Verdidebatt

Endringsmotstanden i "sentrum"

Vårt Lands leder til forsvar for 1% av BNI til bistand, KrF og tidligere KrF-politikeres velkomsthilsenen til det nye partiet "Sentrum" har dette til felles: Endringsmotstand.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvordan er det mulig å forsvare å bruke 1% av BNI uten å etterspørre resultatene? Og hvordan er det mulig å etablere et nytt parti der det retningsgivende valget er å legge seg i "sentrum"?

Er det endringsvegring? Eller er det bare et uttrykk for snillisme?

Problemet med posisjonen "1% av BNI til bistand" uten å snakke om resultater er det totale fravær av retning. Det samme gjelder valget av "sentrum" uten en nærmere definisjon. Forbedring krever endring. Sentrum er midtpunktet på en endimensjonal politisk akse fra venstre til høyre – selve dødpunktet i politikken.

Vi har tre jevnstore partier i Norge: Arbeiderpartiet, Høyre, og Hjemmesitterne. Studier viser at blant dem som ikke mener det er en borgerplikt å stemme, synker valgdeltakelsen hvis de mener det ikke spiller noen rolle hvem som vinner valget. 

Å selge vippeposisjonen som KrF har gjort til sitt hovedprosjekt er som å selge Lottokuponger. Det kan bli kjempeuttelling for få stemmer, men samtidig veldig usikkert. At KrF nå får konkurranse om å definere "sentrum" i norsk politikk betyr at vippepartiet KrF får konkurranse om 4-5% av velgerne, kanskje mer. Det betyr enda flere lodd i lotteri med samme usikre premie.

Hvis jeg kunne ønske meg et nytt parti i Norge, måtte det bli ett som kunne bringe politikken over fra en-dimensjonal til en to-dimensjonal debatt med minst 3 noder.

Og hvis jeg kunne ønske meg en kampsak for stortingsvalget 2021, så ville det vært bistandspolitikken.

Hvordan skaper vi et mer bærekraftig samfunn for alle her på denne kloden? Ved å opprettholde 1% av BNI til bistand? Kanskje det, hvis vi bare visste noe om hvordvidt en årlig investering på ca 40 milliarder kroner gir positiv eller negativ effekt. Forvalteransvaret når det gjelder denne posten i statsbusjettet er fraværende hos politikerne. Dette har avtroppende evalueringsdirektør i Norad ved flere anledninger sagt sitt om.

Snillisme er ikke snilt. Snillisme er heller ikke god forvaltning. 

På hver side av sentrum har jeg notert meg at både Høyre og Arbeiderpartiet har satt bistand på dagsorden før neste stortingsvalg:

Ingjerd Schou, medlem i Utenriks- og forsvarskomiteen for Høyre, skrev i August: "Frem mot valget i 2021, må velgerne ha mulighet til å forholde seg til reelle alternativer på utviklingsområdet". I ingressen sier hun "Norske skattebetalere betaler for norsk utviklingshjelp. Da må vi stå til rette for mengde, effekt og resultat!"

Anniken Huitfeldt, leder av den samme stortingskomiteen, stilte følgende spørsmål et år tidligere i et av møtene som komiteen hadde med norske bistandsaktører i Afrika: "Er det bærekraftig å bruke 1% av BNI på bistand?" Mitt svar på hennes spørsmål var "Nei, ikke med det nåværende regime for evaluering av resultater".

Evalueringsavdelingen i Norad rapporterer direkte til politisk nivå og med ny direktør før en valgkamp der internasjonal rettferdighet trenger seg på som aldri før, er timingen for en dypere debatt om evaluering av bistandsresultater perfekt.

At KrF samtidig får en ny konkurrent burde gjøre denne debatten særlig interessant for partiet som har ett punkt på listen over hva de har utrettet på bistandsfeltet. Partileder Ropstad gjentar nok en gang: "KrF er garantisten for at vi bidrar i verden og gir en prosent av BNI til bistand. [...] Det har vi sørget for også i år."

Det jeg mener politikerne burde konsentrere seg om er dette dokumentet, instruksen for evalueringsvirksomheten i norsk bistandsforvaltning. Dette er Stortingspolitikernes primære verktøy.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt