Verdidebatt

Brev til bispemøtet: Kvinneprester og kirkemedlemmers reaksjoner

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg på Verdidebatt for en måneds tid siden: ‘Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres’. Brevet har seks punkter. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tilfeldigheter har medført at jeg samtidig engasjerer meg i to debatter; valg til Kirkerådet og kvinnelige prester.

Når jeg nå skriver på nytt om det siste, er det pga tre oppslag 14.10. i ulike versjoner av Vårt Land: redaktørene Aalborg og Gjøsunds partsinnlegg, og et oppslag om at 80 har meldt seg ut av DNK i Sogndal, som følge av striden der.

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg for en måned siden: Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres. Brevet har seks punkter; det refereres til tidligere avisinnlegg. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten, ikke primært mot de to grupper prester, men mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger:

1. Utgangspunktet for at jeg har engasjert meg i denne saken, er min faglige bakgrunn, der jeg har måttet berøre forholdet mellom skolens og foreldrenes mandat i forelesninger. Jeg har ikke studert dette temaet inngående.

Mot denne bakgrunnen syntes jeg biskop Nordhaug i flere sammenhenger betonet for sterkt presters rettigheter angående konfirmasjonsundervisning, særlig når dette vurderes i forhold til kristenfolkets holdning til friskoler.


2. Disse problemene blir ikke borte, selv om man nå skulle avskilte prester som reserverer seg mot kvinnelige kolleger - man vil i lang tid ha prester som ikke vil vie homofile. Jeg har antatt at aksjoner mot prester oftere vil være begrunnet i denne saken, som lett oppfattes som å dreie seg om diskriminering av et stort antall personer, som i mange land lider overlast. De færreste vanlige kirkemedlemmer vil hisse seg opp over at en gitt prest ikke vil ha nattverdsfellesskap med kvinnelige kolleger, så meget mer som dette ikke så lett blir kjent. At presten ikke vil vie homofile, blir lett kjent.


3. I disse sakene må man være oppmerksom på at stabsinterne forhold, så som relasjoner mellom kolleger, lett kan få mer oppmerksomhet innen kirken enn prestenes relasjon til kirkemedlemmer mer allment. Satt på spissen, på en nesten ufin måte: En sak som frontes av gråtende kapellaner med flashback, kan lett få uforholdsmessig stor oppmerksomhet - uforholdsmessig da sett i forhold til problemer i relasjonen mellom prester og ulike grupperinger i menighetene / kirken. Prester (og andre ansatte) er del av en klar struktur; vanlige kirkemedlemmer er ikke på samme måte integrert i strukturen.


4. I forlengelsen av dette har jeg i avisinnlegget gått inn på mulige tiltak i situasjoner der kirkemedlemmer ikke ønsker en gitt prest ved en kirkelig handling. Jeg skal gi en kort gjennomgang, noe mer systematisk enn i innlegget.

A. Vigsel: Her er det avklart at kirken skal stille med prest når et likekjønnet par ønsker å bli viet i sin lokale kirke, og presten der er i mot slik vigsel. I innlegget har jeg antatt at par (både hetro- og homofile) som stiller med egen prest, får lov til å 'nyte medbrakt'. Men hva med hetrofile par som ikke stiller med egen prest, men som ikke ønsker den lokale presten, fordi vedk er mot å vie homofile? Etter mitt skjønn er dette den minst problematiske situasjonen av de fire som behandles i pkt A-D, siden paret kan inngå ekteskap på annen måte. Bispemøtet bør likevel drøfte om man i slike situasjoner bør ha samme løsning som når det er et homofilt par som skal gifte seg, og tilby en annen prest - selv om altså den lokale presten i dette tilfelle ikke er den som motsetter seg vigsel, siden det er et heterofilt par. (For fullstendighets skyld: Det er selvfølgelig tenkelig at et heterofilt par ikke vil vies av en prest som også vier homofile. Jeg tviler på at den situasjonen vil oppstå, men jeg har kanskje vært for lenge borte fra Bibelbeltet ... .)


B. Gravferd: Her vet jeg av erfaring (!) at stiller man med egen prest, går det greit. Det spørsmål bispemøtet bør drøfte, er hvordan man stiller seg dersom avdøde har gjort det klart, eller pårørende gjør det klart, at man ikke ønsker den lokale presten, fordi vedkommende har markert seg på den ene eller annen måte i homofilispørsmålet. Her kan man ikke med rimelighet henvise til andre mulige aktører utenfor kirken som kunne forrette. Jeg ville mene at man må strekke seg langt for å etterkomme avdødes eller pårørendes ønsker, og har antydet at begravelsesbyråer her kanskje kan avlaste hva angår de praktiske problemer med å finne en prest. (Hva angår gravferd er det vel mer tenkelig enn hva angår vigsel, at noen vil ønske å slippe en prest som vier homofile, selv om det vanligste sikkert vil være opposisjon mot en prest som ikke vil vie likekjønnede.)


C. Konfirmasjon: Hva angår undervisningen må man altså avklare forholdet mellom kirkens og foreldrenes mandat, og sterkt overveie 'konfirmasjons-friskoler', ikke i regi av andre (som det visstnok skal finnes eksempler på), men i regi av den lokale menighet; begrunnelsen kan være at den lokale presten er for konservativ, eller for liberal. Hvem som forretter ved selve konfirmasjonen, følger vel av hvem som har hatt undervisningen.


D. Dåp: Dette er, som jeg skriver, det mest krøkkete, fordi det gjennomgående vil være den lokale prest som har dåp, som en del av den vanlige gudstjenesten søndag formiddag. Men fremfor å risikere at foreldre ikke døper barnet, fordi de ikke vil at handlingen utføres av en prest de misliker, bør man kunne invitere til særskilte dåpsgudstjenester med en annen prest noen ganger i året. (Her er det, som ved gravferd, sannsynlig at man vil få begge typer begrunnelser, selv om det vel vil være liberale foreldre som oftest vil opponere.)


5. "Flytt deg, så jeg kan se Jesus!" Dette utsagnet er hentet fra biskop Hageæther den eldres tiltredelsespreken i Stavanger for 52 år siden; jeg berørte det i et annet innlegg bl a på Verdidebatt. Situasjonen er at Hagesæther møter et barn i en kirke, men står slik til at han hindrer barnet i å se altertavlen. Slik jeg oppfattet Hagesæther, anså han utsagnet som et godt motto for tjeneste som prest og biskop. Utsagnet bør være retningsgivende for kirkens håndtering av kirkelige handlinger i en tid der man må forvente at det nye myndige legfolket engasjerer seg sterkere - en gitt prest kan bli skurr i kommunikasjonen. Da må presten flytte seg, og om vedk ikke vil, må vedk flyttes på - det trenger ikke å innebære noe mer enn at prost eller biskop sørger for at vedk slipper andre til.


6. Målforskyvning: Hvis man ikke gjør det, vil man uvegerlig få en målforskyvning, der middelet prester og deres situasjon blir viktigere enn målet for kirkens virksomhet - bispemøtets deltagere vil ha bedre forutsetning enn jeg for å formulere dette målet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt