Kirkerådet og KIFO, virksomhetsstyring og forskning

Forslaget til Kirkerådet om å avvikle tilskuddet til KIFO har vakt oppmerksomhet. I saksframlegget om FoUI-organisering (Forskning, utvikling og innovasjon), foreslås det å gå over til å ikke låse forskningsmidler til en aktør, men lyse dem ut gjennom anbudsprosesser. At det var Kirkerådet som opprettet KIFO og at Kirkerådet har formell innflytelse i KIFOs styrende organer, er ikke omtalt i saksdokumentet. Dette gir etter min mening Kirkerådet sterkere forpliktelser overfor KIFO enn om man forholdt seg til en hvilken som helst annen ekstern tilskuddsmottaker.

Saksdokumentet gjør det også nødvendig med en samtale om hvordan forholdet mellom forskning, virksomhetsstyring og strategiutvikling bør være.

Kirkerådet har grunnlagt KIFO

Kirkerådets rolle overfor KIFO er langt mer enn å yte et tilskudd til en prioritert ekstern part. Det var Kirkerådet som opprettet Stiftelsen Kirkeforskning i 1993, etter oppdrag fra Kirkemøtet, slik det går fram av KIFOs vedtekter § 1. I § 4 heter det både at KIFO er et selvstendig rettssubjekt, men og at «KIFO er skipa ut frå eit kyrkjeleg ansvar». Kirkerådet peker ut ett medlem av styret, og to medlemmer av representantskapet og oppnevner lederen for representantskapet. Dette er en mye «tykkere» relasjon mellom KIFO og Kirkerådet enn bare bevilgning av tilskudd. Kirkerådet har villet ha KIFO, har grunnlagt KIFO og har i sin tid arbeidet fram grunnbevilgning til KIFO over statsbudsjettet. Denne bevilgningen har siden blitt lagt inn i rammetilskuddet fra staten til Den norske kirke.

Det framkommer at forslaget som nå kommer på bordet, ikke var drøftet med KIFO, og ikke var kjent for KIFO før 4. september. Hvorfor har ikke Kirkerådet ført dialog med KIFO i kjølvannet av evalueringen gjennom sine representanter i styre og representantskap, og fremmet Kirkerådets ønsker og behov i KIFOs organer, før en gikk så langt som til å konkludere med å foreslå å avvikle det økonomiske tilskuddet til KIFO?

Hvilken kunnskap og forskning Den norske kirke trenger, hvordan Den norske kirke vil bidra til kunnskapsutvikling og forskning, og hvordan dette best organiseres kan selvsagt diskuteres. KIFO har rundet 25 år, samfunnet, kirken og forskningsfeltet har endret seg. Det er likevel viktige momenter i diskusjonen at KIFO har levert mye verdifull forskning og bidratt til utvikling av Den norske kirkes kunnskapsgrunnlag, både på oppdrag fra Den norske kirke og ved egne forskningsinitiativ.

Forholdet mellom forskning, virksomhetsstyring og strategiutvikling

Bård Mæland krediterer i et innlegg på Verdidebatt.no Kirkerådet for å sette «høye mål for forskning og utvikling med relevans for egen virksomhet», for å styrke seg som en strategisk orientert kunnskapsaktør. Jeg anerkjenner at saksdokumentet inneholder ambisjoner i den retningen.

Samtidig inneholder saksdokumentet formuleringer som gjør meg urolig. Dette er formuleringer som går i retning av et svært instrumentelt syn på forskning: «forskning som en integrert del av virksomhetsstyringen», og «forskning som i større grad understøtter de kirkelige mål og strategier» (min kursivering). Dette snur forholdet mellom forskning og strategiutvikling på hodet. Forskning kan gi bidrag til en kunnskapsutvikling kirken trenger – for å utvikle strategier, gjøre prioriteringer, styre ressurser og velge satsninger. Men det er ikke gitt at forskning som «en integrert del av virksomhetsstyringen» utvikler den kunnskapen kirken trenger. Og det er ingen enkel slutning fra forskning til styring. Imellom ligger administrative og politiske prioriteringer og beslutninger.

Uansett hvordan Den norske kirke velger å organisere sitt engasjement for kunnskapsutvikling og forskning, er det viktig at det ikke styres av for trange perspektiver, som for eksempel de mest nærliggende opplevde behovene i virksomhetsstyringen. Når Kirkerådet ser det som en utfordring at dagens organisering av KIFO «skaper en distanse mellom kirkens egen virksomhet og forskningsarbeidet» er det forhåpentlig en glipp på tastaturet. Dette skulle snarere være en styrke for forskningens troverdighet. Kirken trenger dialog med forskning på «hele bredden av tro og livssyn i samfunnet», inkludert forskning som går Den norske kirke og dens virksomhet kritisk etter i sømmene.

Forfatteren er fagsjef i Presteforeningen og førsteamanuensis II ved MF vitenskapelig høyskole. Han var nettverksforsker ved KIFO ansatt av MF i perioden 2003–2005.