Verdidebatt

Den gode husholder og samfunnsansvar

Vi står i dag overfor flere store samfunnsmessige utfordringer, blant annet knyttet til miljø, bærekraft og økonomisk ulikhet. Dette aktualiserer blant annet spørsmålet om bedrifters rolle i samfunnet og hvordan de eventuelt skal utøve sitt samfunnsansvar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne problemstillingen er høyaktuell i dag både innen akademia og i næringslivet. Når det gjelder det sistnevnte kan dette illustreres gjennom den nylige uttalelsen fra Business Roundtable, som består av lederne for de største amerikanske selskapene. Her uttaler de blant annet at de forplikter seg til å lede sine virksomheter på en måte som tjener interessene til alle relevante aktører, ikke bare aksjonærene, som man tradisjonelt har hatt et hovedfokus på.

I lys av dette er det interessant å merke seg en viktig del av vår historiske arv. Hans Nilsen Hauge (1771–1824) og de haugianske næringsvirksomhetene hadde allerede for ca. 200 år siden en todelt hensikt for sine bedrifter. De sidestilte sosiale og finansielle mål for virksomhetene sine og var gjennom dette en positiv kraft og innflytelse i de lokalsamfunnene de var en del av. De var med andre ord opptatt av å bidra positivt til samfunnet, som gode husholdere eller forvaltere, de ønsket å gjøre det på en måte som tjente en høyere hensikt og var til gagn for andre mennesker. Her er vi ved noe av kjernen i bedrifters samfunnsansvar: En virksomhet bør ikke kun søke etter størst mulig profitt, men har også et ansvar for å gi noe tilbake til det samfunnet man er en del av. Dermed jobber med både for å oppnå finansielle og sosiale mål.

Historisk sett finnes det mange eksempler på bedrifter som på ulike måter bidro til å utvikle lokalsamfunn og støttet gode tiltak i sitt nærmiljø. I Norge er sparebankene, virksomhetene som stod for gruvedriften i byer som Kongsberg og Røros, og klesprodusenter som Dale og Devold gode eksempler på dette. De to sistnevnte bygde blant annet arbeiderboliger, skoler, kirker og forsamlingshus i sine lokalsamfunn. Det samme gjorde flere av de tidlige gruveselskapene. For sparebankene var ikke formålet primært knyttet til profittmaksimering, men like mye fattigdomsbekjempelse, samt utvikling av næringsvirksomhet og lokalsamfunn. Dette gjorde de blant annet ved å bidra til større grad av økonomisk sikkerhet, ved at kundene i lokalsamfunnet kunne legge til side noe av sin lønn, gjennom sparing, slik at de hadde noe å falle tilbake på i dårlige tider. Flere samfunnsengasjerte mennesker, herunder flere prester og biskoper, var involvert i etableringen av slike fattigdomsbekjempende finansielle institusjoner og så dette som en kristen samfunnsmessig plikt og en måte å leve ut troen sin på.

Disse eksemplene viser private virksomheter i Norge som av ulike årsaker tok et aktivt samfunnsansvar. Det kan være verdt å merke seg at det her ikke nødvendigvis var en konflikt mellom tiltak som var samfunnsnyttige og som også hadde en verdi for bedriftene. Haugianerne var blant dem som tidlig tenkte slik og utviklet denne typen virksomheter. Midt i de krevende endringene vi står overfor i dag, har vi mye å lære av denne måten å tenke på: samfunnsansvarlige bedrifter er viktige, og kanskje til og med avgjørende, for å bidra til en sunn og bærekraftig samfunnsutvikling.

Innlegget er basert på materiale i undertegnedes artikkel «Den gode husholder som modell for bedrifters samfunnsansvar: Haugiansk samfunnsengasjement for vår tid» i den nylig utgitte boka NLA Høgskolen. Fagutvikling og sjølvforståing på kristen grunn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt