Verdidebatt

Trygghet viktigere enn valgfrihet

Savnet i norsk eldreomsorg er ikke valgfrihet, slik regjeringen synes å tro. Det er trygghet for at du får den hjelpen du trenger, når du trenger den. Så lenge den tryggheten mangler, blir andre diskusjoner ganske uinteressante.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nylig kom  regjeringen med forslag om å innføre en ny godkjenningsmodell for fritt brukervalg i helse- og omsorgstjenestene. Tanken er at økte valgmuligheter og flere private aktører å velge blant, vil være positivt for brukerne. Dette blir kun en teoretisk diskusjon. Så lenge den store utfordringen i norsk eldreomsorg er kapasitet, blir dette et forslag for debatt i politisk kvarter, men lite relevant ellers.  

Som pasientorganisasjon for mennesker med demens og deres pårørende, er Nasjonalforeningen for folkehelsen tett på menneskene som trenger en velfungerende eldreomsorg. Vi ser at det de trenger av hjelp, støtte og omsorg, ofte ikke er der. Pårørende til mennesker med demens står ganske alene , og må ofte selv være både pleier, aktivitør og demenskoordinator, fordi tilbudet som finnes er utilstrekkelig. Bare en av ti har et dagtilbud – og mange av de som har, har mindre tilbud enn de ønsker seg. Å få avlastning er krevende. Og altfor mange opplever at strikken strekkes altfor langt før de får sykehjemsplass. Det er her skoen trykker. I dag er det uholdbart. Med utviklingen i demografi, med mange flere eldre og mange flere demens, blir det krise.  

 

Varslet krise 

 Fra 2030 forventer vi en stor økning av de eldste eldre, med omfattende omsorgsbehov, inkludert en kraftig økning i antall personer med demens. Denne krisen er varslet. Vi vet at det mangler både folk og kapasitet. Det utdannes ikke nok helsearbeidere og norske kommuner har ikke lyktes med å få fart i utbyggingen av sykehjem, på tross av utallige valgkampløfter om dette.    

I 2008 ble det besluttet å opprette et eget investeringstilskudd som skulle gjelde fram til 2020 for «heldøgns omsorgsplasser». Til tross for at det er ferdigstilt 6 561 nye sykehjemsplasser og 5 622 nye omsorgsplasser i perioden 2008-2017, har det totale antallet ikke økt. SSBs sier i en rapport fra 2017 at det er 824 færre institusjonsplasser fra 2008-2017. KS har anslått at det er behov for 13 000 nye heldøgns plasser fram mot 2030. Vi er langt unna å nå de målene som er satt her. Før vi skal drøfte godene ved valgfrihet, trenger vi å få på plass noe enda mer grunnleggende: Trygghet for at tilbudet som trengs finnes.  

 

Se til Sverige??! 

Den modellen regjeringen ønsker seg minner om den de har i Sverige, der en stor andel av omsorgstilbudet leveres av private aktører. Det er vanskelig å se at dette skal være et godt forbilde, særlig akkurat nå. Halvparten av de som har dødd av koronasmitte i Sverige er eldre på sykehjem. Fra våre svenske samarbeidspartnere hører vi om medarbeidere som har gått fra sykehjem til sykehjem og spredd smitte, fordi de ansettes på timesbasis. Det gjør også at helsemedarbeidere ikke har turt å si fra når de har følt seg dårlige, siden de da ikke vil få betalt. Slik har organiseringen av eldreomsorg og sykehjem bidratt til at en svært utsatt og sårbar gruppe ikke har blitt beskyttet, men i enda større grad ble utsatt for smitte. Smittevern må også være en del av den framtidige planleggingen av eldreomsorg.  

 

Opp, opp, opp 

 Manglene er store i norsk eldreomsorg. Vi må opp på alle områder: Opp i kapasitet på tilbud, på alle områder, fra dagsenter til sykehjem. Opp i antall faglige ansatte som kan gi god omsorg. Ambisjonene må opp for tilpasning til den som faktisk skal bruke tilbudet, slik at dagtilbudet møter behovene til mennesker som skal bruke tilbudet. Nivået for oppfølging av pårørende må opp, slik at de ikke  stå alene og håndtere en hjelpetrengende persons pleie og behov.  

 Vi har så mye uløst og ugjort, så vi skulle ønske at helsepolitikerne engasjerte seg i dette istedenfor å snakke om et illusorisk valg. Så kan vi godt ta en prat om valgfrihet etterpå, når alt dette er løst – og når vi har kommet dit at det faktisk er noe å velge i. Men først må vi sikre at eldre mennesker og deres pårørende skal være trygge på at hjelpen finnes, at de får den, og at de får den i tide og uten kamp. Uten den tryggheten blir resten av debatten ganske uinteressant.  

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt