Takk og lov for de små menighetene!

Det greske ordet for menighet er «ekklesia» som betyr en kropp av trofaste mennesker. Noen mener også at ordet betyr «de utvalgte». Det er uansett snakk om mennesker som er samlet i en gruppe, og ikke først og fremst et kirkebygg, en institusjon eller en organisasjon. En lokal menighet er en gruppe mennesker som frivillig har valgt å samles rundt Guds Ord og i bønn. Og jeg er glad for at vi i Norge har et mylder av forskjellige lokale menigheter og kirker, ja noe for enhver smak. Mangfold, variasjon og valgfrihet er verdier som jeg alltid har satt høyt. På den andre siden har jeg alltid vært veldig kritisk til kontroll, overstyring, monopoltankegang og ensretting blant kristne. Den monopoltankegangen som finnes i mange sammenhenger, og ikke minst i Den Katolske Kirke, hvor man mener at det er Guds vilje at alle kristne skal være i samme «fold», er jeg grunnleggende uenig i. For Kristi kropp er ikke en religiøs organisasjon som heter Den katolske kirke, Pinsebevegelsen i Norge eller Den norske kirke. Kristi Kropp består av alle som er født på nytt, av alle som har tatt imot Jesus som sin personlige Herre og Frelser, uansett hva slags kirke man går i eller hva slags menighetstilhørighet man har. Kristi kropp er en organisme, ikke en organisasjon. Denne organismen består av alle som har fått liv gjennom troen på Jesus.

«En menighet på hvert gatehjørne» er ikke noe problem

Når det gjelder lokale kristne menigheter i Norge, så ønsker jeg så mange som overhodet mulig av dem, ja gjerne en menighet på hvert gatehjørne! Hva i all verden er galt med det? Ingenting! Tvert imot så trenger man så mange fiskebåter som mulig for å vinne mennesker for himmelen og for at kristne skal bli oppbygde og bevart i troen. Det er derfor på høy tid at den forakten som har funnets og fremdeles finnes mot små og mellomstore menigheter, brytes. Ingen har rett til å forlange at en liten menighet må legge ned, fordi den har under 50 voksne medlemmer, eller fordi den ikke samler mer enn 30-40 mennesker en på vanlig søndag formiddag.

I mange karismatiske kretser, har amerikanske mega-kirker vært et slags forbilde de siste 20-30 årene. Men dette konseptet har aldri fått helt fotfeste i Norge hvor kulturen er helt annerledes enn i USA, og hvor forholdene er mye mindre. Dessuten, en såkalt megakirke krever veldig store arealer, og ikke minst; en enorm parkeringsplass. Her hjemme i Norge er de kulturelle forholdene helt annerledes og vi har helt andre tradisjoner enn i USA. Den nåværende norske kristenheten har sine røtter i Haugianismen, Lekmannsbevegelsen og Bedehustradisjonen hvor felleskap, enkelhet, gudsfrykt, nøysomhet og gjensidig respekt for hverandre sto sterkt! Selvsagt er det bra med store menigheter, og mange av disse gjør en formidabel innsats for å hjelpe mennesker. Men veldig mange små menigheter er minst like bra, og gjør en minst like stor innsats!

De små menighetene har livets rett!

Hva jeg egentlig ønsker å formidle ved å skrive dette innlegget er noe som egentlig burde vært en selvfølge, nemlig at også de små og mellomstore menighetene i Norge har livets rett! Ingen utenforstående, ingen selvutnevnte, selverklærte apostler eller profeter har rett til å komme inn utenfra og legge ned en eneste én av disse menighetene. For det finnes ingen krav, ingen nedre grense for hvor få man har lov til å være i en lokal menighet. Jesus sier «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» Matteus 18,20. Det er nemlig Gud som eier sine lokale menigheter, og det er Han som kommer til å stille til regnskap de som ødelegger dem.