Sannheten, eller sannheter? (Gnostisisme og transkjønnethet)

Hva dette spørsmålet står om i prinsippet er, slik jeg ser det, hvorvidt det finnes en allmenn, objektiv sannhet, eller om denne må splittes i mange motstridende 'sannheter'. Relativt til kjønnsdysfori-problematikken: Finnes det biologiske kjønn, eller er de 'sosiale konstruksjoner'.  Om en mener ulik virkelighetsoppfatning skyldes gnostisisme (ut fra antikken) eller postmoderne relativisme (i nåtidens sjargong) kommer resultatmessig mye ut på det samme. En gnostisk eller relativistisk holdning til sannheten, er med å undergrave et objektivt sannhetsbegrep. Konservative kristne stiller på lag med LLH-19 hva angår kritikk av den politisk korrekte 'skeive' oppfatningen. Jeg mener at begge syn har et ansvar for å forsvare sitt virkelighetssyn. Det kan synes som det ligger logisk motstridende syn til grunn for ulike varslede lovforslag i forbindelse med homofil/skeiv legning. Antall unge med kjønnsdysfori kan ha sammenheng med hvilket syn som er rådende i samfunnet. Har et kristent verdisyn i Grunnlovens §2 noen praktisk betydning for lovgiverne?

Ut fra tidligere diskusjon med Jørn Maurstad her,  her,  her  og her .

Takk for svar til Jørn Maurstad, som oppfylte kravet til saklig  virkelighetsbeskrivelse. Hadde all debatt foregått på et slikt saklig plan, ville det på sikt vært håp om å komme fram til en felles forståelse. Problemet er imidlertid at høringsfristen for endring av Straffelovens §185 ifm. kjønns -identitet og -utrykk, er i ferd med å lukkes -her, og det ligger an til at det snart kan bli forbudt å ytre seg kritisk ikke bare til berettigelsen av nevnte tilstander, men også mot det lovgiverne gir uttrykk for i lovens forarbeid. Ut fra dette beklager jeg at noen av dine mer spissfindige ytterligheter og vurderinger, som delvis var ukjente for meg, må forbli ubesvart.  Det ville også ført debatten ut i en perifer sone, der enda færre ville ha interesse av å følge med. Jeg vil forsøke å prioritere hovedsaken i striden om kjønnsdysfori, som nå er i ferd med å avrundes.

Når det gjelder den engelske (anglikanske) kirken, kan jeg angi noen prinsipper ut fra Bibelen. Men kjenner for lite til praksis i det konkrete spørsmålet,  til å uttale meg om transprester har vært av det gode for kirken. La meg først si at hva dette spørsmålet står om i prinsippet er, slik jeg ser det, hvorvidt det finnes en allmenn, objektiv sannhet, eller om denne må splittes i mange motstridende 'sannheter'. Relativt til kjønnsdysfori-problematikken: Finnes det biologiske kjønn, eller er de 'sosiale konstruksjoner'.  Om ikke kirken vil sage av grena den sitter på, må den holde fast på at det finnes en allmenngyldig sannhet. Da er min påstand: Det går ikke an å benekte at det finnes en allmenn sannhet, uten å bekrefte den. Om noen hevder at det ikke gjør det, blir motspørsmålet: 'Er det sant'? En gnostisk eller relativistisk holdning til sannheten, er med å undergrave et objektivt sannhetsbegrep. Jesus advarte dessuten mot at en liten surdeig kunne gjennomsyre hele deigen (Matt 16,12).

