Erhard Hermansen

Generalsekretær, Norges Kristne Råd
29

Et kristent kall til kamp mot fattigdom og urett

Bibelen utfordrer oss til å være i første rekke i bekjempelse av urettferdighet. Når nå verdensbanken anslår at koronapandemien fører til at 100 millioner mennesker risikerer å havne i ekstrem fattigdom, ser vi en utvikling vi som kristne ikke kan forholde oss passive til.

Publisert: 3. nov 2020

Av: Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd og Knut Hallen, daglig leder i Samarbeid menighet og misjon (SMM). Medarrangører av Rettferdskonferansen.

Kampen for rettferdighet er et gjennomgripende tema i Bibelen. Gud har en altomfattende kjærlighet, omtanke og barmhjertighet for alle mennesker.

Når vi i Vår Far ber «la din vilje skje på jorden som i himmelen» uttrykker det vårt ansvar for å ta vare på jorden og menneskene, og bringe Guds kjærlighet til jorden. 

Videre forteller skapelsesberetningen oss hvordan vi er kalt til å forvalte jorden, mens utvandringen fra Egypt lærer oss om Guds medfølende respons på elendighet, undertrykkelse og slaveri. 

Slik omtanke for å ta vare på det vi har blitt gitt og et ansvar overfor fattige, sultne og sårbare mennesker er gjennomgripende i bibelen.

Et annet eksempel finner vi i salme 146, der det står at Gud hjelper de undertrykte til deres rett, gir mat til dem som sulter, setter fri dem som er bundet, gir de blinde syn, reiser de nedbøyde opp, elsker de rettferdige. At han verner innflyttere, holder enker og farløse oppe, og gjør veien kroket for dem som gjør urett.

Vi ser at det handler om nestekjærlighet, men profetene i Bibelen fordømte også dem som beriket seg på andres bekostning og raste mot dem som levde i luksus mens andre mennesker ble tråkket på, knust og holdt nede.

Jesu eksempel er vårt forbilde og vår inspirasjon, fra det overordnede og himmelvendte til det konkrete og jordnære, med et spesielt oppdrag blant fattige og undertrykte mennesker. 

I Jesu «programtale» i synagogen i Nasaret leste han fra profeten Jesaja: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren».

Jesus løftet altså helt fra starten av frem behovet for rettferdighet og utfordrer oss på hvordan vi best kan hjelpe de fattige og utstøtte, slik også historien om den gode samaritan viser.

Jesus henvendte seg til alle, uavhengig den sosiale rangstigen og gjorde det klart at alle, uavhengig av sosial posisjon, måtte omvende seg fra sin egoisme for å følge Ham: «Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave». Ja, han inviterte også de rike til å selge alle sine eiendeler og gi inntektene til de fattige.

Når Jesus snakker om vår neste, mente han alle mennesker som er i nød, inkludert sosialt utstøtte. Han kaller oss heller ikke bare til å elske våre venner, men også våre fiender og han sier «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg». 

Denne grunnleggende tanken hos Jesus passer godt sammen med det felles målet som verden og FN har satt - at vi ikke skal overse noen av våre minste søsken på veien mot 2030 - vi skal «leave no one behind».

Endeløs luksus og desperat fattigdom eksisterer i dag side om side, ofte bare atskilt av et enkelt gjerde slik vi kan se i mange av storbyene i verden. 

Problemene som kommer fra gapet mellom disse to motsetningene, har preget oss siden tidenes morgen. Om og om igjen, trenger «Guds folk» å bli minnet på deres ansvar for de fremmede, de farløse og enkene - de mest sårbare menneskene i samfunnet.

Hvorfor er verden så urettferdig? Noe av problemet ligger i egoisme, grådighet, pengebegjær og fråtsing. Og dette er ikke bare et løsrevet etisk problem. Jesus knytter også pengebegjæret tett opp til Gudsforholdet vårt: «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»

Kirker verden over gjør mye for å ta vare på trengende mennesker gjennom veldedighetsarbeid. Men ofte kan rettferdighet bare oppnås gjennom endringer i de strukturene som holder folk nede.

Lover og forskrifter må ikke stoppe oss fra hjelpe mennesker. Jesus kritiserte og brøt lover når de kom i veien for å hjelpe folk. Han helbredet mennesker på sabbaten, selv om alt arbeid på sabbaten var forbudt. Han utfordret lederne på deres livsførsel og integritet. Jesus var en trussel for makteliten, som til slutt dømte Jesus til korsfestelse.

Som nordmenn – rike sammenlignet med resten av verden – må vi la oss utfordre av Bibelens og Jesu budskap. Vi er blant verdens mest privilegerte folk med tanke på materiell velstand, velferdsgoder og et stabilt og godt demokrati. Disse godene er vi ikke kalt til holde kun for oss selv. 

Den som er blitt gitt mye, kreves det også mye av. Og hva er egentlig poenget med ressurser dersom det ikke kommer mennesker som virkelig trenger det til gode?

Koronaepidemien har ledet til feil utvikling på flere områder med tanke på rettferdighet og fattigdom. Vi lever i et land som kanskje har verdens beste apparat til å håndtere dette. 

Samtidig er vi som kirke del av et verdensvidt fellesskap. Derfor hviler det et stort ansvar på oss til å bruke våre egne ressurser og påvirke til rett bruk av våre felles ressurser, i kampen for å «la hans vilje skje på jorden som i himmelen».

Vi i rettferdskonferanse-bevegelsen ser den kristne kirke som en håpsbærer. Et håp om rettferdighet, også når andre mister håpet eller frykten tar overhånd. 

Som Preses Olav Fykse Tveit sa det på minikonferansen vår tidligere i høst: Fordi vi tror at håpet, i form av Guds rike og hans rettferdighet allerede er til stede – i mennesker som tror på ham.

Troen har også konsekvenser. Ved at vi bærer håpet om rettferdighet med oss til våre medmennesker, ved å fortelle om vår tro på Jesus som verdens frelser – og ved å handle på kallet om rettferdighet for «disse mine minste søsken».

Kronikken stod først på trykk i Dagen 29.10.2020

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere