§ 185, diskriminering og selvsensur

Jørn Maurstad kommenterer (Verdidebatt 2. oktober) mitt innlegg «§ 185 og transpersoner» (Verdidebatt 29. september). Hans innvendinger har lite for seg.

Maurstad skriver: «Det er viktig å være klar over at ikke all forskjellsbehandling er diskriminering.» Det har han helt rett i. I mitt innlegg karakteriserte jeg imidlertid § 185 som «gruppeselektiv og dermed også diskriminerende». Med sin minoritetsselektive utforming legger paragrafen opp til en urimelig forskjellsbehandling av ulike samfunnsgrupper og dermed av ulike individer. Ved å gi bare noen minoritetsgrupper et særlig vern mot «diskriminerende eller hatefulle ytringer» er det faktisk denne straffebestemmelsen selv som er diskriminerende. Maurstads påpekning at det også finnes ikke-diskriminerende forskjellsbehandling, har altså ingen relevans i dette tilfellet. Jeg vil benytte anledningen til atter å presisere at § 185 med sin særbeskyttelse av visse borgere bryter med et grunnleggende prinsipp i vår rettsstat - likhet for loven.

Avslutningsvis fremkaster Maurstad følgende påstand: «Diskusjonen om viktige grenseoppganger angående transpersoner behøver etter min mening derfor ikke stanses av frykt for straffeparagrafer.» Hvordan kan han være så sikker på dette? Når straffeloven kan ramme rene meningsytringer om transpersoner, er det vel nokså klart at dette lett vil hemme diskusjon om nettopp transpersoner. Hvis § 185 utvides som foreslått av regjeringen, vil resultatet fort kunne bli omfattende selvsensur i den allerede vanskelige «transdebatten».