi lever i. Vi kan lese historiske tekster og fortolke dem på ulikt vis, og gjør det, men ikke alle fortolkninger fører til kristen tro eller kristendom, for å bruke Dokkas terminologi. Det gjør bare de tolkninger som treffer (eller ”slår ned”), som finner rotfeste i et menneske.

Guds makt

Gunnes´lesning av Gud som voldtekstmann har, så vidt jeg kan se, ingen rot i den opprinnelige Lukas-teksten. Hennes tolkning gir heller ikke mye grunnlag for å skape livsmot hos en voldtatt ung kvinne som søker støtte på (Kirkens) krisesentre hvis hun der får høre at den Gud som kristne mennesker tror på, er en Gud som for to tusen år siden pønsket ut en subtil måte å trakassere Maria seksuelt på for deretter å begå et seksuelt overgrep mot henne, og – som ikke det var nok– i tillegg la vekt på å begrense hennes seksuelle frihet. Og for å få gjennomført dette videre gjennom historien, bruker HAN menn

Jeg har også vanskelig for å se at  ”gjenkjennelseseffekten”: den at også Maria, Jesu mor, vet hva det vil si å bli voldtatt, har noe som helst oppbyggelig ved seg i møte med voldtatte kvinner.

Det har den i alle fall ikke for menn!

Oppbyggelig er derimot tidligere praktikumsrektor, Geir Hellemo, i sitt innlegg i Vårt land den 28.10.20. Hans hovedpoeng er at Marias lydighet ikke er et resultat av et mannssjåvinistisk kvinneundertrykkende krav om lydighet, men en bestemt type lydighet som skal brukes til å bistå den Gud som bruker makt til å støte herskere ned fra tronen og løfte opp de lave; mette de sultne, men sende de rike tomhendte fra seg. Det er en revolusjonær lydighet som burde kle feministteologien godt”, skriver Hellemo.

Jeg er helt enig.

Hans tolkning forener det historiske, dvs. det gudsbildet som Jesus formidlet gjennom sitt liv og som det er teologiens oppgave å si noe om, med en aktuell nåtidslesning for dem som har vært usatt for seksuelle krenkelser eller andre overgrep.

På samme måte som man ikke kan overse den aktuelle konteksten som en bestemt bibeltekst skal formidles inn i, kan man heller ikke overse den historiske konteksten som teksten ble til i. Gjør man det, risikerer man at teksttolkningene både i Kirken og i Akademia blir helt vilkårlige og dermed, til tider, både urimelige og uaktuelle.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere