Verdidebatt

Er forkynnelsesfriheten i fare?

Forslaget om å innlemme "kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" i straffeloven § 185 har skapt uro i kristne miljøer. Det handler om en frykt for innskrenkning av forkynnelsesfriheten. Denne frykten er etter mitt syn helt berettiget.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Regjeringens forslag om å innlemme «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 har vakt protester i noen miljøer. Spesielt i kristne trossamfunn og organisasjoner er det en voksende uro over hva en slik lovendring vil innebære for både ytrings- og trosfriheten. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ønsker på sin side lovendringen velkommen, og hevder at innvendingene mot den bygger på konstruerte problemstillinger (Dagen 25. september). Men frykten for utvidelsen av denne straffebestemmelsen er langt fra uberettiget.

På 1970-tallet var det flere som uttrykte bekymring for konsekvensene for ytringsfriheten av å gi vern til homofile og bifile etter § 135 a (den tidligere versjonen av § 185). Straffelovkommisjonen var delt i to. Den nyutdannede høyesterettsadvokaten Else Bugge Fougner og psykiateren Berthold Grünfeld var for å utvide paragrafen i denne retningen. Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal og professor dr. juris. og nestor i norsk strafferett, Johs. Andenæs, var mot at homofile og bifile skulle tildeles et særskilt strafferettslig vern. I 1981 vedtok Stortinget å innlemme «homofil legning eller leveform» i § 135 a.

I 1983 falt den første dommen for «hatefulle ytringer» rettet mot homofile, og året etter ble den opprettholdt av Høyesterett. Det var Hans Bratterud, pastor i Oslo fullevangeliske kirke, som ble dømt for ytringer fremsatt i hans faste radioprogram. Bratterud ble blant annet dømt for følgende uttalelser: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.»

Høyesterett ga klart uttrykk for at § 135 a måtte brukes med varsomhet i møte med eksempler på kristen forkynnelse. Bratterud hadde selv benyttet seg av forkynnelsesfriheten i radioprogrammet, til dels gjennom å be for homofile «syndere». Retten erkjente dette, men konkluderte likevel med at pastorens ytringer var så vidt «grovt krenkende» at de ble rammet av § 135 a.

Fire av fem dommere stemte for domfellelse. Dommer Hellesylt som tok dissens, mente at denne straffebestemmelsen burde anvendes med enda større varsomhet overfor religiøse ytringer. Enkelte av hans uttalelser bør her siteres: «A møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff er særdeles betenkelig, enten ytringene framkommer i forkynnelse eller i andre sammenhenger. Paragraf 135 a er gitt en slik utforming at det i atskillig utstrekning vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering hvilken rekkevidde bestemmelsen skal anses å ha.»

Hellesylts betraktninger var prinsipielt vektige. Han ytret dyp skepsis til å straffe personer for å uttrykke sin mening om religion og andre sentrale spørsmål. Hellesylt belyste dessuten denne paragrafens spesielle utforming: Den er så uklart formulert at den åpner for utstrakt skjønnsutøvelse hos lovanvender. Dermed legges det til rette for dommernes subjektive vurderinger, noe som lett slår ut i ren vilkårlighet. En uklar lovtekst er i tillegg uhyre betenkelig på nettopp ytringsfrihetsfeltet - jo utydeligere grense mellom det lovlige og det straffbare, jo større fare for selvsensur hos borgerne. Senere har for øvrig både Høyesterett i plenum i 1997 og Hålogaland lagmannsrett i 2019 bemerket at paragrafen er upresist utformet.

Hva har så dette å si for forkynnelsesfriheten, for retten til fremsette religiøse ytringer, i dagens Norge? Bratterud-saken viste at paragrafen om «hatefulle ytringer» kan brukes mot ytringer fremsatt i en forkynnelseskontekst. Dette er riktignok det eneste tilfellet hittil hvor noen er blitt dømt etter denne lovbestemmelsen for ytringer om homofile. Er det da egentlig noen grunn til å frykte at religiøse ytringer om homofile - eller transpersoner, hvis denne gruppen også får vern - kan rammes av § 185? Etter min mening er en slik frykt berettiget. Dette skyldes rettsutviklingen på dette straffeområdet.

For å være i strid med § 185 må en ytring være «kvalifisert krenkende». Tidligere definerte Høyesterett dette uttrykket som «oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser». Det var dette som var grunnlaget for å dømme pastor Bratterud for angivelig å oppfordre eller gi sin tilslutning til å frata alle homofile deres offentlige stillinger. De senere år har imidlertid Høyesterett utvidet definisjonen av uttrykket «kvalifisert krenkende» til også å gjelde ytringer som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Parallelt med innføringen av dette nye tolkningsprinsippet er straffbarhetsterskelen for § 185 blitt senket. Bratterud-saken er, som sagt, det eneste eksempelet så langt på at «hatefulle ytringer» om homofile er blitt rammet. Men bruken av paragrafen har også med henblikk på de andre vernede gruppene vært restriktiv inntil relativt nylig.

Videre er det viktig å merke seg at Høyesterett i 1984 understreket at forkynnelsesfriheten ikke er absolutt: Hverken Grunnloven eller internasjonale konvensjoner «er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse». Dette bør man ha i mente når det gjelder både homofile og transpersoners rettsvern mot «hatefulle ytringer».

En av årets høyesterettsdommer på dette området fastslår at det å omtale en vernet gruppe på «fordømmende» vis kan være straffbart. Hvem kan med noen grad av sikkerhet avgjøre om for eksempel en gitt omtale av transpersoner som representanter for denne gruppen selv ikke godtar, er «fordømmende»? Selv for Høyesterett er dette i realiteten et uløselig problem. All denne uklarheten er ødeleggende for ytringsfriheten.

Hvis også transpersoner skal vernes av § 185, vil en enda større del av samfunnsdebatten bli skadelidende. Og en slik lovendring vil ytterligere sette forkynnelsesfriheten i fare.

En nesten identisk versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Dagen. 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt