Balfour-deklarasjonens betydning.

I våre dager er det grunn for jødene til å feire denne minnedagen på en dempet måte. Den utstrakte britiske hånden mot all verdens jøder, som for 103 siden befant seg enten i diasporaen eller i sitt bibelske hjemland, i det såkalte «Palestina». ble forvandlet til en knyttneve mot de samme jødene i årene frem mot  Annen verdenskrig.

De som er interessert i moderne historie, har trolig hørt eller lest om Storbritannias detronisering som  suveren stormakt etter Suez-krisen i 1956/57. Da tok USA og Sovjetunionen over hegemoniet, og satte en sluttstrek for den europeiske stormaktens dominerende rolle de siste 3-400 år, og i særdeleshet i de forutgående 40 år. Fra avslutningen av Første verdenskrig om formiddagen den 11. november 1918 kl. 11, da Aksjemaktene overga seg betingelsesløst til de Allierte styrkene, sto Storbritannia på høyden av sin makt. Det var før USA og Sovjetunionen skikkelig hadde kommet på banen.

Storbritannias dominerende rolle etter Første verdenskrig har gradvis avtatt i takt med stormaktens overgrep mot den lille jødiske befolkningen i Midtøsten. Denne sammenhengen synes klar for noen: Jødenes forfedre hadde bodd overalt i Midtøsten i ca. 4000 år. Det Ottomanske riket ble i 1917 tvunget til å oppgi alle sine besittelser i den arabiske verden, og Nasjonenes forbund overga til Storbritannia å administrere Palestina-mandatet i 1919. Det gjorde stormakten på en svært kritikkverdig måte frem til 1948, og den politiske og militære nedtur som stormakt begynte! Kan det være en sammenheng her?

Britenes svik overfor sionismens sak begynte allerede i 1920-årene da de satte en strek over Balfour-deklarasjonens intensjon og overga ca. 70 % av mandatområdet sitt til en arabisk emir, som i 1946 omgjorde emiratet til kongedømmet Jordan. Der har siden ingen jøder fått lov å sette sine føtter. Israel ble etter 1948 tilfluktsted for alle jøder i de arabiske landene, der de ble kjeppjaget ut i en ny diaspora - eller jaget tilbake til den nyopprettede jødiske staten, som ved et under overlevde angrep fra 5 arabiske naboland. Dette sviket og to andre dramatiske begivenheter i den 40-årige britiske nedgangsperioden tror jeg er årsaken til Storbritannias reduserte rolle i internasjonal politikk frem til i dag. Ingen historikere ser slik på årsaken til at Storbritannias innflytelse dramatisk forfalt, som her beskrevet: Tilbakegangen har etter min mening noe å gjøre med stormaktens grove overgrep mot Guds utvalgte folk. De hadde sammenhengende bodd i Det lovede land i de siste 4000 år. Det er et historisk faktum at fra 1920-årene og utover i etterkrigstiden frem til 1956/57 avtok Storbritannias makt og innflytelse på alle kontinenter parallelt med stormaktens overgrep mot det jødiske folk i «Palestina».

Denne forståelse av årsaken til Storbritannias tilbakegang deles ikke av mange, for kilden til forklaringen blir ikke regnet som seriøs av historikere. Kilden er Bibelen!  I 1. Mos.12.3 står det: «Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne». Slik står det faktisk! Og det lille landet har virkelig blitt til velsignelse for mange, og en stormakt på flere områder.

Etter Første verdenskrig forgrep Storbritannia seg på det jødiske folk flere ganger. Det begynte bra med Balfour-deklarasjonen den 2. november i 1917, da britene anerkjente eksistensen av et hjemland for jøder. Det er ingen tvil om at Det britiske imperium spilte en hovedrolle ved opprettelsen av staten Israel i 1948. «Englands løfte til jødene i Balfour-deklarasjonen hadde avgjørende betydning for Israels opprettelse», skrev en høyt respektert britisk historiker, Sir Martin Gilbert. Han skrev i 1998 en bok om Israels historie, som gjorde inntrykk på mange. Han forteller bl.a. om sionistlederen David Ben Gurion, som ett år etter Zionist-konferansen i Basel i Sweitz i 1897 på profetisk vis uttalte noen advarende ord til forsamlingen: «Britain has made a magnificent gesture; she has recognized our existence as a nation and has acknowledged our right to the country. But only the Hebrew people can transform this right into tangible fact; only they, with body and soul, with their strength and capital, must build their National Home and bring about their national redemption».

Advarselen var to the point. I følge Sir Martin Gilbert begikk britene to andre grove svik mot jødene i kjølvannet av Balfour-deklarasjonen. Det første var da Storbritannia i 1920 utpekte grand mufti, Haj Amin al-Husseini til religiøs og politisk leder for de palestinske araberne. Det var han som sto bak de blodige opptøyene i Jerusalem i 1921 og i Hebron i 1929 da henholdsvis 47 og 67 mennesker ble slaktet ned på brutalt vis. Lederen for disse pogromene ble etter hvert «en ledende arabiske figur» i «Palestina». I 1936 våknet britene opp for denne bandittens tvilsomme meritter, og han flyktet til eksil hos Hitler i Berlin, der han ble Nazi-propagandist under Annen verdenskrig.

Britenes andre svik i forbindelse med Balfour-deklarasjonen var, i følge Sir Martin Gilbert, «the White Paper», som den britiske utenriksminister Malcolm MacDonald stod bak. Dekretet fra 1939, like før utbruddet av Annen verdenskrig, stengte dørene til det lovede land for millioner av desperate jøder i Europa. Palestina-araberne ønsket å stenge jødene ute, og britene ga etter for deres ønsker. Bare 750.000 jøder ville få lov å komme til det britiske mandatområdet i løpet av de neste 5 år. Britiske ledere må ha visst at dekretet var en dødsdom for millioner av jøder. Det spilte ingen rolle! «The White Paper» la dessuten strenge restriksjoner på eksisterende jødiske bosetninger i mandatområdet. Palestina-arabernes ønsker måtte etterkommes: Araberlandene hadde oljen som britene sårt trengte i krigen som de fleste forsto snart ville bryte ut. Den brøt ut i september 1939.

Den 2. november er hvert år «et bittersøtt jubileum» for jødene som viser at de bare har seg selv, sine kristne støttespillere og sin Gud når det gjelder å realisere drømmen om et hjemland for jøder: Den britisk jødiske historieprofessoren skriver på forsonlig vis: «Vi må være takknemlig for at Storbritannia i 1917 oppfylte sin nødvendige rolle som «a major power recognizing the need for the Jewish return to Israel.» 

 Deklarasjonen oppfylte delvis Theodor Herzls drøm, men det tragiske svik i stormaktens politiske behandling av jøder gjennom de følgende 40 år frem til 1957 har betydd død og ulykke for tusenvis av jøder, som enten greide eller forsøkte å immigrere til «det lovede land». Det faktum at Storbritannia innledningsvis i 1920-årene tillot bølger av jødiske immigranter å komme inn i mandatområdet, oppveier ikke, eller visker ut, de lidelser britene påførte den jødiske befolkning i mandat-tiden. Derfor er 2. november en blandet opplevelse for alle jøder som ønsker å realisere drømmen om å opprette Eretz Israel: «Only the Hebrew people can transform this right into tangible fact», skrev Sir Martin Gilbert, i sin bok om Israels historie fra 1998.

Den såkalte «Vestbredden», som består av de bibelske landområdene, Samaria og Judea, står igjen for jødene å innlemme i «their National Home and bring about their national redemption.