England taper mange slag, men aldri det siste – Brexit

I folkeavstemningen 23 juni 2016 avgjorde et flertall av det britiske folk at Det forente Kongeriket av Storbritannia og Nord Irland (UK) ikke lenger skulle være en del av den Europeiske Union (EU). Uttredelsen av UK fra EU, kalt Brexit (British exit of EU), skjedde den 31 januar 2020. UK er nå i en transittperiode der landet følger EUs regler ut 2020. UK har avslått å forlenge denne transittperioden som EU har ønsket.

Det er selvsagt av stor historisk betydning at UK har trått ut av EU. UK er: den nest største økonomien i Europa; den største militærmakten i Vest Europa; en atommakt og fast medlemsland i FNs sikkerhetsråd; hjemland for ett av de to store finanssentra i verden; en ledende industrimakt i farmasi, aeronautikk og i tjenestesektoren.

Hvordan reagerte EU og spesielt EU Kommisjonen på resultatet? Med sjokk og vantro, men også med sinne. Selv om folkeavstemninger i Nederland, Frankrike og Irland tidligere hadde avvist den økende integreringen mellom landene, hadde EU trosset disse demokratiske valgene. EU er ikke lenger et økonomisk samarbeid, men en politisk union. Nå sto EU Kommisjonen overfor den første utredelsen.

Det har ligget et element av straff i forhandlingene fra EU mot UK. Dette har endog vært uttalt av politikere spesielt i Paris og Brussel. Ingen andre land skal følge UK ut av unionen. Spørsmålet er om det er lurt. På generelt grunnlag kan man kanskje hevde at dersom den eneste grunnen til å være med i en klubb er redselen for å gå ut av den er det lite trolig at klubben vil overleve i lengden.

Aviser og kommentatorer har gjennomgående vært svært negative til britenes eget demokratiske valg. Det manglet heller ikke på negative spådommer forut for folkeavstemningen dersom det skulle bli ja til utredelse for UK: den britiske økonomien vil kollapse; finansverden vil flytte fra London til Frankfurt eller Paris; UK vil splittes opp etc. Denne skremselspropagandaen var og er spekulativ. Den britiske økonomien kollapset ikke som følge av resultatet i folkeavstemningen og finansverden foretrekker fortsatt London.

Den britiske union (England og Skottland) er 300 år og Nord Irland har vært en del i UK i 100 år. Det er klare tegn på tretthet internt i UK i dag. Men det kan på den annen side hevdes at Brexit stopper de sentrifugale kreftene som EUs overnasjonale institusjoner påfører medlemsland, deriblant Belgia og Spania. EU blir også stadig mer tysk som følge av Tysklands økende økonomiske, og derfor, politiske makt. Denne utviklingen har akselerert som følge av UKs uttreden. Tysk fokus på markedet i den økonomiske politikken (ordoliberalismen) deles ikke i spesielt latinske land, inkludert Frankrike. Hvordan EU utvikler seg er derfor ikke gitt.

Det kan synes som om EU er redd for konkurranse på det europeiske kontinent. En modell basert på mindre offentlig regulering, lavere skattetrykk og mindre inngripen i forretningslivet (Singapore-on-the-Thames) kan være aktuelt for UK. Alternativt, og som det i det senere har kommet signaler om, kan det være planer om ny industrisatsning i UK. Uansett, for mange har EU blitt for sentralisert, for rigid og regelstyrt, men viktigere, det har blitt en politisk union, og det på tross av resultatene i folkeavstemningene. Det er derfor langt fra sikkert at stadig sterkere politisk integrering er det befolkningene i EU vil ha. UK kan vise en alternativ modell. Det er konkurransen mellom modeller som har gjort at de europeiske landene ble de ledende, ikke ensrettingen. Kanskje er det ikke bare UK, men også EU som risikerer oppsplitting?

For UK kan Brexit medføre et fornyet fokus på Samveldelandene (tidligere britiske kolonier), spesielt Canada, Australia og New Zealand (kalt CANZUK) samt USA. UK har aldri kun vært en europeisk makt.

Hvilke er de store problemområdene i de pågående forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og UK i dag? Basert på informasjon i media synes tilgang til UKs fiskeressurser og felles regler om statsstøtte være det vanskeligste. Vi i Norge, og spesielt på Vestlandet, forstår at UK vil bestemme over sin egen fiskeressurs. Det UK krever er det samme som Norge; å forhandle med EU én gang i året om fordelingen av den felles fiskestammen. Det EU krever er i realiteten at nåværende skjevfordeling skal gjelde også fremover. EU fisker langt mer enn UKs egne fiskere i UKs havområde. Det er lite trolig at dette vil fortsette.

EU krever at deres regler for statsstøtte skal gjelde i UK også fremover. Ved tvil om reglene skal EU domstolen dømme. Dette er en type avtale som et lite land som Norge godtar (EØS avtalen),men det er ikke trolig at UK kan godta det. . EU domstolen har gjennom sine avgjørelser, som vi vet i Norge, også stadig utvidet EU reglene. Dersom det skal bli enighet mellom UK og EU her må det i alle tilfelle bli en separat eller uavhengig domstol. Noe av poenget med å være et fritt land er jo nettopp å kunne bestemme fritt.

Corona pandemien har og vil ha enorme konsekvenser for de europeiske økonomiene. Den økonomiske nedgangen er kolossal. (Norge er delvis forskånet siden vi nå bruker opp deler av formuen tiltenkt fremtidige generasjoner). Gitt dette vil lederne i EU landene og UK forsøke å få til en avtale for å beskytte arbeidsplasser og økonomier.

Boris Johnson har spilt tøft. Han har nektet å forlenge transittperioden lengre enn til 31 desember 2020. Han har introdusert lovgivning i UK som skal beskytte UKs integritet (spesielt Nord Irlands plass) dersom det ikke blir en avtale med EU. Det siste har skapt brudulje i EU og Irland. Dersom Biden vinner valget i november styrker det EU da demokratene liker overnasjonale organisasjoner som EU og er mer pro-irsk.

EU landenes økonomi er selvsagt mye større enn UKs. EU har dog et handelsoverskudd overfor UK. Europeiske selskaper går via London for å finansiere seg. Dersom EUs fiskeflåte blir helt avskåret fra å fiske i UKs havområde vil dette medføre arbeidsløshet i byer langs hele den europeiske siden av kanalen og lengre

Kortene er derfor ujevnt fordelt mellom EU og UK. Boris har vist at han tør å ta sjanser. Han utlyste nyvalg i UK med slagordet «Get Brexit Done». Med dette vant de konservative en historisk valgseier. Han har vist at han kan stå opp for sitt land og han har sterke ideer om å bygge opp britisk industri igjen. Undertegnede ville ikke veddet mot at Boris får til en handelsavtale med EU og at den heller ikke blir så dårlig for UK.