I kristendommen hevder Jesus selv å være uttrykk for denne Sannheten (Joh 14,6). Da må en se hva Jesus, som også kalles Ordet, sier. Han uttrykker en tro på at Gud opprinnelig skapte to kjønn (mann og kvinne, Matt 19,4). Han viste i sin praksis at han var mottakelig  mot alle, men ikke mot alt. Det vil kunne tilsvare at alle i prinsippet kunne være aktuelle som budbringere (prester) for ham. Men så vet vi at i praksis er det ikke prinsipper, men hva mennesker aksepterer og vil ta i mot, som avgjør om dette vil fungere. Det er ikke alle som i prinsippet kan bli prester, som bør bli det. En transperson, som lover troskap mot kirkens bekjennelse, kunne i prinsippet være prest, forutsatt at livet preges av Bibelens lære og ikke av skeiv ideologi. Den skeive ideologien har en identitets og rettighets-tankegang, som strir mot den kristne, etter mitt og manges syn.

Det kristne synet på identitet, går ut på at vi er skapt og elsket av Gud, uavhengig av hvilket (av de to) kjønn man har. Det skeive synet synes å knytte identiteten til det oppfattede kjønnet (kjønnsidentitet), til enhver tid. I forhold til rettighetstankegang, kommer ikke mennesket så langt i forhold til Gud, ved å hevde sine rettigheter. Hva det kan oppnå, er evt. at Gud gjør nettopp det, å vurdere det ut fra opptjente rettigheter, som ikke holder mål for Ham. I følge kristent syn, er det at Gud har skapt mennesket, som gir mening å snakke om rettigheter i det hele. Å snakke om en immateriell rettighet, som f.eks. likeverd, om alt bare består av materie (molekyler), vil virke som en kategorifeil, ut fra kristen forståelse. Overfor en hellig Gud, kan ikke mennesket komme å hevde sine, skeive eller noen andre, rettigheter. Det må ta i mot hva det får av  Gud. Om det er frelse: Av nåde. Den kan ikke vinnes ved gjerninger, men mennesket må finne seg i en dom etter gjerninger (Åp. bar 20,12-13). Om frukten livet bærer, ikke holder mål, vil mennesket selv kunne tape frelsen (Matt 22,12, 25,30). Et liv i tråd med skeiv ideologi, der en ikke skjelner mellom kjønn, identitet og seksualitet og kan beskrives som 'alt er tillatt, om samtykke', vil komme til kort i en slik sammenheng.

Det som før kunne anføres som argument for skeives prestetjeneste, å skille mellom legning og praksis,  svekkes dessuten nå når forarbeidene til straffeloven foreslår at 'seksuell orientering', skal inkludere både seksuell legning og seksuell praksis. Mens det første er noe man kan være født med, skjer det andre ut fra valg som foretas. Med slike, skeivt baserte, lover vil en ikke kunne skille mellom hvem personen er og hva den gjør. I og med at livet kvalifiserer eller diskriminerer, som prest, så er slike lover også  med å utelukke transpersoner fra presteyrket, vil jeg mene. Men dette er det vel ikke lov å hevde så lenge, uten at det oppfattes som diskriminering. Et tenkt tilfelle, med Espen Ester Benestad, som prest kan konkretisere problematikken. Bibelen advarer på sin side menigheter mot å godta en lære (nikolaittenes), som ikke så feil livsførsel som alvorlig (Åp. bar 2,6).

Det vil alltid være en fordel å kunne hevde at motparten har bevis-plikten. Et mer upartisk syn ville kunne se at vi begge har en plikt til å begrunne og dokumentere synet vårt -her. Jeg skulle ønske det var så enkelt at man kunne ta en kirkes gjennomgåelse for god fisk. Erfaring fra andre sammenhenger har imidlertid lært meg ikke å gjøre det. Der hvor en viss type konsensusforskning strir mot Bibel, bøyer man seg ofte alt for lett for konsensus-vitenskap, som målføres av ideologiske motstandere av kristendom. Jesaja sitatet uttaler seg om evnukker, som er menn som ikke kan bli far. Årsaken til det, står det ikke noe om, og den kan være forårsaket av andre mennesker eller av medfødt handicap/sykdom. Dette hører Bibelsk sett mer til syndefalls-  enn til skapelses -beretning. Jeg klandrer mer kristne stortingspolitikere, enn kristne transpersoner -selv om noen kan ha latt seg bruke: F.eks. i forhold hvor menn som oppfatter seg som kvinner, får konkurrere i kvinneidretter og benytte dame-garderober og dusjer. Kristne politikere som jatter med, kan legge opp til at det kan bli vanskelig å målføre Bibelske synspunkter, uten å beskyldes for transfobi.

Gnostisisme i denne sammenheng (kjønnsdysfori) vil innebære et misforhold mellom fysisk realitet og oppfattet virkelighet, og innebære at den oppfattede virkeligheten tillegges størst vekt. Så er en slik subjektiv oppfatning fulgt opp av lovgiverne, ut fra et ønske om ikke å såre deres følelser. Men i hvilken grad er det en menneskerett ikke å bli såret av andres oppfatninger? Selv må jeg tåle å ha avvikende oppfatning i forhold til biskopene i flere spørsmål, og har gått ut av DnK. Men jeg registrerer et press etter noe tid, hvor kreves å fjerne det opprinnelige/tradisjonelle synet. Et syn som i utgangspunktet av striden ble registrert som likeverdig (se Moxnes i VL forrige uke). At "lov om juridisk kjønn fra 2016, ..  er en lov som eventuelt vil kunne gjøre medisinsk behandling overflødig" er en påstand fra din side. Dersom du har rett, vil det på en side være fint. På den annen side, er man da kommet langt i at menneskers oppfatning om kjønn er viktigere enn biologien. Om man kaller det gnostisisme eller ikke, er ikke en hovedsak, men sier noe vesentlig om virkelighetssynet.

Det å definere kjønn som 'en sosial konstruksjon' som gjøres av skeive, kan jeg ikke se har rot i virkeligheten. Om en mener ulik virkelighetsoppfatning skyldes gnostisisme (ut fra antikken) eller postmoderne relativisme (i nåtidens sjargong) kommer resultatmessig mye ut på det samme. Problemet er at det er vanskelig å danne seg et korrekt bilde av virkeligheten, når subjektive oppfatninger får bestemme over forholdene slik de er. Filosofisk sett har dette sammenheng med Kant sitt skille mellom "Das ding an sich, og das ding für mich". Om det fører til at det blir umulig å finne fram til virkeligheten slik den faktisk fremtrer, så faller mye av grunnlaget for vitenskap, slik du legger fram for meg, ut fra ulike undersøkelser, bort. De filosofiske røttene går imidlertid  tilbake til antikkens gnostisisme. Jeg ser imidlertid at det kan føre diskusjonen på avveie om en skal strekke konsekvensene ut i ytterste betydning. Det fantes mange typer av gnostisisme, og mitt hovedpoeng var at man ikke avvise enhver sammenlikning med den  i forbindelse med .

I sin kristendomsfiendtlige iver hos lovgivere og andre, virker det også som de glemmer å forholde seg til sunn fornuft -her. Dette er nylig påvist av LLH-19, som brøt ut fra foreningen FRI: "Skeiv og homofili er to motstridende beskrivelser av seksualitet. Skeiv er en inklusiv, flytende seksualitet som ikke er begrenset av kjønn. Homofili er en eksklusiv, fast seksualitet som er begrenset av kjønn. ... Vi registrerer at det nå forventes at en persons subjektive kjønnsidentitet skal oppleves av andre som reelt kjønn. For homofile er dette på linje med konverteringsterapi. Definisjonen av homofili forutsetter et definitivt skille mellom hankjønn og hunkjønn. Dette skille er basert i biologiske realiteter... " Selv om jeg ikke kan gå god for deres virkelighetsoppfatning om genetisk (arvelig) homofili, -ut fra manglende grunnlagsdokumentasjon, så kan jeg underskrive på synet de presenterte her.

For meg understreker dette inkonsekvensen av synet hos majoriteten på Stortinget. De aksepterer, i lag med skeives oppfatning, at  en persons subjektive kjønnsidentitet skal oppleves av andre som reelt kjønn. I neste omgang skal de, ved anledning komme tilbake og forby konverteringsterapi. Skal det være noen logikk og sammenheng må en enten stå fast på at biologisk kjønn er noe fast. Eller så kan man anse kjønn som en flytende, subjektiv oppfatning, der bevisstheten om det har prioritet, slik det nå gjøres. Men hvilken mening gir det i så fall å forby konverteringsterapi? Jeg kan skjønne at det haster med å lukke vinduet for kritikk, for slike misforhold tiltrekker seg nå kritikk ut fra ulike fløyer. Kan den virkelige grunnen være å skjule at stortingspolitikere flest er like dårlig informert om problematikken som befolkningen for øvrig? At man i denne sammenheng baserer man seg på populære flertallsoppfatninger, til tross for sprikende logisk inkongruens mellom dem, tyder på det.

Du skriver at det ikke er nødvendig å trekke inn gnostisisme for å diskutere problematikken rundt transpersoner. Det er en diplomatiske uttalelse. I vår sammenheng var det strengt tatt du som startet med å hevde at det ikke hadde noen sammenheng med gnostisisme. Jeg reagerte på at konklusjonen var gitt på forhånd, og syntes å skulle ekskluderes fra debatten. Så forsøkte jeg å begrunne at det fantes likhetspunkter i forhold til kjønnsdysfori og gnostisisme, og vi får en meningsutveksling om Helesdirektoratets nye retningslinjer, som nevnt, bl.a. leder for Folkehelseinstituttet og flere leger har gått mot -lenke. Du kommer så med noen spesielle unntak, for å vise at mitt bilde er for enkelt. Det illustrerer for meg at det blir lovgivning ut fra unntakshåndtering, og at noen spesielle grupper gis forrang ut fra at et bestemt ideologisk syn har forrang hos lovgiverne (politikerne). Om noen tror at det skulle være det kristne, slik det fremgår i §2 i Grunnloven: "Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv," så stemmer ikke det i praksis. En internasjonal form for rettighetstankegang (Yogyakarta-manifestet) ble i praksis inkorporert og lagt inn som alternativt verdigrunnlag, der mulige konflikter med verdigrunnlaget i Grunnloven ikke blir seriøst vurdert. Dette kan bli siste ytring fra min side om fenomenet transkjønnethet, om jeg ikke skulle få behov for et opphold på statens bekostning. For om lovforslaget går gjennom så vil negative ytringer her lett kunne oppfattes også som rettet mot transpersoner.

Når det gjelder forskning, er det ikke litt prematurt å hevde at kjønnsbekreftende forskning fungerer? For dem som er tilhengere av synet, vil de like å få en bekreftelse på det. Men om en er litt saklig nøktern, må det pekes på tidsaspektet siden behandlingen fant sted. Selv for den eldste studien, er et 10 års perspektiv ikke mye å vise til i en slik sammenheng. Hvilken sammenligning i form av alternativ behandling har vært utført, -hva med Placebo-effekten? Når det er snakk om hormoner som skal påvirke 'body-image' hos pasientene, så blir det fort en forsterker av egne forestillinger, som  i prinsippet ikke trenger å ha grunnlag i fysiske realiteter. Hvorfor trekkes ikke inn faktatall i motsatt retning, som disse fra Sverige og Norge, her. Disse tallene, ca. 1 1/2 år gamle synes å stri mot inntrykket du ga for pågang av pasienter. At unge kan bli mentalt beroliget av å synes å bli tatt på alvor, kan i første omgang virke positivt. Men om så konsekvenser i form av barnløshet etc. gradvis går opp dem, kan det gradvis snu seg på sikt. Når det gjelder hyppighet av selvmord, viser det vel noe av samme tendens: Bedring i starten, men på sikt en tiltagende tendens igjen. Antagelig delvis påvirket av mange underliggende årsaker.